Amin Maalouf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Amin Maalouf
Amin Maalouf, 2013
Fødtأمين رشدي معلوف
25. feb. 1949[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Beirut, Libanon
BeskjeftigelseForfatter, journalist
Embete
  • Secrétaire perpétuel de l'Académie française (2023–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedCollège Notre Dame de Jamhour
Université Saint-Joseph
EktefelleAndrée Maalouf
MorOdette Maalouf
SøskenHind Maalouf
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
MorsmålArabisk
SpråkFransk
Medlem avAcadémie française (2011–)[5]
Utmerkelser
19 oppføringer
Ridder av Æreslegionen (1999)[6]
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
Goncourt-prisen (1993) (for: Le Rocher de Tanios)
Premis Internacionals Terenci Moix (2005)
Fyrstinnen av Asturias' pris for litteratur (2010)[7][8]
Den europeiske essayprisen Charles Veillon (1999)[9]
Storbånd av Sedertreordenen (2013)[10]
Prix de l'amitié franco-arabe (1986)
Prix Maison de la Presse (1988) (for: Samarkand)
Æresdoktor ved Université catholique de Louvain
Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden (2014)[11]
Premio Nonino (1998)
Offiser av Den kulturelle fortjenstorden (2014)[12]
Ridder av 1. klasse av Finlands løves orden
Paul Flat Prize (1987)
Æresdoktor ved det Amerikanske Universitet i Beirut
Honorary doctor of the Rovira i Virgili University
Storoffiser av Den nasjonale fortjenstorden (2019)
Offiser av Den nasjonale fortjenstorden (2003)
Notable verkLe Rocher de Tanios, Leo Africanus, Samarkand, Korstogene sett fra arabernes side, The Gardens of Light, In the Name of Identity, Balthasar's Odyssey, The First Century after Beatrice, Ports of Call

Amin Maalouf (arabisk: أمين معلوف; født 1949) er en libanesiskfødt fransk forfatter og journalist.[13] Han har levd i Frankrike siden 1976.[14] Selv om hans morsmål er arabisk, skriver han på fransk, og hans verker har blitt oversatt til mange språk. Han mottok Prix Goncourt i 1993 for romanen Le rocher de Tanios (norsk utgave Tanios-klippen). Han ble innvalgt til Académie française, det franske akademi, den 23. juni 2011 til sete 29 som tidligere tilhørte den franske antropologen Claude Lévi-Strauss. Maalouf er den første fra Libanon i akademiet.[15]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Maalouf ble født i en kristen arabisk familie som det andre av fire barn. Hans foreldre stammet fra fjellandsbyen Ain el Kabou. Maalouf gikk på en franskspråklig jesuittskole, og studerte sosiologi ved Université Saint-Joseph i Beirut. Han arbeidet som direktør for avisen an-Nahar i Beirut frem til utbruddet av borgerkrigen i 1975, da han kom til Paris som flyktning.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Maalouf skriver på fransk, og hans arbeider har blitt oversatt til mange språk. Verkene er preget av hans opplevelser av borgerkrig og migrasjon. Det sentrale temaet i hans bøker er møtet mellom religioner og kulturer, og han behandler særlig historiske temaer.[16]

For romanen Tanios-klippen (Le Rocher de Tanios) fikk han Prix Goncourt i 1993. I Korstogene sett fra arabernes side forsøker Maalouf å beskrive korstogene slik araberne så dem; mer som en okkupasjonskrig enn som en kristen dyd.[17]

Med Les Identités meurtrières ( Identitet som dreper) fra 1998 vendte han tilbake til essayformen. Her tok han opp problem knytter til identitet i konflikt mellom ulike kulturer i samband med modernitet og globalisering. Lignende tema tok han også opp i Origines fra 2004, som fulgue det omskiftelige livet til farfaren hans i Levanten.

Maalouf ble tildelt International IMPAC Dublin Literary Award i 2004 og Fyrsten av Asturias' pris for litteratur for 2010.[18]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Romaner
  • Léon l'Africain – om den reisende Leo Africanus (1986). – På norsk som Leo afrikaneren, oversatt fra fransk av Christine Amadou. (Tiden, 1988)
  • Samarcande – om Omar Khayyam og manuset til Rubayyat (1988). – På norsk som Samarkand, oversatt fra fransk av Bente Christensen. (Pax, 1993)
  • Les jardins de lumière – om religionsstifteren Mani (1991). – På norsk som Lysets hager, oversatt fra fransk av Christine Amadou. (Pax, 1994)
  • Le premier siècle après Béatrice (1992). – På norsk som Første århundre etter Béatrice, oversatt fra fransk av Bente Christensen. (Pax, 1997)
  • Le rocher de tanios (1993). – På norsk som Tanios-klippen, oversatt fra fransk av Bente Christensen. (Pax, 1995)
  • Les échelles du Levant (1996). – På norsk som Havnene i Levanten, oversatt fra fransk av Christine Amadou. (Pax, 1998)
  • Le périple de Baldassare (2000). – På norsk som Baldassares rundreise, oversatt fra fransk av Bente Christensen. (Pax, 2001)
  • Les désorientés (2012). – På norsk som De forvillede, oversatt fra fransk av Christine Amadou. (Pax, 2014)
Sakprosa
  • Les croisades vues par les Arabes (1983). – På norsk som Korstogene sett fra arabernes side, oversatt fra fransk av Christine Amadou. (Pax, 1996)
  • Les identités meurtrières (1998). – På norsk som Identitet som dreper, oversatt fra fransk av Per E. Fosser. (Pax, 1999)
  • Bidrag i: Til Rushdie: arabiske og muslimske intellektuelle for ytringsfrihet. Cappelen, 1994
  • Origines (2004). – På norsk som Opphav, oversatt fra fransk av Bente Christensen. (Pax, 2006)
  • Le dérèglement du monde (2009). – På norsk som Verden i ubalanse: når våre sivilisasjoner brytes ned. Essay, oversatt fra fransk av Christine Amadou. (Pax, 2010)
Operalibretti

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 31684[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ MEHI – Media Art Database[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 120011150, besøkt 1. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 4638[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.academie-francaise.fr, besøkt 1. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Journal officiel de la République française, side(r) 10480, hefte 161, www.legifrance.gouv.fr, NOR PREX9903628D, utgitt 14. juli 1999, besøkt 20. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.fpa.es[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ begrunnelse for tildeling Lograr abordar desde la lucidez la complejidad humana desde la ficción histórica y la reflexión teórica. Con un lenguaje intenso y sugerente, Maalouf nos sitúa en el gran mosaico mediterráneo de lenguas, culturas y religiones para construir un espacio simbólico de encuentro y entendimiento. Frente a la desesperanza, la resignación o el victimismo, su obra traza una línea propia hacia la tolerancia y la reconciliación, un puente que ahonda en las raíces comunes de los pueblos y las culturas., besøkt 31. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ fondation-veillon.ch, besøkt 1. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.lorientlejour.com, besøkt 20. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Journal officiel de la République française, side(r) 8034, hefte 112, www.legifrance.gouv.fr, NOR PREX1409874D, utgitt 15. mai 2014, besøkt 20. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Journal de Monaco, side(r) 2659, journaldemonaco.gouv.mc, hefte 8200, utgitt 21. november 2014, besøkt 20. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Modern Arab writers: Amin Maalouf Arkivert 27. desember 2012 hos Wayback Machine.
  14. ^ «With Amin Maalouf: About». Arkivert fra originalen 9. oktober 2009. Besøkt 29. april 2014. 
  15. ^ Lebanese novelist Amin Maalouf joins elite French Academy, Daily Star 15. juni 2012
  16. ^ Amadou, Christine (1987): «Vi er ikke dømt til å slåss: intervju med Amin Maalouf», i: Kontrast, nr 1
  17. ^ Haugen, Morten (1996): Amin Maalouf, fransk-libanesisk kulturell grenselos artikkel i Bibliotekforum
  18. ^ Amin Maalouf, Premio Príncipe de Asturias de las Letras Arkivert 13. juni 2010 hos Wayback Machine., Fundación Príncipe de Asturias, besøkt 9. juni 2010.
  19. ^ «Emilie | Kaija Saariaho». www.wisemusicclassical.com (engelsk). Besøkt 5. oktober 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]