Georges Duhamel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Georges Duhamel
Georges Duhamel 1930.jpg
Født30. juni 1884[1][2][3][4]
Paris[5][6]
Død13. april 1966[1][2][3][4] (81 år)
Valmondois[6]
Gravlagt Q50844820
Ektefelle Blanche Albane
Far Pierre-Émile Duhamel
Barn Antoine Duhamel, Bernard Duhamel, Jean Duhamel
Utdannet ved Lycée Buffon
Beskjeftigelse Skribent, lyriker, romanforfatter, manusforfatter, litteraturkritiker
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie française (1935–), Académie des sciences morales et politiques, Académie nationale de médecine, Abbaye de Créteil
Utmerkelser Goncourt-prisen (1918), storkors av Æreslegionen, Croix de guerre 1914–1918, kommandør av Ordre des Arts et des Lettres, Commandeur de l'ordre de la Santé publique
Signatur
Georges Duhamels signatur

Georges Duhamel (født 30. juni 1884 i Paris, død 13. april 1966 i Valmondois) var en fransk forfattere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Duhamel begynte å studere medisin i 1902 og utførte under første verdenskrig som kirurg mer ebn 1500 operasjoner.[trenger referanse]

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Sammen med Charles Vildrac, Jules Romains med flere grunnla han det kunstneriske kollektivet L'Abbaye, hvis medlemmar kalte seg unanimiester etter Romains diktsamling La vie unanime. Kretsens kunstneriske program gikk først og fremst ut på å erstatte den individuelle psykologien med en kollektiv ved å skildre ikke det egenarted personlige men den felles gruppebevissthet hos mennesket.[trenger referanse]

For Duhamel selv var imidlertid disse teorier et forbigående eksperiment, som knapt satte noen dypere spor i hans første diktsamlinger, Des legendes, des batailes (1907), L'himme en tête (1909), og Selon ma loi (1910).[trenger referanse] Etter et par skuespill, blant annet La lumière (1911), og noen litteraturkritiske essayer utgav han under krigen de to krigsbøker, som fremfor alt gjorde hans navn kjent: La vie des martyrs (1917, utgitt under pseudonymet Denis Thévenin) og Civilisation (1918, belønnet med Prix Goncourt). De inneholder korte novellistiske notater fra krigslasarettene og er i all sin knappe og nøktere tone en av de skarpeste og mest indignerte protester mot krigen som til da var skrevet.[trenger referanse]

Samme universelle menneskekjærlighet kom til å prege også Duhamels fortsatte liv og forfatterskap.[trenger referanse] Blant annet var han etter kriget en av de ivrigste forkjempere for å atter knytte åndelige forbindelsesbånd med de tidligere fiender.[trenger referanse]

Blant hans mange senere arbeider utmerkes fremst Confession de minuit (1920), Deux hommes (1924), og Journal de Salavin (1927). Blant øvrige verk og skrifter kan nevnes La possession du monde (1922), der han framla sin livsfilosofi, samfunnssatiren Lettres au Patagon (1926), romanen La pierre d'Horeb, og novellesamlingene Les hommes abandonnés (1919) og Les sept dernières plaies (1928).[7]

Han ble innvalgt i Det franske akademi i 1935. )

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sven Cederblad: Edouard Estaunié, Georges Duhamel: två nutida franska författare (Verdandi, 1931)

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Georges Duhamel, biography/Georges-Duhamel
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  3. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11901017t
  4. ^ a b Académie nationale de médecine, 9. okt. 2017, Georges DUHAMEL, 1170
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Дюамель Жорж, 28. sep. 2015
  7. ^ Svensk uppslagsbok, Malmö 1931