Giovanni da Montecorvino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Giovanni da Montecorvino
Født1246Rediger på Wikidata
Montecorvino Rovella
Død1328[1]Rediger på Wikidata
Beijing
BeskjeftigelseDiplomat, misjonær, katolsk prest Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1310–) Rediger på Wikidata

Giovanni da Montecorvino (født 1247 i Montecorvino i Italia, døde 1328 i Khanbaliq (i dag Beijing) var en fransiskansk misjonær som grunnla den katolske misjonen i India og Kina. Han ble også erkebiskop av Beijing/Khanbaliq, og hadde stor betydning for kinesisk kirkehistorie.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Giovanni tidlig i livet soldat, lege og dommer, men bestemte seg så for å tre inn i fransiskanerordenen.

Enhetsarbeide mellom den bysantinske keiser og paven[rediger | rediger kilde]

Fransiskanerne sendte ham til Østromerriket. Der fikk han i 1272 i oppdrag av den bysantinske keiser, Mikael VIII Palaiologos om å reise til pave Gregor X som keiserens forhandler i spørsmålet om en mulig gjenforening av den greske (ortodokse) og latinske kirke.

Misjonær til Armenia og Persia[rediger | rediger kilde]

I 1279 ble han sendt som misjonær til Armenia og Persia. Derfra ble han sendt av den armenske konge Hayton II (også kalt Hethum, 1289-1293) og den mongolske ilkhanfyrsten Arghun (1284–1291) som hersket over Persia, på diplomatisk oppdrag til det pavelige hoff i Rieti. Det dreide seg blant annet om en beskjed fra Kina der Storkhanen ønsket at paven skulle sende misjonærer til hans hoff.

Misjonsutsendelse til Kina[rediger | rediger kilde]

I 1289 ble Giovanni utsendt som misjonær av den første fransiskaner på Peters stol, pave Nikolas IV (1288–1292), til storkhanen Kubilai (Kublai Khan) i Beijing (som den gang het Dadu eller Khanbaliq. Han skulle overrekke storkhanen noen pavelige brev.

Kublai Khan var barnebarn av Djengis Khan. Han hadde gjort Beijing, som Djengis Khan hadde erobret i 1215 til mongolenes hovedstad for det som ble deres eget dynasti i Kina, Yuan-dynastiet.

Giovanni reiste i følge med dominikaneren Nikolaus av Pistoia, som imidlertid døde underveis. På veien østover dro Giovanni via Antiokia, Sis, Tebris, Sultanieh, Hormuz og så sjøveien til Quilon i Kerala sør i India. I tretten måneder oppholdt han seg i India.

Timur Khan, Chongzeng-keiseren

I 1294 kom Giovanni av Montecorvino sjøveien fra Meliapur i India til Zaitun i Fujian og derfra tok han seg nordover til Khanbaliq. Kublai Khan hadde gjort buddhismen til statsreligion, Han var avgått med døden den 18. februar 1294. Så det ble hans etterfølger på tronen, Timur Khan (1294–1307), som mottok Giovanni av Montecorvino.[2] Giovanni fremla sitt anbefalelsesbrev fra paven, der paven viste til Kubilais budskap som var blitt formidlet via den før nevnte «storslagne og berømte tartarenes fyrste» Arghun og der Kubilai hadde uttrykt sin aktelse overfor paven, den romerske kirke og mot katolikkene, og hadde bedt om at det skulle utsendes katolske munker til hans hoff.[3] Den nye storkhanen innrømmet så Giovanni full frihet i hans misjonærsvirksomhet.

Virke i Kina[rediger | rediger kilde]

I Kina møtte Giovanni heftig motstand fra syro-orientalerne, kristne med røtter i det gamle perserriket og som allerede lenge hadde etablert seg i Kina, men ble likevel godtatt av hoffet. I 1299/1300 hadde han bygd en kirke med klokketårn og tre klokker i Khanbaliq. Religiøse skrifter ble utgitt. Frem til 1305 hadde han døpt omkring 6 000 konvertitter, og i 1306 var en annen kirke klar i hovedstaden, rett overfor det keiserlige palass. Der var det også verksteder og boliger for to hundre personer. Fra ikke.-kristne familier kjøpte han gradvis 150 gutter på fra syv til elleve år, underviste dem i gresk og latin, skrev salmer og hymner for dem og opplærte dem til å gjøre altertjeneste som ministranter og til å synge i koret.

Giovanni arbeidet i tolv år alene som prest, men unntak av to år da han var hjulpet av en Arnold av Köln. Paven hadde riktignok sendt av sted flere prester som forsterkninger, men de andre kom seg enten ikke av gårde eller falt fra (antagelig døde) under ferden østover.

Pave Klemens V.

Giovanni av Montecorvinos virke var svært fruktbart, og den 23. juni 1307 utnevnte pave Klemens V (1305–1314) ham til erkebiskop i Kina med fullmakter til å etablere og organisere kirkelige strukturer. Bispevielsen fant sted i 1310 under nærvær av den daværende storkhanen, Külüg Khan (keiser Wuzong), da tre av de seks biskopene – alle fransiskanere: Gerardus, Peregrinus and Andreas av Perugia – som ble sendt for å ordinere ham og forsterke misjonen endelig ankom.[4]

Mellom 1309 og 1313 ankom det enda flere fransiskanere. Det siste året var det minst en biskop med i følget.

To katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var erkebispedømmet Cambalue (Khanbaliq, Běijīng) i 1307, og seks år etter fikk Sørøstkina et katolsk bispesete i landsdelens viktigste havneby, Zaitun (nå Quanzhou) i Fujian. Den første biskopen i sistnevnte by, Gerardus, var en av de tre som var kommet i 1310, og da han døde overtok den annen (Peregrinus), og da han døde i 1323 den tredje og siste (Andreas av Perugia).

Misjonen i begge bispebyene var svært fremgangsrik. Tungdepunktet for misjonene var i Nord- og Østkina. En av de mest kjente av fransiskanermisjonærene var Oderik av Pordenone, som virket fra 1322 til 1328[5], som skulle bli saligkåret i 1755. Kirkens institusjoner og virksomhet ble støttet finansielt av keiserne. Skjønt en fransiskansk tradisjon om at erkebiskopen ca. 1310 konverterte den daværende storkhanen, Külüg Khan (1307–1311) er svært usikker og omstridt.

Da erkebiskop Giovanni døde i 1328 (eller noen år senere) hadde hans 34 års virke i hovedstaden ført til et katolsk fellesskap på flere titusener, med mange kirker, klostre, skoler og andre institusjoner. Bibelen (muligens kun Det nye testamente) var også oversatt, skjønt til det mongolske erobrerfolkets språk og ikke til kinesisk.[6] Salmenes bok, prestenes bønnebok og liturgiske hymner kom på öngütenes språk.

En skole ble etablert i Khanbaliq der gutter ble opplært også i gregoriansk sang, med tanke på den liturgiske korsang og nok også i håp om at noen av dem ville vise seg egnet for prestekallet.

Da Giovanni de Montecorvino døde, antagelig den 3. januar 1328, så både kristne og mange ikke-kristne på ham som en hellig mann.

Etterfølgelse[rediger | rediger kilde]

Keiser Toghun Temür sendte i 1336 en delegasjon til paven, da Benedikt XII i Avignon, for å be om en etterfølger for Johannes, da ikke noen var kommet (i virkeligheten hadde paven sendt av sted en, Nikolaus, som synes å ha dødd på veien dit). Sendeferden var ledet av en genoveser i det mongolske Yuan-dynastiets tjeneste, Andrea di Nascio, og som ledsager hadde han en annen genoveser, Andalò di Savignone.[7] I brevene de bragte med fremholdt keiseren at det nå var gått åtte år siden Giovanni av Montecorvinos død, og at de troende var uten en åndelig overhyrde og sårt ønsket en.

Paven svarte på brevene i 1338, og utpekte fire prelater som sin legater til Yuan-hoffet. Han sendte biskop Giovanni de Marignolli, som reiste ut fra pavens by Avignon samme år som del av et følge på femti fransiskanere, og var på plass i Khanbaliq i 1342.[8]

Erkebiskop Giovanni de Marginolli returnerte i 1353 til Avignon med et brev fra keiseren til pave Innocent VI.

Ikke lenge etter gjorde kineserne opprør mot det mongolske fremmedstyre og utdrev alle sammen. Dermed kom det kinesiske Ming-dynastiet til makt (1368). I 1369 besluttet Ming-herskerne seg for å utvise de kristne, både katolikkene og de syro-orientalske.

Saligkåringsprosess[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke har igangsatt en granskning med tanke på en mulig saligkåring av Giovanni de Montecorvino.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118558005, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ John W. Witek: «Universal Teaching from the West», i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York – London: M.E. Sharpe 2001, s. 16
  3. ^ Oversettelse av manuskript i Bibliotéque Nationale i Paris hos A.C. Moule: Christians in China before 1500, London, S.P.C.K, 1930, s. 168, gjengitt hos Charbonnier, s. 100
  4. ^ John W. Witek: «Universal Teaching from the West», i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York – London: M.E. Sharpe 2001, s. 16
  5. ^ [1] Biografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 26. februar 2007
  6. ^ Gianni Criveller: Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni, Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, s. xxi
  7. ^ Peter Jackson: The Mongols and the West: 1221-1410, Longman, s.314
  8. ^ John W. Witek: «Universal Teaching from the West», i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York – London: M.E. Sharpe 2001, s. 16
  9. ^ Saligkåringspostulator

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jean-Pierre Charbonnier: Christians in China: A.D. 600 to 2000, San Francisco: Ignatius Press, 2007, s. 98-110
  • Peter Jackson: The Mongols and the West: 1221-1410, Longman, 2005 ISBN 978-0582368965
  • Arthur C. Moule: Christians in China before 1500, London, S.P.C.K, 1930
  • Regina Müller: «Jean de Montecorvino (1247–1328) – premier archevêque de Chine», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft 44 (1988), ss. 81-109, 197-217, 263-289
  • Pacifico Sella: Il Vangelo in Oriente. Giovanni da Montecorvino, frate minore e primo vescovo in terra di Cina (1207–1328), Assisi:Edizioni Porziuncola, 2008
  • John W. Witek: «Universal Teaching from the West», i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York – London: M.E. Sharpe, 2001
  • Anastasius van den Wyngaert (red.): Itinera et Relationes Fratrum Minorum Saeculi XIII et XIV (Nr. I i serien Sinica Franciscana), Quaracchi, 1933, s. 335-337

Manuskripter med Giovanni de Montecorvino brev finnes i det lauretanske bibliotek i Firenze (mht. India) og i Bibliothéque Nationale i Paris, 5006 Lat.- se Liber de aetatibus, fols. 170, v.-172, r. (for Kina). De er publisert i printed i Wadding, Annales minorum (A.D. 1305 og 1306) vi. 69-72, 91-92 (red. av 1733, &c.), og i Miinchner gelehrte Anzeigen (1855), nr. 22, og tildels in. pp. 171175. Engelske oversettelser med verdifulle kommentarer i sir H. Yules Cathay, i. 197-221.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]