Nikolas IV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nikolas IV
Nicolaus IV
NicholasIV.jpg
FødtGirolamo Masci
30. september 1227 (juliansk)
Roma
Død4. april 1292 (juliansk) (64 år)
Roma
Utdannet ved Università degli Studi di Perugia
Beskjeftigelse Diplomat, katolsk prest
Nasjonalitet Den hellige stol
DåpsnavnGirolamo Masci
Valgt22. februar 1288
InnsattFebruar 1288
Saligkåret-
Helligkåret-
Festdag-
ForgjengerHonorius IV
EtterfølgerCelestin V

Nikolas IV (født Girolamo Masci den 30. september 1227 i Lisciano[1][2] ved Ascoli i Kirkestaten, Roma, død 4. april 1292 i Roma), også kalt Hieronymus av Ascoli, var medlem av fransiskanerordenen og var pave fra 22. februar 1288 til sin død, 4. april 1292.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Girolamo Masci var av enkel bakgrunn, og inntrådde i unge år i fransiskanerordenen.

I Kirkens tjeneste[rediger | rediger kilde]

I 1272 deltok han i den apostoliske delegasjon som ble sendt til Konstantinopel for å innby Østkirken til det annet konsil i Lyon. Etter Bonaventuras død ble han ordensgeneral i sin orden i 1274.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble kardinal (kardinalprest) av Santa Pudenziana i 1278. Pave Martin IV utnevnte ham til biskop av Palestrina.

Pave[rediger | rediger kilde]

Etter en lang konklave som pågikk med avbrudd i nesten ett år, og som ble rammet av litt av hvert, ikke minst malaria, ble han valgt til pave den 15. februar 1288 og en andre gang den 22. februar. Han var den første fransiskaner til å oppstige på pavestolen,[3] og til minne om pave Nikolaus III, som hadde vært en stor velgjører og støtte for fransiskanerne, tok han navnet Nikolaus IV.

Nikolaus pavelige våpen.

Nikolaus fikk oppleve de første store beviser på pavemaktens tilbakegang. Han kom i en ulykkelig mellomstilling mellom de to adelsfamiliene Orsini og Colonna. Frankrikes økede innflytelse i Italia og kardinalkollegiet forsøkte han forgjeves å stagge.

Likeså strandet hans plan om å få i stand et stort korstog, idet de kristnes siste besittelse i Palestina gikk tapt i 1291. I England begynte pavens beskatningsmakt å beskjæres.

Men han lyktes med å forhindre at Rudolf av Habsburg fikk keiserkronen, noe han klarte via spørsmålet om tronfølgen på Sicilia; Pave Nikolaus tildelte huset Anjou tronen mot løftet at de ikke skulle utfordre pavens autoritet eller blande seg inn i Kirkestatens anliggender.

En absidemosaikk i Santa Maria Maggiore som forestiller Jomfru Marias kroning. Pave Nicolaus er til venstre for jomfruen.

I 1288 mottok Nikolas den nestorianske munk og utsending Rabban Bar Sauma fra Kina. Paven gav ham nattverd på Palmesøndag og lot ham feire sin egen gudstjenesteliturgi etter syro-orientalsk manér, som paven selv overvar. Dette vakte betydelig oppsikt blant kardinalene. Paven gav ham i oppdrag å besøke de kristne i Østen og gav ham med en tiara som man skulle gi til patriark Mar Yaballaha III. Paven skulle også ikke lenge etter sende en flokk fransiskanermisjonærer til Kina.

Under Nikolaus' pontifikat minsket pavens makt, og ved en bulle i 1289 tilsikret han kardinalene halvparten av alle den romerske stols inntekter. Tilbake til Nikolaus' regjeringstid går også røttene av kuriens organisasjon slik den har vært frem til den 21. århundre. Han lot sende misjonærer til Kina, Bulgaria, Etiopia og tartarerne.

Pave Nikolas var også grunnlegger av universitetene i Montpellier og i Lisboa.

Pave Nikolas er begravet i Santa Maria Maggiore, der Sixtus V lot oppføre et monument til hans ære.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hourihane, Colum (2012). The Grove Encyclopedia of Medieval Art and Architecture, Volume 2. OUP USA. s. 441. ISBN 978-0195395365. 
  2. ^ Kelly, J N D; Walsh, Michael (2010). A Dictionary of Popes. Oxford: OUP Oxford. s. 207. ISBN 978-0199295814. 
  3. ^ McBrien, Richard P., Live of the Popes, p.226, Harper Collins, 2000
  4. ^ A. Theiner, Caesaris S.R.E. Card. Baronii Annales Ecclesiastici 23 (Bar-le-Duc 1870), under the year 1292, § 17, p. 123. Richard P. McBrien, Live of the Popes, 226. His sepulchral inscription is recorded by Vincenzo Forcella, Inscrizioni delle chiese di Roma XI (Roma 1877), p. 11, no. 6.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Honorius IV
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Celestin V
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)