Gherardo Segarelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Gherardo Segarelli (født cirka 1240 i Segalara nær Parma i Nord-Italia, død 18. juli 1300 i Parma) var en italiensk håndverker, som ble leder for Apostelbrødrene, en radikal kristen gruppe som han grunnla i 1260 etter at han var blitt nektet inntreden i fransiskanerordenen. Segarelli ble brent på bålet og ble etterfulgt av Dolcino.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Som ung mann søkte han opptak i et fransiskanerkloster i Parma, men ble antagelig avvist etter at man kom til at han oppviste tegn på et usunt sinn.[trenger referanse]

Ikke desto mindre oppholdt han seg i klosterets nærhet en tid fremover, og kom ofte til konventet og inn i kirken der han satt eller knelte foran alteret. Kanskje influert av en kunstnerisk fremstilling over alteret an de tolv apostler, lot han hår og skjegg gro, vandret rundt barføtt og bare kledd i en hvit tunika vel fordi han ville etterligne det han mente de første kristnes fremtoning.[trenger referanse]

Etter å ha solgt alt han eide i 1260, gikk han til markedsplassen i Parma og gav bort alt salget hadde innbragt av penger. Segarelli vandret rundt i gatene og formante folk til bot (penitentiam agite), og forkynte at himmelens rike var nært, og tigget til livets opphold i Kristi navn.[trenger referanse]

Han fortsatte med dette i tre år, til en viss «Robert» - som hadde kjent hos fransiskanerne - sluttet seg til ham. Før det årets utgang hadde omtrent tredve til kommet til.[trenger referanse] Segarelli begynte å preke i andre byer, og antallet tilhengere og følgesvenner vokste, særlig kommende fra de fattiges rekker.[trenger referanse] Etter en tids nølen gikk han med på at de valgte ham til sin leder.[trenger referanse] Gruppen vandret rundt i gatene og sang hymner, preket til enhver som ville høre, og spiste hva enn folk gav dem, og delte det med de fattige.[trenger referanse]

Bevegelsen spredte seg etterhvert ut over Lombardias grenser og videre til Tyskland, Frankrike, Spania og England. Noen «apostler» ble refset ved en synode i Würzburg og et dekret ble utstedt som forbød dem å preke og tigge.[trenger referanse] Folk ble advart mot å oppmuntre dem ved å gi dem mat eller vann. Andre apostler ble forbudt i England av en synode i Chichester i 1289.[trenger referanse] Det er ikke helt sikkert om disse sektene der var direkte tilknyttet Segarellis gruppe, men det er uansett likheter mellom dem.[trenger referanse]

På et senere tidspunkt, i 1300, var det tilhengere i Spania der en Rikard av Alexandria hadde fremgang med sin forkynnelse, særlig i Galicia. I 1320 ble Peter av Lugo — en disippel av Rikard — stilt for inkvisisjonen i Toulouse.[trenger referanse]

Det var i Lombardia at Segarellis disipler hadde sine største fremganger og hvor de også begynte å få fiender. Biskopen av Parma ble i 1280 informert at Segarelli oppildnet folk mot kirken, og han fikk ham da tatt i forvaring.[trenger referanse] Etter undersøkelser kom myndighetene til at han var en fattig og forvirret visjonær, og slapp ham fri.[trenger referanse]

Men i 1286, muligens under påtrykk fra inkvisisjonen, fikk biskopen ham forvist fra byen.[trenger referanse] Det synes som om han forbrøt seg mot forbudet i 1294, da han i hemmelighet vendte tilbake dit.[trenger referanse] Han ble atter brakt for biskopen og dømt til livsvarig fengsel, og fire av hans tilhengere ble brent levende.[trenger referanse] Det er ikke klart hva som var årsaken, men i 1300 ble han atter forhørt av storinkvisitoren i Parma, funnet skyldig i å falle tilbake til vranglærer han tidligere hadde avsverget, og brent på staken.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]