Getere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Geter»)
Grafisk framstilling av en befestet bosetning oppdaget ved Popeşti i sørlige Romania.

Getere (gresk: getai; latin: getae) er det navnet som oldtidens grekere betegnet flere trakiske stammer på begge sider av Donaus nedre løp, i det som i dag er den nordlige delen av Bulgaria og Romania. Dette området var innlandet til de greske koloniene ved kysten av Svartehavet, noe som førte geterne i kontakt med grekerne fra en tidlig dato.

Historie[rediger | rediger kilde]

600-tallet f.Kr.[rediger | rediger kilde]

Fra 600-tallet f.Kr. og framover kom getere i økonomisk og kulturell kontakt med grekerne som på denne tiden etablerte kolonier langs den vestlige siden av Euxeinos Pontos (Εὔξεινος Πόντος), det vil si Svartehavet. Geterne er nevnt for første gang hos historikeren Herodot i hans fortelling om Dareios I av Persias krig mot Skytia i år 513 f.Kr. I henhold til Herodot skilte geterne seg fra andre trakiske stammer i deres religion, sentrert rundt guden (daimon) Zalmoxis, og som en del getere kalte for Gebeleizis.[1]

Mellom 400- og 200-tallet f.Kr. var geterne hovedsakelig underlagt styret til det blomstrende odrysiske kongedømmet (en sammenslutning av trakiske stammer). I løpet av denne tiden tjenestegjorde mange getere som soldater og ble kjent for sitt utmerkede kavaleri. Etter at det odrysiske rike gikk i oppløsning begynte mindre getiske fyrstedømmer å samle seg.

Den persiske ekspansjonen[rediger | rediger kilde]

Før Aleksander den store gikk mot Persia hadde han ført krig mot geterne og rasert deres bosetninger.[2] I 313 f.Kr. dannet geterne en allianse med Kallatis, Odessos og andre greske kolonier mot Lysimakhos, en makedonisk leder og arvtaker etter Aleksander den store, som holdt en festning ved Tirizis (dagens Kaliakra).[3]

Geterne blomstret særlig i løpet av den første halvdelen av 200-tallet f.Kr. Rundt 200 f.Kr. nådde autoriteten til den getiske fyrsten Zalmodegicos så langt som til den pontisk greske kolonien Istros ved Donaus munning i Svartehavet, noe en samtidig inskripsjon viser.[4] Andre sterke fyrster omfattet Zoltes og Rhemaxos (rundt 180 f.Kr.). Flere getiske herskere preget deres egne mynter. De antikke forfatterne Strabon[5] og Dio Cassius[6] forteller at geterne praktiserte en herskerkult og det er bekreftet av arkeologiske levninger.

Strid med Roma[rediger | rediger kilde]

I 72-71 f.Kr. ble Marcus Terentius Varro Lucullus den første romerske kommandant som marsjerte mot geterne. Det ble gjort for å angripe de vestlige pontiske allierte til Mitridates VI av Pontos, men romerne hadde begrenset militær suksess. Et tiår senere beseiret en allianse av skytere, getere, bastarnere,[7] og greske kolonister Gaius Antonius Hybrida ved Istros.[8][9] Denne seieren over Romerriket gjorde det mulig for Burebista, en konge av geterne og dakerne, å dominere regionen for en kort tid (60-50 f.Kr.).

På midten av 100-tallet f.Kr. organiserte Burebista et kongeriket som besto av etterkommere av de som grekerne kalte getere, foruten også dakere, det navnet som romerne hadde gitt til folket i den samme regionen.[10]

Augustus satte som mål å underkaste hele Balkan og benyttet et fiendtlig angrep fra bastarnerne over Donau som påskudd for å angripe geterne og trakerne. Han ga Marcus Licinius Crassus ansvaret for planen. I 29 f.Kr. beseiret Crassus bastarnerne med hjelp av den getiske fyrsten Rholes.[11] Crassus lovte ham hjelp for hans støtte mot den getiske herskeren Dapyx.[12] Etter at Crassus hadde nådd så langt som til Donaudeltaet lot han Rholes utpekes som konge og dro deretter tilbake til Roma. I 16 f.Kr. invaderte sarmatere, antagelig et iransk folk, getisk område og ble drevet tilbake av romerske tropper.[13] Geterne ble plassert under kontrollen av den romerske vasallkongen i Thrakia, Rhoemetalces I. I år 6 e.Kr. ble provinsen Moesia opprettet, og opptok geterne sør for Donau. Geterne nord for Donau fortsatte som uavhengige stammer utenfor Romerriket.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Den trakiske graven i Sveshtari, Bulgaria.

I henhold til Herodot var geterne «de edleste foruten også de mest retteferdige av alle de trakiske stammene.»[14] Da perserne, ledet av Dareios I av Persia, drev krig mot skyterne, overga de trakiske stammene på Balkan seg til Dareios mens han marsjerte mot Skytia. Bare geterne ga motstand.[14]

Da Lysimakhos forsøkte å undertrykke geterne ble han selv beseiret av dem. Den getiske kong Dromichaetes tok ham til fange, men behandlet ham godt og overbeviste således Lysimakhos at det var en større fordel å ha geterne som allierte enn som fiender, og ble til sist løslatt. I henhold til Diodorus ble Lysimachus underholdt i Dromichaetes' palass ved Helis hvor mat ble servert på tallerkener av gull og sølv. Oppdagelsen av en fornem grav ved Sveshtari i 1982 antyder at Helis var lokalisert i dets nærhet,[15] hvor levninger av en stor antikk by er blitt funnet blant et dusin andre takiske gravhauger.

Som nevnt over var geternes hovedgud var Zalmoxis som de noen ganger kalte Gebeleizis.

Dette samme folket, når det lyner og tordner, retter deres piler mot himmelen, utstøter trusler mot guden; og de tror ikke det er noen annen gud enn deres egen.
Herodot: Historier, 4.94.

Plinius den eldre har i hans Naturalis Historia nevnt en stamme som er kalt for Tyragetæ,[16] åpenbart en dakisk-trakisk stamme som bodde ved elven Tyras (dagens Dnestr). Deres stammenavn synes å være en bokstavelig kombinasjon av Tyras og Getæ, sammenlign med navnene til to andre stammer Thyssagetæ og Massagetæ.

Den romerske poeten Ovid under hans lang landflyktighet i Tomis (dagens rumenske havneby Constanța) skal ha skrevet et dikt (som nå har gått tapt) på getisk språk. I hans Epistulæ ex Ponto («Brev fra Svartehavet»), forsikrer han at to betydelige, men adskilte språk ble snakket av flere stammer i Skytia, hvilket han refererte til som getisk og sarmatisk.

I henhold til Hieronymus var geterne gul- og rødhårete.[17]

Getere og dakere[rediger | rediger kilde]

Antikkens kilder[rediger | rediger kilde]

Trakisk-getisk kunsthåndverk, fra 4. århundre f.Kr.

Strabon er en av de første antikke kildene som nevner getere og dakere. Han hevdet i sin bok Geographica (ca 7 f.Kr.-20 e.Kr.) at dakerne levde i de vestlige delene av Dakia, «mot Germania og ved kildene til Donau», og at geterne i de østlige delene, mot Svartehavet, både sør og nord av Donau.[18] Geografen skrev også at dakerne og geterne snakket det samme språket,[19] etter å ha hevdet det samme om geterne og trakerne.[20]

Plinius den eldre i hans Naturalis Historia, ca. 77-79 AD, ga et tilsvarende syn: «... selv om ulike folk har okkupert de tilstøtende kystene, ved et sted Getae, som romerne kaller Daci...»[21]

Appian, som begynte å skrive sin historie om Romerriket under keiser Antoninus Pius fra 138 til 161, merket seg: «Men bortenfor disse elvene i steder de styrer, noe av kelterne over Rhinen og geterne over Donau, som de kaller dakere.»[22][23]

Junianus Justinus, historiker på 200-tallet e.Kr., skrev i sitt Sammendrag av Pompeius Trogus at dakerne er nevnt som etterkommere av getere: «Daci quoque suboles Getarum sunt» («Dakerne er også ætlinger av getere»).[24][25]

Dio Cassius la til sin Romersk historie en gang rundt 200 e.Kr.: «Jeg kaller folket dakere, navnet som er benyttet av de innfødte på dem selv foruten også av romerne, skjønt jeg er ikke uvitende at noen greske forfattere omtaler dem som getere, enten det er riktig begrep eller ikke...»[26][27] Han viste også at dakerne levde på begge sidene av nedre Donau; de som er sør for elven (i dagens nordlige Bulgaria) i Moesia, er kalt for moesianere, mens de som levde nord for elven er kalt for dakere. Han argumenterte at dakerne er «getere eller trakere av dakiske stamme».[28]

«I oldtiden, det er sant, moesianere og getere okkuperte alt landet mellom Haemus og Ister; men etter hvert som tiden gikk, endret en del av dem navnene sine, og siden den gang har navnet Moesia vært inkludert blant alle stammene som lever overfor Dalmatia, Makedonia, og Thrakia, og er adskilt fra Pannonia av Sava , en sideelv til Ister. To av de mange stammene funnet blant dem er de som tidligere ble kalt for Triballi, og Dardani, som fortsatt beholder sitt gamle navn.»[29]

Moderne tolkninger[rediger | rediger kilde]

Det er en diskusjon blant forskere om forholdet mellom getere og dakere, og det omfatter også tolkningen av oldtidens tekstkilder. En del historikere som blant annet Ronald Arthur Crossland hevder at selv antikkens grekere benyttet to betegnelser «gjensidig eller med en del forvirring». Således er det generelt betraktet at de to gruppene var beslektet til en viss grad,[30] men det er ingen enighet om hva det nøyaktige slektskapet besto av.

Samme folk[rediger | rediger kilde]

Utstrekningene av dakiske, getiske og moesianske byer som i henhold til navneforskning ender på «dava» eller «deva», dekker Dakia, Moesia, Thrakia og Damatia og viser lingvistisk kontinuitet.

Strabon, foruten også en rekke andre antikke kilder, har fått en del moderne historikere til overveie at om den trakiske etniske gruppen skulle bli delt, må en av disse inndelingene bli «dakisk-getisk».[31] Lingvisten Ivan Duridanov har også identifisert det «dakisk lingvistisk område»[32] i Dakia, Skytia Minor, Nedre Moesia og Øvre Moesia.

Rumenske forskere har gått lengre med identifikasjonen, historikeren Constantin C. Giurescu hevder de to var identiske.[33] Arkeologen Mircea Babeş snakker om en «veritabel etnisk-kulturell enhet» mellom geterne og dakerne. I henhold til Glanville Price viser den antikke teksten til geografen Strabon at getere og drakere var ett og det samme folket.[34] Andre som støtter en felles identitet mellom getere og dakere med antikke kilder omfatter forfatterne James Minahan og Catherine B Avery som hevder at folket som grekerne kalt Getae, getere, ble kalt for Daci, dakere, av romerne.[35][36] Det samme synet ble også fremmet av en del britiske historikere som blant annet Sandler Berkowitz David og Philip Matyszak.[37] Den bulgarske historikeren og spesialist på Thrakia, Alexander Fol, konkluderer med at getere ble kjent som dakere i skriftene til Julius Cæsar, Strabon og Plinius den eldre da romerske observatører benyttet seg av navnet til en dakisk stamme for å referere til alle ikke-erobrete beboere nord for Donau.[38] En del forskere mener at getere og dakere var det samme folket ved ulike stadier av deres historie og diskuterer deres kultur som «getisk-dakisk».[10]

Samme språk, ulike folk[rediger | rediger kilde]

Historikeren og arkeologen Alexandru Vulpe fant en bemerkelsesverdig ensartethet i den getisk-dakiske kulturen,[39] men han er en av de få rumenske arkeologer som trekker et skarpt skille mellom getere og dakere, og argumenterer imot den tradisjonelle posisjonen til rumensk historiografi som betrakter de to folkene som ett og det samme.[40] Uansett valgte han å bruke begrepet «getisk-dakisk» som et konvensjonelt konsept for de trakiske stammene som var bosatt i landområdet som ble til Romania, ikke nødvendigvis i betydningen «absolutt etnisk, lingvistisk eller historisk enhet».[40]

Den rumenske idehistorikeren og historiografen Lucian Boia uttaltet at «ved et bestemt punkt ble frasen getisk-dakisk opprettet i rumensk historiografi for å antyde en enhet mellom getere og dakere».[41] Boia fremmet et skeptisk syn og argumenterte at antikkens forfattere skilte mellom to folk og behandlet dem som to adskilte grupper innenfor det trakiske ethnos.[41][42] Boia mener at det ville være naivt å anta at Strabon var kjent med trakiske dialekter såpass godt,[41] og hevdet at Strabon hadde «ingen kompetanse innenfor feltet trakiske dialekter».[42] Den siste påstanden er bestridt, en del studier har bevitnet Strabons pålitelighet og kilder.[43] Det er ingen grunn til å overse Strabons påstand at dakere og getere snakket det samme språket.[34] Boia understrekt også at en del rumenske forfattere siterte Strabon vilkårlig.[42]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av 300-tallet e.Kr. skal Claudius Claudianus, keiser Honorius og patrisieren Stilicho hoffpoet, jevnlig ha benyttet etnonymet «getere» for å referere poetisk, om enn ganske misvisende, til vestgoterne.

I løpet av 400- og 500-tallet benyttet flere forfattere (Marcellinus Comes, Paulus Orosius, Johannes Lydos, Isidor av Sevilla, Prokopios fra Cæsarea) det samme etnonymet getere til flere ulike folk som invaderte Østromerriket, blant disse gotere, gepidene, kutrigurere, og slavere. Eksempelvis, i den tredje boken til Krigenes historie av bysantinske Prokopios, forteller han: «Det var mange gotiske nasjoner i tidligere tider, akkurat som det er det i dag, men den største og den viktigste av dem alle er goterne, vandalene, vestgoterne, og gepaedere. I gamle tider var de imidlertid kalt for sauromatæ og melanchlaeni; og det var også de som kalte disse nasjonene for getiske.»[44]

Geterne var også antatt å ha vært forfedrene til goterne av Jordanes i hans Getica, skrevet på midten av 500-tallet. Jordanes overtok de tidligere antagelsene til Orosius.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herodot: Histories, 4.93-4.97.
  2. ^ Arrian: Anabasis, Bok IA. «The Getae did not sustain even the first charge of the cavalry; for Alexander’s audacity seemed incredible to them, in having thus easily crossed the Ister, the largest of rivers, in a single night, without throwing a bridge over the stream. Terrible to them also was the closely locked order of the phalanx, and violent the charge of the cavalry. At first they fled for refuge into their city, which. was distant about a parasang from the Ister; but when they saw that Alexander was leading his phalanx carefully along the side of the river, to prevent his infantry being anywhere surrounded by the Getae lying in ambush, but that he was sending his cavalry straight on, they again abandoned the city, because it was badly fortified.»
  3. ^ Strabon: Geography, 7.6.1. «On this coast-line is Cape Tirizis, a stronghold, which Lysimachus once used as a treasury.»
  4. ^ Supplementum Epigraphicum Graecum 18.288
  5. ^ Strabon: Geography, 16.2.38-16.2.39.
  6. ^ Cassius Dio: Roman History, 68.9.
  7. ^ Folkegruppe i nedre Donau av muligens germansk opprinnelse.
  8. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita, 103.
  9. ^ Cassius Dio: Roman History, 38.10.1-38.10.3.
  10. ^ a b Waldman & Mason (2006), s. 335.
  11. ^ Cassius Dio: Roman History, 52.24.7; 26.1.
  12. ^ Cassius Dio: Roman History, 51.26.
  13. ^ Cassius Dio: Roman History, 54.20.1-54.20.3.
  14. ^ a b Herodot: Histories, 4.93.
  15. ^ Delev, P. (2000): "«Lysimachus, the Getae, and Archaeology» i: The Classical Quarterly, New Series 50 (Vol. 50, No. 2): 384–401. doi:10.1093/cq/50.2.384.
  16. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, 4.26. «Leaving Taphræ, and going along the mainland, we find in the interior the Auchetæ, in whose country the Hypanis has its rise, as also the Neurœ, in whose district the Borysthenes has its source, the Geloni, the Thyssagetæ, the Budini, the Basilidæ, and the Agathyrsi with their azure-coloured hair.»
  17. ^ Hieronymus: Brev CVII til Laeta. II, se The Letters of St. Jerome
  18. ^ Strabon: 20 AD, VII 3,13.
  19. ^ Strabon: 20 AD, VII 3,14.
  20. ^ The Cambridge Ancient History (Volume 3) (2. utg.). Cambridge University Press. 1982. ISBN 1108007147. I kapittel «20c Linguistic problems of the Balkan area» på side 838 argumenterer Ronald Arthur Crossland at «it may be the distinction made by Greeks and Romans between the Getae and Daci, for example, reflected the importance of different sections of a linguistically homogenous people at different times». Han tilbakekaller dessuten Stratons vitnemål og Georgievs hypotese for et «traktisk-dakisk» språk.
  21. ^ Plinius den eldre, 77 AD, IV 25.
  22. ^ Appian 160 AD, Praef. 1.4.
  23. ^ Millar, Fergus; Cotton, Hannah M.; Rogers, Guy M. (2004): Rome, the Greek World, and the East, Volume 2: Government, Society, and Culture in the Roman Empire, University of North Carolina Press. ISBN 978-0807855201. s. 189.
  24. ^ Junianus Justinus, XXXII 3.
  25. ^ Papazoglu, Fanula (1978): The Central Balkan Tribes in Pre-Roman Times:Triballi, Autariatae, Dardanians, Scordisci, & Moesians, overs. av Mary Stansfield-Popovic, John Benjamins North America. ISBN 9789025607937. s. 335.
  26. ^ Shelley, William Scott (1997): The Origins of the Europeans: Classical Observations in Culture and Personality, Cassius Dio (LXVII.4). Intl Scholars Pubns. ISBN ISBN 1573092207, ISBN 978-1573092203. s. 108
  27. ^ Sidebottom (2007), s. 6.
  28. ^ Cassius Dio. Roman History, 55.22.6-55.22.7. «The Suebi, to be exact, dwell beyond the Rhine (though many people elsewhere claim their name), and the Dacians on both sides of the Ister; those of the latter, however, who live on this side of the river near the country of the Triballi are reckoned in with the district of Moesia and are called Moesians, except by those living in the immediate neighbourhood, while those on the other side are called Dacians and are either a branch of the Getae are Thracians belonging to the Dacian race that once inhabited Rhodope.»
  29. ^ Cassius Dio LI 27
  30. ^ The Cambridge Ancient History (Volume 10) (2. utg.). Cambridge University Press. 1996. J. J. Wilkes nevner «the Getae of the Dobrudja, who were akin to the Dacians». (s. 562)
  31. ^ Mócsy, András (1974): Pannonia and Upper Moesia. Routledge and Kegan Paul. ISBN 0710077149. Se s. 364, n. 41: «If there is any justification for dividing the Thracian ethnic group, then, unlike V. Georgiev who suggests splitting it into the Thraco-Getae and the Daco-Mysi, I consider a division into the Thraco-Mysi and the Daco-Getae the more likely.»
  32. ^ Duridanov, Ivan: "The Thracian, Dacian and Paeonian languages".
  33. ^ Giurescu, Constantin C. (1973) (på rumensk): Formarea poporului român. Craiova. s. 23: «They (Dacians and Getae) are two names for the same people [...] divided in a large number of tribes». Se også hypotesen til en dakisk-moesisk språk / dialektområde støttet av lingvister som Vladimir Georgiev, Ivan Duridanov og Sorin Olteanu.
  34. ^ a b Price, Glanville (2000): Encyclopedia of the Languages of Europe. Wiley-Blackwell. ISBN ISBN 0631220399, ISBN 978-0631220398., s. 120
  35. ^ Minahan, J. & Minahan, J. B. (2000), s. 549.
  36. ^ Avery (1962), s. 497.
  37. ^ Sandler Berkowitz & Morison (1984), s. 160.
  38. ^ Fol (1996), s. 223.
  39. ^ Petrescu-Dîmboviţa, Mircea; Vulpe, Alexandru (red.) (2001) (på rumensk): Istoria Românilor, vol. I. Bucharest
  40. ^ a b Kohl, Gheorghe Alexandru; Kozelsky, Mara; Ben-Yehuda, Nachman, (red.) (2007): Archaeology and Nationalism in The History of the Romanians. University of Chicago Press. ISBN 0226450597. ss. 139–141.
  41. ^ a b c Boia, Lucian (2004): Romania: Borderland of Europe. Reaktion Books. ISBN 1-86189-103-2. s. 43
  42. ^ a b c Boia, Lucian (2001): History and Myth in Romanian Consciousness. Central European University Press. ISBN 9639116971. s. 14.
  43. ^ Janakieva, Svetlana (2002): «La notion de ΟΜΟΓΛΩΤΤΟΙ chez Strabon et la situation ethno-linguistique sur les territoires thraces» (på fransk): Études Balkaniques (4), ss. 75–79. Forfatteren konkluderer at Strabons påstand summerer en erfaring av mange århundrer som nabo og med kulturelle sammenstøt mellom grekere og trakiske stammer.
  44. ^ Prokopios: History of the Wars, Book III (Wikisource).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Antikke
Moderne
  • Avery, Catherine B. (1962): The New Century classical handbook. Appleton-Century-Crofts.
  • Bunbury, Edward Herbert (1979): A history of ancient geography among the Greeks and Romans: from the earliest ages till the fall of the Roman empire. London: Humanities Press International, Incorporated. ISBN 9789070265113.
  • Fol, Alexander (1996): "Thracians, Celts, Illyrians and Dacians" i: History of Humanity: From the seventh century B.C. to the seventh century A.D. Red. av Unesco. Bernan Assoc; illustrert utg. ISBN 978-9231028120.
  • Millar, Fergus; Cotton, Hannah M.; Rogers, Guy M. (2004): Rome, the Greek World, and the East, bind 2: Government, Society, and Culture in the Roman Empire. University of North Carolina Press. ISBN 978-0807855201.
  • Matyszak, Philip (2009): The Enemies Of Rome. Thames and Hudson. ISBN 978-0500287729.
  • Minahan J, James; Minahan JB, James B. (2000): One Europe, Many Nations: A Historical Dictionary of European National Groups. Greenwood Publishing Group. ISBN 0313309841, 978-0313309847.
  • Sandler Berkowitz, David; Morison, Richard (1984): Humanist Scholarship and Public Order: Two Tracts Against the Pilgrimage of Grace. Associated Univ Pr). ISBN 0918016010, 978-0918016010.
  • Sidebottom, Harry (2007): "International Relations" i: The Cambridge History of Greek and Roman Warfare: Volume 2, Rome from the Late Republic to the Late Empire. Cambridge University Press. ISBN 978-0521782746.
  • Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): Encyclopedia of European Peoples. Thames and Hudson. ISBN 978-0816049646.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Getere&oldid=24084452»