Gerald Patrick Aloysius O'Hara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gerald Patrick Aloysius O'Hara
Født4. mai 1895[1]Rediger på Wikidata
ScrantonRediger på Wikidata
Død16. juli 1963[1]Rediger på Wikidata (68 år)
WimbledonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1920–)[2]Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1950–)
  • katolsk biskop (1929–)
  • biskop (1950–1959)
  • titulærbiskop (1929–)
  • titulær erkebiskop (1959–)
  • hjelpebiskop (1929–)
  • Apostolic Nuncio to Ireland (Irland, 1951–) Rediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata

Gerald Patrick Aloysius O'Hara (født 4. mai 1895 i Scranton i Pennsylvania i USA, død 16. juli 1963 i Wimbledon (London) i Storbritannia) var en katolsk erkebiskop, diplomat for Den hellige stol i Romania, apostolisk nuntius til Irland (1951–1954) apostolisk delegat til Storbritannia (1954–1963).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gerald Patrick O'Hara var sønn av Patrick James og Margaret (née Carney) O'Hara.[3] Faren var tannlege.[4] Han gikk på Our Mother of Sorrows School og St. Joseph's College High School, begge i Philadelphia.[3] Fra 1911 til 1918 studerte O'Hara ved St. Charles Borromeo Seminary i Overbrook i Pennsylvania.[3] Så begynte han ved Collegio Romano, og tok teologisk doktorgrad i Roma i 1921.[3]

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 3. april 1920 av Romas kardinalvikar Basilio Pompili. Under sine mange år som student utenlands, reiste han rundt i Europa og Midt-Østen.[5]

Da han kom tilbake til Pennsylvania i 1926, ble O'Hara privatsekretær til kardinal Denis Dougherty, erkebiskopen av Philadelphia.[6] O'Hara var også dommer ved Tribunalet i Philadelphia.[6]

Hjelpebiskop i Philadelphia[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XI utnevnte ham den 26. april 1929 til titulærbiskop pro hac vice av Heliopolis in Phoenicia og hjelpebiskop i Philadelphia. Kardinal Denis Joseph Dougherty bispeviet O'Hara til biskop den 21. mai 1929 ved katedralen St. Peter og Paul i Philadelphia. Medkonsekratorer var biskopen av Monterey-Fresno, John Bernard MacGinley, og biskopen av Scranton, Thomas Charles O'Reilly.

Biskop av Savannah (Georgia)[rediger | rediger kilde]

I 1935 etterfulgte han Michael Joseph Keyes S.M. som biskop av Savannah. I 1936 fikk bispedømmet navnet Savannah-Atlanta. Med opprettelsen av det separate bispedømmet Atlanta i 1956 fikk bispedømmet Savannah tilbake sitt kortere navn.

Under sin tid der bygde O'Hara Cathedral of Christ the King i Atlanta, og den ble dedisert i januar 1939.[7] Katedralen ble bygd på et tidligere samlingssted for den tradisjonelt antikatolske Ku Klux Klan, og O'Hara inviterte til og med Imperial Wizard Hiram Wesley Evans til dedikasjonen.[8]

O'Hara ble ansett som en leder for de kirkelige bestrebelser for å bedre raserelasjonene i USA,[9] og han landerte et syvpunkts sosialt-rasemessig program i 1930-årene som fokuserte på hjelp til svarte barn, og større oppmerksomhet om rurale problemstillinger som gikk ut over afro-amerikanerne.[6]

Pave Pius XII hedret ham med den personlige tittel erkebiskop i 1950. I 1959 trådte han tilbake fra sitt embede om biskop-erkebiskop av Savannah og ble titulærerkebiskop av Pessinus.

Pavelig diplomat i Romania[rediger | rediger kilde]

I tillegg til sin rolle som bispedømmebiskop ble O'Hara utnevnt av pave Pius XII til chargé d'affaires for det apostoliske nuntiatur i Bucuresti den 19. februar 1947. Det var etter at den sittende nuntius, Andrea Cassulo, var blitt erklært persona non grata av de kommunistiske myndigheter.

Hans generalvikar og kansellist tok over den faktiske administrasjon av bispedømmet Savannah.[7] Han ble i Romania til han ble utvist den 5. juli 1950.

Hans aktivitet som stasjonssjef for det apostoliske nuntiatur i Bucuresti var viktig for den institusjonelle bevaring av den katolske kirke i Romania under det kommunistiske diktatur. Han kritiserte gjentatte ganger den kommunistiske regjering for dens forfølgelse av romersk-katolikker og gresk-katolikker.[6]

Mellom 1948 og 1950 utførte han åtte hemmelige bispeordinasjoner i Romania, både for de romersk-katolske bispedømmene og for bispedømmene til den rumenske gresk-katolske kirke.

Den 4. juli 1950 ble biskop O'Hara på et møte i det rumenske utenriksministerium anklaget for å spionere for USA, Storbritannia og Tyrkia. O'Haras rumenske sjåfør, som var blitt rettsforfulgt for spionasje, hadde tidligere implisert O'Hara og andre i stabemnn i nuntiaturet. O'Hara sa senere at mannen var blitt torturert og var blitt tvunget til å lyve. Møtet i unenriksministeriet endte med at O'Hara ble utvist fra Romania; han reiste derfra samme dag.[10][11][12]

Bispevielser: De bispevielser han foretok i Romania, var:

Dertil kom åtte hemmelige bispevielser i nuntiaturets kapell:

Nuntius til Irland[rediger | rediger kilde]

Erkebiskop O'Hara ble utnevnt til apostolisk nuntius til Irland den 27. november 1951.

I 1953 gikk forfatteren Paul Blanshard, en kritiker av den katolske kirke (boken American Freedom and Catholic Power), i en petisjon til det amerikanske utenriksministerium inn for at man skulle frata O'Haras hans amerikanske statsborgerskap. Blanshard hevdet at O'Hara krenket McCarran Act ved sin tjeneste for fremmed makt (Vatikanet). State Department avviste Blanshards petisjon[13]

Apostolisk delegat til Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Den 8. juni 1954 ble O'Hara utnevnt til apostolisk delegat til Storbritannia. I denne egenskap hadde han også tilsyn med Malta, Gibraltar og Bermuda.[10] I mai 1958 ble O'Hara innlagt på St. Anthony at Cheam Hospital med alvorlig lungebetennelse etter å ha vendt tilbake til London fra en utenlandstur.[14] Det tok på å både være pavelig diplomat og samtidig ha et bispedømme i USA å ivareta, og derfor fratrådte han som biskop av Savannah den 12. november 1959; han ble utnevnt til titulærbiskop av Pessinus av pave Johannes XXIII samme dato.[15]

I 1960 ble han den første pavelige representant som besøkte Houses of Parliament på mer enn 400 år.[6]

Han rakk å delta på første sesjomn av Det andre Vatikankonsil.

Død[rediger | rediger kilde]

Erkebiskop O'Hara døde den 16. juli 1963 av hjerteslag i sin residens i Wimbledon i London, i en alder av 68 år.[9] Hans requiemmesse ble celebrert av erkebiskop John Heenan i Westminster Cathedral i London.[6] Hans legeme ble fløyet hjem til Philadelphia, og der ble han lagt i krypten i Cathedral of Saints Peter and Paul.[16]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dennis Deletant: Ceauşescu and the Securitate, C. Hurst & Co., London 1995, s. 219 f.
  • Ioan Bota, Cicerone Ionițoiu: Martiri și mărturisitori ai bisericii din România (1945–1989): Biserica Română Unită cu Roma, Greco-Catolică, Biserica Romano-Catolică, Casa de Editură Viața Creștină, Cluj-Napoca 2001, s. 222 f.
  • Ioan Ploscaru: Lanțuri și Teroare, Editura Signata, Timișoara, 1993, s. 89–90. ISBN 973-551-028-6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 117110965, besøkt 31. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID oharag, besøkt 29. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Curtis, Georgina Pell (1961). The American Catholic Who's Who. XIV. Grosse Pointe, Michigan: Walter Romig. 
  4. ^ DeLorme, Rita H. (2. juli 2009). «Gerald P. O'Hara, Bishop of Savannah, papal diplomat» (PDF). The Southern Cross. Arkivert fra originalen (PDF) 24. november 2010. 
  5. ^ DeLorme, Rita H. (17. juli 2003). «Perusing the witty and wonderful sketches of a future bishop, Father Gerald P. O'Hara» (PDF). The Southern Cross. Arkivert fra originalen (PDF) 14. desember 2010. 
  6. ^ a b c d e f Sherry, Gerard E. (18. juli 1963). «Death Claims Archbishop Gerald P. O'Hara». The Georgia Bulletin. 
  7. ^ a b DeLorme, Rita H. (11. mai 2006). «Comparing two 1939 'premieres' of note» (PDF). The Southern Cross. Arkivert fra originalen (PDF) 14. desember 2010. 
  8. ^ «People». Time. 30. januar 1939. 
  9. ^ a b «Milestones». Time. 26. juli 1963. 
  10. ^ a b «Archbishop O'Hara Dead at 68; Papal Representative in Britain». The New York Times. 17. juli 1963. 
  11. ^ DeLorme, Rita H. (15. august 2002). «"No task too great, no errand too dangerous" for Bishop O'Hara's couriers in Romania» (PDF). The Southern Cross. Arkivert fra originalen (PDF) 14. desember 2010. 
  12. ^ Times, The New York (7. september 1950). «PAPAL AIDE ASSAILS REGIME IN RUMANIA; EXPELLED PRIESTS HERE FROM RUMANIA». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. 
  13. ^ «Are Catholics Different?». Time. 2. mars 1953. 
  14. ^ «ARCHBISHOP IMPROVES; O'Hara Is Out of Danger in Hospital Near London». The New York Times (engelsk). 26. mai 1958. ISSN 0362-4331. 
  15. ^ «PRELATE DUTIES EASED; Archbishop O'Hara Relieved of Savannah See». The New York Times (engelsk). 12. november 1959. ISSN 0362-4331. 
  16. ^ «The Crypt». Cathedral of Ss. Peter and Paul. Arkivert fra originalen 17. september 2009. 
  17. ^ www.catholic-hierarchy.org oharag, lest 4. september 2022