Gabriel Skagestad
| Gabriel Skagestad | |||
|---|---|---|---|
| Født | 25. nov. 1879 Holum kommune | ||
| Død | 30. des. 1952 (73 år) | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, prest | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Gabriel Skagestad (født 25. november 1879 i Holme / Holum ved Mandal i Vest-Agder, død 30. desember 1952) var en norsk teolog og biskop i Stavanger 1940–49.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Gabriel Skagestad var sønn av gårdbruker Tønnes Andreas Gulovsen Skagestad (1852-1929) og Else Knutsdatter (1854-1933). Han begynte sine prestestudier i 1899 og ble cand.theol. i 1903.
Han hadde forskjellige prestestillinger, blant annet som kallskapellan i Lyngdal 1906, tredjeprest i Hetland 1909, i Pipervikskirken i Oslo, før han i 1922 ble sokneprest i Mandal. I 1926 ble han rektor (hovedlærer) ved Menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar. I perioden 1933–40 var han sokneprest ved Markus kirke i Oslo.
Han var medredaktør av Luthersk kirketidende 1919–33.
Biskop
[rediger | rediger kilde]Han ble biskop i Stavanger i 1940.
Under den tyske okkupasjon av Norge arbeidet Skagestad med å slå ned på de tilløp på kollaborasjon med Quisling-regimet som måtte manifestere seg i hans presteskap. Sammen med de andre av Den norske kirkes biskoper underskrev han i 1942 "Samling på Kirkens Grunn", og la ned sitt statlige embete i protest mot Quisling-regimet.
Ole Johan Berntsen Kvasnes (1873-1953), som var en av prestene som stilte seg lojal til det nye statsstyret, ble i 1942 satt til å styre Stavanger bispedømme etter at biskop Gabriel Skagestad hadde nedlagt sitt statlige embete. Kvasnes ble 5. desember 1943 vigslet til biskop i en alder av 70 år. Utnevnelsen fikk liten folkelig aksept, og flertallet av prestene betraktet seg som Skagestads menn.
Skagestad fortsatte imidlertid den rent kirkelige tjenesten til han i januar 1944 ble forvist til Tonstad i Sirdal kommune (Utsira hadde også vært i nazistenes tanke, men der var det ikke lensmann som kunne passe på). Skagestad fikk til og med distribuert et «farvelopprop» til de illojale prestene (de NS-tro) i bispedømmet. Oppropet ble opplest søndag 6. februar 1944 i de fleste kirkene i Stavanger bispedømme. Da domprost Kornelius leste oppropet, var domkirken i Stavanger fullsatt.
I juni samme år ble han forvist til Lillehammer, og i desember forvist til Helgøya i Mjøsa, sammen med biskop Maroni som før var blitt midlertidig plassert i Årdal (Rogaland). Her satt det også etterhvert 54 lutherske prester, under strenge forhold.
Etter krigen kunne Skagestad gjenoppta sin gjerning som biskop.
Skagestad var kjent som en konservativ teolog som representerte lavkirkelige synspunkter. Han utga flere lærebøker i pastorallære i tillegg til flere mindre skrifterserier.
Bibliografi (utvalg)
[rediger | rediger kilde]- Lægmandsbevægelsen i Tyskland (1911)
- Den Norske Lægmandsbevægelse (1913)
- Kristelig kunnskap og kristelig liv (1917)
- Pastorallære (tre bind) (1928-1930)
- Forelesninger over liturgikk (1933)
- Ordets tjeneste (1934)
- Veien til moralsk gjenreisning (1946)
- Livets lov i kirke og samfunn (1953)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Olav Skjevesland: «En menighetslivets tenker på Skriftens grunn : Gabriel Skagestad som pastorallærer», i De Første lærerne, 1983, s. 173-185
- Oddvar Johan Jensen: «Kirketukt i Den norske kirke», 1996/ 2003 - http://www.fagsider.org/ojj/publika/kirketukt96.htm
- Mye omtalt hos Harald B. Torgersen: Ole Johan Berntsen Kvasnes - Mannen som ble NS-biskop i Stavanger, Spesialavhandling i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet, Høsten 2011