Fysisk datamodell
En fysisk datamodell (eller databasedesign) er en representasjon av et datadesign slik det er implementert eller ment å bli implementert i et databasestyringssystem. I livssyklusen til et prosjekt stammer det vanligvis fra en logisk datamodell, selv om den også på omvendt vis kan dekonstrueres fra en gitt databaseimplementasjon. En komplett fysisk datamodell vil inkludere alle databaseartefakter som kreves for å skape relasjoner mellom tabeller eller for å oppnå ytelsesmål, for eksempel indekser, begrensningsdefinisjoner, koblingstabeller, partisjonerte tabeller eller klynger. Analytikere kan vanligvis bruke en fysisk datamodell for å beregne lagringsestimater, og den kan inkludere spesifikke detaljer for allokering av lagring for et gitt databasesystem.
Per 2012[oppdater] dominerte syv databasesleverandører det kommersielle markedet: Informix, Oracle, Postgres, SQL Server, Sybase, IBM DB2 og MySQL. Andre relasjonsdatabase-systemer pleier enten å være eldre databaser eller brukes innenfor akademia som universiteter eller høyskoler. Fysiske datamodeller for hver implementering vil variere betydelig. Underliggende operativsystemkrav kan også gi forskjeller. For eksempel kjørte SQL Server lenge bare på Microsoft Windows-operativsystemer (fra og med SQL Server 2017 kan den kjøres på Linux). Oracle og MySQL kan kjøres på Windows, Solaris, Linux og andre Unix-baserte operativsystemer. Kravene til lagring, sikkerhet og mange andre aspekter ved en fysisk datamodell vil bli påvirket av systemet som velges.
Fysisk skjema[rediger | rediger kilde]
Fysisk skjema er et begrep som brukes i dataforvaltning for å beskrive hvordan data skal representeres og lagres (filer, indekser, med mer) i sekundær lagring ved å bruke et bestemt databasebehandlingssystem, for eksempel Oracle, Sybase, SQL Server, og så videre).
I ANSI/SPARC-arkitekturen brukes en treskjemas tilnærming hvor det interne skjemaet er visningen av data som involvert i databehandlingsteknologi. Dette er i motsetning til et eksternt skjema som gjenspeiler et individs syn på dataene, eller det konseptuelle skjemaet som er integrasjonen av en mengde eksterne skjemaer.
I ettertid[trenger referanse] har det interne skjemaet blitt anerkjent for å ha to deler:
Det logiske skjemaet var måten data ble representert for å samsvare med begrensningene til en bestemt tilnærming til databasebehandling. På den tiden var valgene hierarkiske og nettverk. Selv om man beskrev det logiske skjemaet beskrev man imidlertid fortsatt ikke hvordan fysisk data ville bli lagret på diskstasjoner, som i steet er domenet til det fysiske skjemaet. I senere tid beskriver logiske skjemaer data i form av relasjonstabeller og -kolonner, objektorienterte klasser og XML-tagger.
En enkel mengde tabeller kan for eksempel implementeres på mange måter, opp til og med en arkitektur hvor tabellrader vedlikeholdes på datamaskiner i forskjellige land.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «FEA Consolidated Reference Model Document» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 5. juli 2010 – via National Archives.