Relasjonsdatabase

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En relasjonsdatabase er en database som bygger på den såkalte relasjonsmodellen. Relasjonsdatabaser består av tabeller som er forbundet med henvisninger, eller nøkler, mellom seg, relasjoner.

De første databaser på begynnelsen av 1960-tallet var nettverksdatabaser. I 1968 introduserte IBM hierarkiske databaser. I 1970 lanserte E.F.Codd[1] begrepet relasjonsdatabaser, men det gikk flere år før de første implementasjonene kom på markedet. I moderne tid er relasjonsdatabaser den dominerende formen for databasesystem. Relasjonsdatabaser har vært nesten enerådende i 1990-årene. I det siste har det kommet objektorienterte databaser og objekt-relasjonsdatabaser. Blant de mest utbredte er SQL.

Databasehåndteringssystemer for relasjonsdatabaser kalles RDBMS (Relational Database Management System).

Nøkler[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Nøkler

Hver rad i en tabell har sin egen unike nøkkel. Rader i en tabell kan knyttes til rader i andre tabeller ved å legge til en kolonne for den unike nøkkelen for den koblede rad (disse kolonnene kalles fremmednøkler). Codd viste at datarelasjoner av tilfeldig kompleksitet kan representeres ved et enkelt sett med begreper.

En del av denne prosessen innebærer å være i stand til å velge eller modifisere en og bare én rad i en tabell. Dette er grunnen til at de fleste fysiske implementeringer har en unik primærnøkkel for hver tabell. Når en ny rad er skrevet inn i tabellen, er en ny unik verdi for primærnøkkelen (PN) generert; Dette er nøkkelen som brukes av systemet primært for tilgang til tabellen. Systemytelsen er optimalisert for PN. Andre mer naturlige nøkler kan også bli identifisert og definert som alternative nøkler (AN). Ofte kan flere kolonner kan være nødvendig for å danne en AN. Både PN og AN har evnen til å identifisere en rad i en tabell. Man kan ta i bruk andre teknologier for å sikre en unik ID verden over. En Globally Unique Identifier kan brukes om det stilles større systemkrav.

Primærnøklene i en database brukes til å definere forholdet mellom tabellene. Når en PN migrerer til en annen tabell, blir den en fremmednøkkel i den andre tabellen. Når hver celle bare kan inneholde bare en verdi og PN migrerer inn i en vanlig enhetstabell, kan dette representere enten en en-til-en-, eller et en-til-mange-relasjon. De fleste relasjonsdatabasene er designet til å løse mange-til-mange relasjoner ved å skape en ekstra tabell som inneholder PN fra de andre tabellene skaper en ny relasjon slås sammen til en ny enhet som utgjør en PN. Migrasjon av PN til andre tabeller er den nest viktigste grunnen til at systemtildelt heltall brukes som PN; det er vanligvis verken effektivitet eller opplagt å migrere en haug med andre typer kolonner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «IBM Archives: Edgar F. Codd». www-03.ibm.com (en-US). Besøkt 17. november 2016. 
  1. A Relational Database Overview Oracle.com
  2. Kahate, Atul. Introduction to Database Management Systems. 3rd edition 2009. Dorling Kindersley. India
datastubbDenne datarelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.