Aukrust-modellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Odd Aukrust er opphavsmann for hovedkursteorien, som også kalles Aukrust-modellen. Modellen har vært svært innflytelsesrik, og har blant annet gitt opphav til frontfagsmodellen.

Aukrust-modellen, også kalt hovedkursteorien, er en økonomisk modell publisert i 1977 av den den norske samfunnsøkonomen Odd Aukrust.[1][2] Modellen består av syv likninger som beskriver sammenhengen mellom lønnsvekst, priser, produktivitet, inflasjon, valutakurs, og nedleggelsesrate i konkurranseutsatt (eksportrettet) sektor i en liten, åpen økonomi.[3]

Modellen gir et analytisk og formelt samfunnsøkonomisk argument for hvordan lønnsforhandlinger bør organiseres, og har hatt stor innflytelse ved at den har gitt opphav til den norske frontfagsmodellen.[4][5][6][7]

Modellens sentrale egenskap er skillet mellom skjermet s-sektor, som kun selger varer på det norske markedet, og konkurranseutsatt k-sektor, som eksporterer varer og konkurrerer med utenlandske aktører. En sentral forutsetning er at arbeidskraften mellom de to sektorene er mobil, og at lønnen i de to sektorene derfor er det samme. Om lønningene bestemmes i skjermet sektor, som kun selger varer i Norge, vil disse normalt være høyere enn i eksportrettet sektor, ettersom bedriftene ikke konkurrerer med utlandet. Når disse lønningene beveges over i eksportbedriftene vil disse miste konkurranseevnen og måtte si opp ansatte. Den sentrale teorien modellen fremmer er derfor at lønnsveksten i Norge bør bestemmes av forhandlinger i eksportbedriftene, for å bevare norsk konkurransekraft og arbeidsplasser i eksportsektoren.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Modellen ble utformet av Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene, som var et offentlig utvalg nedsatt av Per Bortens regjering i 1966. Utvalget besto av Odd Aukrust, som da var seksjonssjef i Statistisk Sentralbyrå og leder for utvalget, samt samfunnsøkonomene Fritz C. Holte og Gerhard Stoltz. Rapporten der Aukrust-modellen var inkludert ble publisert av Statistisk Sentralbyrå i 1977.[8][9]

Utregning og forklaring av modellen[rediger | rediger kilde]

Modellen består av syv likninger som beskriver sammenhengen mellom lønnsvekst, priser, produktivitet, inflasjon, valutakurs, og nedleggelsesrate i konkurranseutsatt (eksportrettet) sektor. Modellens sentrale egenskap er skillet mellom skjermet s-sektor, som kun selger varer på det norske markedet, og konkurranseutsatt k-sektor, som eksporterer varer og konkurrerer med utenlandske aktører. En sentral forutsetning er at arbeidskraften mellom de to sektorene er mobil, og at lønnen i de to sektorene derfor er det samme.

Lønnsnivå

Modellens to første likninger beskriver lønnsveksten w i skjermet s-sektor og konkurranseutsatt k-sektor, som en lineær approksimasjon av prisene på innsatsfaktorene ps og pk og produktiviteten zs og zk. Lønnsveksten er altså summen av prisøkning og økningen i produktivitet. Legg merke til at w er den samme for s og k-sektor; dette fordi arbeidskraften er mobil. k er en hypotetisk konstant for nedleggelsesraten i konkurranseutsatt sektor – denne fanger opp at nedleggelsesraten stiger når prisene pk eller produktiviteten zk stiger og de to andre variablene holdes konstante.

1) w = ps + zs

2) w = pk + zk + k

Prisnivå

Modellens to neste likninger beskriver prisstigning internasjonalt pi , og i konkurranseutsatt sektor pk. Prisstigningen er gitt ved en lineær approksimasjon av prisøkningen målt i euro q og endringer i valutakursen v.

4) pi = qi + v

3) pk = qk + v

Fundamental lønnsvekst

Når likning 1)–4) kombineres får vi den fundamentale lønnsveksten, som er en sum av prisøkninger i k-sektor qk , økning i valutakurs v, og produktivitetsvekst zk. k fanger opp at økt lønnsvekst fører til nedleggelser hvis qk ,v og zk holdes konstante.

5) w = qk + v + zk + k

Inflasjon

Likning nummer 6 beskriver inflasjonen π . Denne er gitt som summen av internasjonal prisstigning pi ganget med importandel α, og nasjonal prisstigning ps ganget med (1−α), som er andelen konsum rettet mot norske varer.

6) π = αpi + (1−α)ps

1) ps = w – zs settes inn i 6) for å få priser som endogen variabel:

6.1) π = αpi + (1−α)(w – zs)

Hovedkurslikningen

Når likning 4), 5) og 6.1) kombineres får vi hovedkurslikningen 7.1), der lønnsveksten w er en endogen variabel gitt ved

7) π = α(qi + v) + (1−α)(qk + v + zk + k – zs )

7.1) π = αqi +(1−α)qk + v + (1−α)(zk + k − zs )

Hovedkurslikningen forteller at når konkurranseutsatt sektor er lønnsledende, og lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor bestemmer lønnsveksten i s-sektor, er inflasjonen gitt som en veid sum av prisimpulsen på importerte konsumvarer (med vekt α) og prisveksten på skjermede varer (med vekt 1−α). Prisveksten på skjermede varer er i sin tur bestemt av lønnsveksten, som igjen er bestemt av lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor korrigert for s-sektors produktivitetsvekst, zs.[2][3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alsos, Kristin (3. mars 2021). «frontfag». Store norske leksikon. Besøkt 4. april 2022. 
  2. ^ a b c Aukrust, Odd. (1977). «"Inflation in an open economy."» (PDF). Statistisk Sentralbyrå. Besøkt 04.04.2022. 
  3. ^ a b Mehlum, Halvor. (12.08.2021). «Med Aukrust fra Hellas og tilbake» (PDF). Samfunnsøkonomen – via Universitetet i Oslo. 
  4. ^ «Frontfaget: Tvangstrøye eller gyllen rettesnor? - Arbeidslivet.no». www.arbeidslivet.no (norsk). Besøkt 5. april 2022. 
  5. ^ «Solidaritet med ryggen mot veggen». www.aftenposten.no. Besøkt 4. april 2022. 
  6. ^ «Vil bruke penger i offentlig sektor». www.utdanningsnytt.no. 6. mars 2006. Besøkt 4. april 2022. 
  7. ^ Finansdepartementet (31. oktober 2013). «NOU 2013: 13». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 4. april 2022. 
  8. ^ Aukrust, Odd, Inflation in the Open Economy – A Norwegian Model, Central Bureau of Statistics, Oslo, 1977
  9. ^ Eivind Thomassen. «Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far?». Tidsskrift for samfunnsforskning. Besøkt 4. april 2022. «Ved å gjennomgå sentrale trekk ved lønnsdannelsens utvikling etter 1945 og ved Aukrust-utvalgets innstillinger, viser artikkelen at denne forestillingen er en myte. Hovedkursteorien, som utvalget konstruerte i 1966, var ikke forslag til en ny koordineringsmodell, men en beskrivelse av etablert, historisk praksis.»