Overenskomst i arbeidslivet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Overenskomsten er i arbeidslivet den delen av tariffavtalen som regulerer lønns- og arbeidsforhold. Mens hovedavtalen tar for seg hvilke spilleregler som gjelder mellom partene, vil overenskomsten ta for seg de materielle sidene av avtalen. I offentlig sektor blir overenskomsten gjerne kalt «Hovedtariffavtalen», eksempelvis i staten. I privat sektor går også flere overenskomster under navnet «avtalen», eksempelvis «Forlagsavtalen». I begge tilfeller sorterer de likevel under kategorien overenskomst.

Overenskomsten kjennetegnes av at den er «tariffavtalens del 2».

Hvem inngår avtalen[rediger | rediger kilde]

En overenskomst er en kollektiv arbeidsavtale som tar sikte på å etablere et likt sett av bestemmelser for samtlige ansatte innenfor gitte stillingskategorier på samme type arbeidsplass. Overenskomsten kompletterer dermed en allerede individuell arbeidsavtale. Overenskomster i Norge har ofte lange tradisjoner og er gjerne fremforhandlet mellom partene over flere tiår. De er dermed ofte detaljrike og spesifikke, langt ut over hva man kan forvente av en individuell arbeidskontrakt.

Overenskomsten inngås mellom partene. Det regnes ofte slik at de ansatte vil stå sterkere i forhandlingsposisjon overfor arbeidsgiveren når de står sammen (gjerne gjennom en fagforening) om å kreve en slik «felles arbeidsavtale». I ytterste konsekvens kan uenighet om vilkårene i en overenskomst resultere i streik. Forhandler man om vilkårene i en individuell arbeidsavtale kan man ikke true med streik, men må basere seg på andre forhandlingsutspill overfor arbeidsgiveren for å sikre seg en god arbeidsavtale.

Hva kan avtales[rediger | rediger kilde]

I Norge gjelder som utgangspunkt avtalefriheten. På arbeidsplasser der det ikke eksisterer tariffavtale vil arbeidsgiveren stå relativt fritt til å inngå de avtaler han ønsker med den enkelte arbeidstaker. Det samme gjelder for overenskomst, hvor i realiteten alt kan avtales, så sant det ikke strider mot lov.

Innen arbeidsretten er arbeidsmiljøloven å betrakte som en minstelov. Hvilket innebærer at partene individuelt eller gjennom en tariffavtale kan avtale ordninger som sikrer bedre vilkår enn loven, men ikke dårligere. Der det er opprettet tariffavtale, vil tariffavtalen på samme måte som loven fungere som minsteordning, men da en minsteordning ut over lovens minimumsregler. Man kan altså på en arbeidsplass omfattet av tariffavtale ikke gi lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn tariffavtalens bestemmelser.

Det er viktig å merke seg at det i Norge ikke finnes noen lovfestet minstelønn. Det er altså opp til partene å avtale hvilken lønn de mener er «riktig lønn». På samme måte er det ingen automatisk allmenngjøring av tariffavtaler i Norge. Man kan altså ikke påberope seg tariffavtalens bestemmelser, hvis ikke arbeidsplassen er omfattet av denne.

Overenskomstens bestemmelser[rediger | rediger kilde]

Hva som er avtalt i den enkelte overenskomsten vil kunne variere sterkt ut fra hvilke stillingskategorier overenskomsten er ment å omfatte. Eksempelvis vil en lærer ha andre behov i sin jobb enn en verkstedarbeider. Atter andre yrkesgrupper er mer opptatt av å fremforhandle lønn på individuelt nivå, men vil heller at overenskomsten skal fange opp andre sider i ansettelsesforholdet enn lønn.

En omfattende overenskomst kan angi regler for hvordan følgende skal håndteres på arbeidsplassen:

  • Overenskomstens omfang, det vil si hvilke stillingstyper eller bedrifter som er omfattet av overenskomsten
  • Nærmere regler for ansettelsesforhold, lønn og arbeidstid
  • Regler for hvilke typer velferdspermisjoner som kan gis, med eller uten rett til lønn
  • Om bedriften har spesielle fordeler den yter til ansatte, det kan være lønn under pause, redusert kantinepris, treningstilbud, fri telefon, fri avis etc
  • Regler for helse, miljø og sikkerhet. Dette er regler som normalt skal ivaretas av et verneombud
  • Permisjon med lønn ved svangerskap, fødsel, adopsjon, regler for amming, omsorg for barn, nær familie, følge barn til barnehage/skolestart etc
  • Avvikling av ferie, ferielister, evt feriegodtgjøring
  • Ytelser ved pensjon, Obligatorisk tjenestepensjon (OTP)
  • Regler for opprettelse av fond, eksempelvis kompetansefond, etter- og videreutdanning
  • Gjennomføring av likestilling og likelønn ved arbeidsplassen

De fleste overenskomster har i dag også en rekke bilag, og disse er ofte fremforhandlet mellom hovedsammenslutningene under samordnet oppgjør og er dermed gjennomgående like på tvers av de ulike overenskomstene. Eksempler på dette kan være som følger:

  • Opplysnings- og utviklingsfondet
  • Avtale om sluttvederlag
  • Avtalefestet Pensjon (AFP) (AFP gjelder kun på arbeidsplasser omfattet av tariffavtale)
  • Redusert arbeidstid til 37,5 timers uke (Lovens regel sier 40 timers arbeidsuke i Norge)
  • Rammeavtale for fjernarbeid
  • Ulike skjemaer, eksempelvis for stillingsbeskrivelser/ vurderingsskjemaer etc

Til sist kommer overenskomstens varighet, hvilket i Norge normalt er 2-årig. Etter utløpsdatoen reforhandles hele overenskomsten av partene, dette skjer under tariffoppgjøret.

Antall overenskomster[rediger | rediger kilde]

Hvor mange overenskomster som finnes i Norge er det ingen oversikt over. Mellom de enkelte fagforbund og arbeidsgiverorganisasjoner kan det anslås opp mot tusen.

Eksempler på overenskomster[rediger | rediger kilde]

  • Industrioverenskomsten mellom Fellesforbundet og Norsk Industri
  • Butikkoverenskomsten mellom Handel og Kontor i Norge og NHO
  • Overenskomst i område 10 – Helseforetak mellom Akademikerne og Spekter
  • Grossistoverenskomsten mellom Norsk Transportarbeiderforbund og Landbrukets Arbeidsgiverforening
  • Landsoverenskomst for studentskipnader mellom Parat og HSH

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Torgeir Aarvaag Stokke: «Lønnsforhandlinger og konfliktløsning – doktoravhandling» (1998) Kristine Nergaard og Torgeir Aarvaag Stokke: «Arbeidslivets organisasjoner 2008/2009»