Freden i Lödöse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det sørlige Skandinavia i 1250

Freden i Lödöse var en fredsavtale mellom den svenske kongen Erik XI og den norske kongen Håkon IV. Avtalen ble forhandlet frem mellom Kong Håkon og Jarl i Sverige, Birger Magnusson, i byen Lödöse, sommeren 1249. Det viktigste formålet med traktaten var å hindre at gjensidig fiendtlighet eskalerer til krig. Noen fraksjoner av den svenske adelen ønsket å angripe Norge i straff for et raid av Kong Håkon, som var rettet mot norske opprørere i den svenske provinsen Värmland 24 år tidligere.[1]

I Lödöse sverget de to partiene at fra da av skulle brorskap og fred skal råde mellom de to rikene, og at ingen av de to ville støtte eller gi et fristed for fiender av den andre. Det ble også bestemt at Birgers datter Rikissa, ville gifte seg med sønnen til Håkon, Håkon den Unge.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De nordiske kongelige familier var nært knyttet i løpet av Middelalderen, og dannelsen av ulike allianser hele tiden truet stabiliteten i Skandinavia. Alle tre riker søkte å forhindre at de to andre fra å dominere regionen. Innenrikspolitikk i Norge, Danmark og Sverige var fremfor alt preget av kampen mellom forskjellige klaner for besittelse av tronen. I Sverige, Eriksætten (støttet av Danmark) og Sverkerætten (støttet av Norge) hadde vært kjempet om makten siden drapet på Kong Sverker den eldre i 1156.[2]

Norge var på den tiden plaget av en langvarig borgerkrig. Flere kongsemner til tronen var utfordrere til Kong Håkon IV. Styrker som støttet kongsemnet Sigurd Ribbung brukte den svenske provinsen Värmland som en trygg havn for operasjoner i Norge. Utsendinger av den norske kongen klaget til Värmlands lagmann og den svenske kongen flere ganger, men til ingen nytte.[3] Siden Svenskene ikke tok noen aksjon mot Ribbung, ledet Kong Håkon sin hær inn i Värmland vinteren 1225.[4] Der plyndret han regionen i et forsøk på å dempe Ribbung opprør. Håkons krensekrengelse provoserte svenskene, men på grunn av deres interne konflikter de var ikke i stand til å gå til motangrep.[1]

I 1229 ble den tretten år gamle kong Erik XI Eriksson styrtet fra tronen av en av medlemmer av hans kongelige råd, Knut II. Etter at hans støttespillere ble overmannet under Slaget ved Olustra i Södermanland, Erik ble tvunget til å flykte til Danmark. Etter slaget utropte Knut seg selv til Konge av Sverige. Hans regjeringstid var preget av uro og vold. I år 1234 returnerte Erik tilbake til Sverige og erobret tilbake tronen.[2][note 1]

Traktaten[rediger | rediger kilde]

Etter at Erik ble gjeninnsatt som konge tok noen fraksjoner av den svenske adelen til orde for krig med Norge. De ønsket straffe dem for den norske plyndring av Värmland. I henhold til den norske sagaen Sverres saga, var den fremtidige jarlen Birger Magnusson blant de som var i favør av krigen, men på den tiden, den som de facto hersket i Sverige var jarlen Ulf Fase, og hans tilhengere var mot å angripe Norge.[6] For å forhindre at gjensidig fiendtlighet skulle eskalerer til krig sendte Håkon IV av Norge en utsending til Sverige for å forsone. Svenskene ble enige om å snakke, og en delegasjon ledet av Birger ble sendt til Konghella i Norge.[7] Forhandlingene ble holdt i løpet av våren 1241, men det ble ikke oppnådd enighet om en avtale.[1]

I 1247 tok Sverige kontakt med Norge, og et møte mellom de to kongene ble planlagt i byen Lödöse i provinsen Västergötland til sommeren 1248. Lödöse ble valgt som møtested, fordi det var midt i den nærmeste svenske provinsen som kan nås med båt fra Norge.[7] De påfølgende år reiste Erik til Lödöse på det planlagte tidspunktet, men Håkon ble forsinket. Erik ventet på Håkon, men ble tvunget til å dra når han begynte å gå tom for forsyninger. Et nytt møte på samme sted, ble planlagt for år etter. I løpet av sommeren 1249 returnerte Erik til Lödöse sammen med sin svoger Birger, som hadde da blitt jarl i Sverige. Da svenskene så Håkon nærme seg Lödöse fra havet med en stor flåte, de ble redd og flyktet. Håkon sendte en budbringer som ba den svenske kongen om å komme tilbake for å forhandle, men kongen var allerede i Östergötland og hadde ikke lyst til å reise tilbake. I stedet reiste han Birger Jarl, den de facto herskeren, tilbake til Lödöse til å forhandle med den norske kongen.[1]

I løpet av forhandlingene kom Birger Jarl og Kong Håkon til enighet, og sverget at fra da av og fremover, at brorskap og fred vil råde mellom de to rikene, og at ingen av de to ville støtte eller gi en trygg havn for fiender av den andre. Det ble også bestemt at Birgers datter, Rikissa Birgersdotter, ville gifte seg med sønnen til Håkon, Håkon den Unge.[1]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ (en) The exact circumstances and events surrounding Eric's restoration to the throne is debated. It is known that Eric returned to Sweden in 1234, probably with an army. According to one school, King Canute II was then killed in a battle against Eric and his allies, after which Eric regained the throne. Other historians agree that Canute died around this time, but whether he died in a battle with Eric or from other causes is undetermined. He might have died from natural causes before Eric's return to Sweden. It is, however, certain that Canute's son Holmger Knutsson, fought Eric until he was defeated at the Battle of Sparrsätra in 1247 and later decapitated the following year.[5]
Referanser
  1. ^ a b c d e f Sundberg 1997, s. 23
  2. ^ a b Sundberg 1997, s. 21
  3. ^ Gahrn 1988, s. 116
  4. ^ Harrison 2009, s. 202
  5. ^ Sundberg 1999
  6. ^ Harrison 2002, s. 254
  7. ^ a b Gahrn 1988, s. 132
Bibliografi