František Kordač

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
František Kordač
Født11. jan. 1852[1][2][3]Rediger på Wikidata
Seletice[4][1][2]
Død26. apr. 1934[5][2][3]Rediger på Wikidata (82 år)
Praha[4]
Staré Město[5]
BeskjeftigelsePedagog, skribent, katolsk prest (1878–), politiker, katolsk prest, katolsk biskop (1919–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem
  • Roman Catholic Archbishop of Prague (1919–1931)
  • titulær erkebiskop (1931–)
  • katolsk erkebiskop (1919–1931)
  • member of the Revolutionary National Assembly of Czechoslovakia Rediger på Wikidata
Akademisk gradProfessor
Utdannet vedFaculty of Theology, German University in Prague[1]
PartiKřesťanská a demokratická unie – Československá strana lidová
NasjonalitetØsterrike-Ungarn
GravlagtSt. Vitus-katedralen
Våpenskjold
František Kordačs våpenskjold
František Kordač på Commons

František Xaver Kordač (født 11. januar 1852 i Seletice i Bøhmen i Østerrike-Ungarn; død 26. april 1934 i Praha-Zbraslav i Tsjekkoslovakia) var teolog, filosof og politiker og katolsk erkebiskop av Praha.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

František Kordač var bondesønn. Etter at han ble uteksaminert fra den tyske jesuittgymnasiet i Bohosudov nær Teplice (1865–1873) og matrikulering ved den tyske Malostranské gymnázium i Praha, studerte han teologi ved det gregorianske universitet i Roma.

Prest[rediger | rediger kilde]

František Kordač ble presteviet den 15. juni 1878. Han ble sterkt preget av oppholdet ved Collegium Germanicum-Hungaricum så da han etter nesten syv år i Italia vendte tilbake til hjemlandet var det ikke bare med doktorgrader i teologi (ThDr.) og filosofi (PhDr.), men fremfor alt som en inderlig overbevist og entusiastisk tilhenger av den pavelige kuriens ultramontane politikk.

I 1879 sendte biskopen av Litoměřice, Anton Ludwig Frind (1823–1881), ham som fjerdekapellan til Liberec med særlig oppdrag å virke som sjelesørger prest for den lokale tsjekkiske minoriteten der.

I 1885 førte Kordačs interesse for spørsmålet om presteutdanning ham til Litoměřice og bispedømmeseminaret der, først som professor, snart prorektor (1887) og til slutt ble han rektor (1889–1905). Han satte et betydelig preg på undervisningen og gjennomførte en studiereform med styrking av undervisningen i filosofiske disipliner. For å styrke utdanningen til prester fra tsjekkiske familier, grunnla han en internatskole for gutter i Mladá Boleslav i 1899. I det tyske miljøet forsøkte han å lette den nasjonale spenningen mellom tsjekkerne og tyskerne, men til tross for sin forsonende oppførsel og toleranse lyktes det ham ikke. Det kom til sammenstøt med og polemikk mot den tyske presten og publisisten Ambros Opitz, 1846–1907). Han ble dermedå i 1905 overført til det teologiske fakultet i Praha, det tsjekkiske universitetet. Dette var for ham en vei ut av en vanskelig posisjon.

Universitetsprofessor i Praha[rediger | rediger kilde]

I Praha overtok han lærestolen for kristen filosofi og fundamentalteologi. I tillegg til å undervise utmerket han seg som universitetspredikant i kirken St. Klemens. Han hadde stillingen som dekan ved fakultetet to ganger (1906/7, 1914/5).

Som filosof var han thomist og skolastiker. Han var kjent som en kompromissløs apologet for katolsk lære. Han samarbeidet med den antimodernistiske avisen Vlast. Hans sosialfilosofiske innretning var opplysat blant abnbet av pave Leo XIIIs encyklika Rerum novarum, og hans konkrete aktiviteter for de fattige ga ham anerkjennelse også i hovedstaden Wien.

Men hans virke var langt fra begrenset til vitenskap, undervisning og journalistikk. Helt fra begynnelsen av oppholdet i Praha engasjerte han seg i politiske og foreningsmessige aktiviteter. Han grep betydelig inn i prosessen med å overvinne krisen i den katolske politiske leir og forsøkte å opprette én enkelt politisk organisasjon. Han var engasjert i Det kristensosiale parti. Før første verdenskrig fungerte han formelt som dets nestleder, i realiteten representerte han lederens ledende og autoritative skikkelse.

I 1916 bidro han til opprettelsen av Det forente katolske parti, som ville integrere organisatorisk den fragmenterte politiske katolisisme i Böhmen og innevarslet dens videre utvikling i mellomkrigstiden.

Kordačs politiske posisjon mot slutten av krigen ble sterkt svekket av hans lojale holdning overfor monarkiet og dets regjerende familie, men helt i begynnelsen av republikken ser man ham blant de aktive varamedlemmene i den revolusjonære nasjonalforsamling i Tsjekkoslovakia. En av hans taler i parlamentet - bakgrunnen for debatten her her ikke så nødvendig å beskrive - er av Ferdinand Peroutka blitt omtalt i glødende positive ordelag i ettertid:

«Den andre katolske taleren, Dr. Kordač, talte ikke så hjertelig eller søkte å påvise teologisk Mährens særegenhet. Men men avslørte et imponerende reservoar av universell lærdom og belesthet, og han bekjempet mot flertallets hårdnakkede oppfatning om at teologi stod i motsetning til vitenskapen. Dette var den mest lærde talen nasjonalforsamlingen har hørt, verket frem til da eller siden. Selv om han, som han sa, måtte tale spontant og uten forberedelse, siterte han med bemerkelsesverdig nøyaktighet Dubois Raymond, das ununterbrochene Kausalfaktgesetz, Aristoteles, Hegel, Heine, Stahl, Kant, Ludwig XIV, Friedrich II, Strauss, Schopenhauer og Leibnitz, Haeckl, Platon, indernes hellige skrifter, assyriske kileskriftinskripsjoner, egyptiske hieroglyfer, Chvolson, Paulsen, Loofs, Guizot og Proudhon. Ingen kan si at han ikke gjorde alt som stod i hans makt. Den gamle teologien skinte i denne presentasjonen, men det nye demokrati tillot ikke sitater å imponere seg, og mange av lytterne ble selv beskyttet av at de ikke forsto hva som ble sagt til dem. Svarene han fikk i sosialdemokratenes ramaskrik var banale, og avslørte at forfatterne deres ikke hadde lest mer enn ett eller to hefter.»[6]

Erkebiskop av Praha[rediger | rediger kilde]

Den 16. september 1919 ble han utnevnt til erkebiskop av Praha, og den 26. oktober samme år ble han innført i embedet. Kordač var den første bøhmiske primas som ikke kom fra adelsstanden. Han ble bispeviet av den apostoliske nuntius til Østerrike, Teodoro Valfrè di Bonzo. Medkonsekrerende var biskop Josef Jindrich Grosa av Litoměřice og biskop Josef Antonin Hůlka av České Budĕjovice.

Han engasjerte seg ikke lenger inn i prosessen med å danne det tsjekkoslovakiske folkeparti, fordi etter erkebiskop Paul Marie de Huyns (1868–1946) flukt hadde han nå en ny rolle i samfunnet, som erkebiskop og kirkens primas. Dette skjedde i en svært stormfull periode preget av angrep på den katolske kirke og forsøk på å gjennomføre en separasjon av kirke og stat, samtidig som denne krisen også ble komplisert av det katolske presteskaps bevegelse, med bevegelsens reformkrav.

St.-Veits-katedralen, ferdigstilt i 1920.

Med pavens mandat ble Kordač tildelt oppgaven å undertrykke denne prestebevegelsen og konsolidere situasjonen. Han klarte denne upopulære oppgaven, men på bekostning av misnøye og av opprettelsen av utbryterkirke (Den tsjekkoslovakiske hussittiske kirke, 1920). Disse hendelser ble av mange til minner man ikke la bak seg, og for dem overskygget det hans mange positive sider ved hans virke som prest, politiker og åndelig leder.

På 1920-tallet bidro han betydelig til løsningen av forholdet mellom den nye republikk og Vatikanet.

Han var kjent for sin beskjedenhet. Han rehabiliterte bygningen til erkebiskopens seminar i Praha-Dejvice med det meste av sin egen inntekt. Han var medvirkende til å bygge det erkebiskoppelige gymnasium i Praha-Bubenč.

Han fratrådte sitt embede den 12. juli 1931, og det var ikke frivillig. Han hadde kommet i konflik med Prahas nuntius Pietro Ciriaci (1885–1966). Offisielt var årsaken til striden at erkebiskopen nektet å finansiere byggingen av et eget sete for nuntiaturet, og påpekte at han så på byggingen av et nytt seminar i Praha-Dejvice som viktigere. Den virkelige årsaken kan imidlertid ha vært at Kordač var fiksert på den sterkt antiliberale linje til pave Pius X som hadde regjert til 1914, og hans sterkt antiliberale uttalelser kunne ha vært et hinder for pave Pius XI mer liberale linje.

Ifølge Radomír Malý stod Kordač for den stridbare retningen til den tsjekkiske første republikks katolisisme, som var preget av grunnleggende motstand mot den liberale, demokratiske statsideologi under Den første republikk, representert av president Masaryk. Imidlertid må det legges til at František Kordač og Tomáš Garrigue Masaryk samarbeidet om ferdigstillelsen av St. Vitus-katedralen. Noen liberale fra Folkepartiet spredte også den antagelse at Kordač ble tvunget til å gå av fordi hans syn på sosiale spørsmål var kommunistiske, men den offisielle Vatikanavisen L'Osservatore Romano trykket Kordačs uttalelser om sosiale spørsmål også etter at han gikk av.[7]

Han tilbrakte de siste årene av sitt liv i slottet i Břežany nær Praha og er gravlagt i St. Vitus-katedralen.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • TOMEŠ, Josef, a kol. Český biografický slovník XX. století : II. díl : K–P. Praha ; Litomyšl: Paseka ; Petr Meissner, 1999. 649 s. ISBN 80-7185-246-5. S. 126–127.
  • HANUŠ, Jiří: Malý slovník osobností českého katolicismu 20. století s antologií textů. Brno: Centrum pro studium demokracie a kultury, 2005. 308 s. ISBN 80-7325-029-2.
  • MAREK, Pavel: Arcibiskup pražský prof. dr. František Kordač. Olomouc, Moneta-FM 2005. 638 s. ISBN 80-86731-01-4
  • MAREK, Pavel: Církevní krize na počátku první Československé republiky (1917–1924). Brno, L. Marek 2005. 340 s. ISBN 80-86263-57-6
  • MAREK, Pavel: František Kordač, Archbishop of Prague: A Man Between Ultramontanism and Roman-Catholic Reformism. Cosmas. Czechoslovak and Central European Journal, vol. 19, fall 2005, numb. 1, p. 9–26. ISSN 1056-005X
  • MAREK, Pavel: Františedk Kordač na severu Čech. In: Národ místo Boha v 19. a první polovině 20. století. Sborník příspěvků z konference konané ve dnech 21.-22. dubna 2005 v Ústí nad Labem. Ed. Kristina KAISEROVÁ a Martin VESELÝ. Ústí nad Labem, Univerzita J. E. Purkyně 2006, s. 114–129. ISBN 80-7044-777-X.
  • MAREK, Pavel: Zum politischen Profil von František Kordač. Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung, 59, 2010, č. 2, s. 186–207. ISSN 0948-8294
  • MAREK, Pavel: Antimodernista František Kordač. Historica Olomucensia 39-2011, Sborník historický 27, s. 97–119. ISSN 1803-9561

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Studenti pražských univerzit 1882–1945, is.cuni.cz[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jk01061806, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b en.isabart.org, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 77005, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Collection of Registry Books at Prague City Archives, «Archiv hl. m. Prahy, Matrika zemřelých Nemocnice Milosrdných bratří, sign. MB Z8, s. 356», side(r) 356, type referanse death registry, bind MB Z8[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Peroutka, F.: Budování státu. 3. vyd.. vyd. Praha: Nakladatelství Lidové noviny, 1991. s. 398. (čtsjekkisk)
  7. ^ František Kordač, Signály.cz, 11. 1. 2011, z článku Radomíra Malého v revui Distance: Radomír Malý: František Kordač a Alfréd Fuchs – biskup a novinář[død lenke], Distance, č. 1/2008
  8. ^ kordac, lest 27. august 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=František_Kordač&oldid=23893771»