Francis Beaufort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francis Beaufort

Sir Francis Beaufort (født 7. mai 1774, død 17. desember 1857) var en irsk hydrograf og admiral i den britiske marinen. Beaufort er mest kjent for å ha utviklet Beauforts skala, en skala for å angi vindstyrke.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Beaufort var i slekt med Hugenottene, som flyktet fra Frankrike etter massakren kjent som Bartolomeusnatten og til slutt slo seg ned i Irland. Francis' far, Daniel Augustus Beaufort, var rektor ved kirken i Navan, og det var i Irland at Francis ble født. Han sluttet på skolen og dro til sjøs da han var fjorten år, men tilegnet seg selv tilstrekkelig med kunnskap til å kunne nyte selskapet til noen av de største forskerne (f.eks. Herschel, Airy, Babbage) i sin tid.

Da Beaufort var femten år, led han skipbrudd på grunn av et mangelfullt sjøkart og sto i fare for å dø av sult. På grunn av denne hendelsen ble han besatt av hvor viktig utdanning og utviklingen av nøyaktige sjøkart var for de som risikerte liv og lemmer til sjøs.

Han mønstret på et handelsskip som tilhørte Det britiske Ostindiske kompani, og steg i gradene (under napoleonskrigene) fra offiser under opplæring (eng:midshipman) til løytnant (eng. Lieutenant), orlogskaptein (eng. Commander) og kommandør (eng. Captain) i den britiske marinen. Når han ikke var på jobb, brukte Beaufort tiden til å lodde dybden, observere stjernene for å bestemme lengde- og breddegrad, og måle opp kystlinjer. Resultatene hans ble samlet i nye sjøkart.

I 1811-1812 besøkte og utforsket Beaufort sørlige del av Anatolia og lstedfestet mange klassiske ruiner. Hans arbeid ble avbrutt (ved Ayas, nær Adana) av et angrep av tyrkere på mannskapet på båten hans. Han fikk et alvorlig skuddsår i hoften. Han returnerte til England og tegnet kartene selv, og gav i 1817 ut sin bok Karamania; eller en «kortfattet beskrivelse av Lilleasias sydkyst og levningene etter antikken».

Arbeid som hydrograf[rediger | rediger kilde]

I 1829 ble Beaufort ansatt som hydrograf i en alder av 55 (pensjonsalder i de fleste administrative stillinger) i British Admiralty og ble der i 25 år, lenger enn sine forgjengere eller etterfølgere. Han forvandlet kartavdelingen fra et lite oppbevaringssted til den til da beste oppmålings- og kartleggingsinstitusjonen i verden. Enkelte av grafene hans er fremdeles i bruk 200 år etter at han lagde dem.

I løpet av hans tjenestetid ble det store astronomi-observatoriet ved Greenwich, England, og Cape of Good Hope, Afrika, lagt under Beaufort's administrasjon. Beaufort ledet noen av de store maritime ekspedisjonene og eksperimentene i den perioden. I åtte år ledet Beaufort Arctic Council under dets søkning etter utforsker, Sir John Franklin, som forsvant i sin siste polarekspedisjon for å lete etter den legendariske Nordvestpassasjen.

Som styremedlem av Royal Society, Royal Observatory, og Royal Geographic Society (der han var en av grunnleggerne), brukte Beaufort sin posisjon og prestisje som forsker til å opptre som «mellommann» for mange forskere på sin tid. Beaufort representerte forskere innen geografi, astronomi, oseanografi, geodesi og meteorologi ovenfor det regjeringskontor, hydrografikontoret, som kunne støtte deres forskning. Beaufort anbefalte blant annet Charles Darwin som naturalist på FitzRoy's ekspedisjon til Galápagosøyene.

Etter mye motstand oppnådde Beaufort regjeringsstøtte for Antarktis-ekspedisjonen 1839–1843 av James Clark Ross for omfattende målinger av terrestrisk magnetisme, koordinert med tilsvarende målinger i Europa og Asia. (Dette tilsvarer International Geophysical Year i dag.)

Beaufort promoterte utviklingen av pålitelige tidevannstabeller rundt den britiske kyst og motiverte tilsvarende forskning for Europa og USA. Sammen med vennen og forskerkollegaen William Whewell vant Beaufort støtte fra Duke of Wellington til å utvide det rekordstore antallet på 200 kystvaktstasjoner i Storbritannia. Beaufort ga entusiastisk støtte til sin venn, den anerkjente kongelige astronomen, matematiker George Airy, i å gjennomføre en historisk periode med målinger ved Greenwich og Good Hope observatoriene.

Beaufort engasjerte seg også politisk for regjeringens administrasjon og forfremmelse for sjøoffiserer. Rettigheter til avansement i offentlige stillinger ble vedtatt i 1848, og han ble kjent som Sir Francis Beaufort.

Beaufort lærte opp Robert FitzRoy som tok midlertidig kommando over forskningsskipet HMS «Beagle» etter at kapteinen begikk selvmord. Da FitzRoy ble gjeninnsatt som Commander for den berømte andre ekspedisjon med Beagle, anmodet han Beaufort «that a well-educated and scientific gentleman be sought» som deltaker på ekspedisjonen. Beaufort's undersøkelser ledet til en invitasjon til Charles Darwin som ved senere oppdagelser formulerte sin evolusjonsteori i verket The Origin of Species.

Beauforts omfattende korrespondanse med 200+ brev og journaler inneholdt deler skrevet i personlig cipher, som hans biograf desiffrerte og publiserte for første gang. Beaufort endret Vigenère cipher ved å reversere cipher alfabetet; den resulterende varianten er oppkalt etter ham.

Han døde den 17. desember 1857 i en alder av 83 i Hove, Sussex, England. Han er gravlagt i kirkegården til St John ved Hackney, London, hvor hans grav fremdeles kan besøkes.

Eponym[rediger | rediger kilde]

Beaufort, som andre utforskningsnestorer, har fått navnet knytet til mange oppdagelser. Blant disse:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Alfred Friendly. Beaufort of the Admiralty. Random House, New York, 1973.
  • Oxford Dictionary of National Biography (sub nomine)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]