Hopp til innhold

Nordvestpassasjen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Envisat ASAR mosaikk av Polhavet (september 2007), som viser den mest direkte ruten for Nordvestpassasjen åpen (gul linje) og den delvis åpnede nordøstpassasjen (blå linje). Den mørkegrå fargen representerer de isfrie områdene, mens grønn representerer områder med havis.

Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.[1][2][3] De ulike øyene i arkipelet er skilt fra hverandre og det kanadiske fastland av en serie av arktiske sjøveier som tilsammen er kjent som Nordvestpassasjen.[4] Den østlige ruten langs de arktiske kysten av Norge og Sibir kalles derfor Nordøstpassasjen. De forskjellige øyene i øygruppen er atskilt fra hverandre og fra det kanadiske fastlandet av en rekke arktiske vannveier som samlet er kjent som Nordvestpassasjene.[5]

I århundrer har europeiske oppdagelsesreisende, med Christofer Columbus i 1492, søkt etter en farbar passasje som en mulig handelsrute til Asia, men ble blokkert av Nord-, Mellom- og Sør-Amerika; av is eller av urolig farvann (for eksempel Ildlandet ved sørspissen av Sør-Amerika). En isbundet nordlig rute ble oppdaget i 1850 av den irske oppdageren Robert McClure, hvis ekspedisjon fullførte passasjen ved å dra sleder. Skotten John Rae utforsket et sørligere område i 1854, som nordmannen Roald Amundsen foretok den første komplette passasjen gjennom utelukkende med skip i 1903–1906. Fram til 2009 forhindret den arktiske pakkisen regelmessig sjøfart gjennom mesteparten av året. Nedgangen i havisen i Arktis, hovedsakelig knyttet til klimaendringer, har gjort vannveiene mer farbare for isnavigasjon.[6][7][8][9]

De omstridte kravene på suverenitet over farvannene kan komplisere framtidig skipsfart gjennom regionen: Den kanadiske regjeringen hevder at de nordvestlige passasjene er en del av kanadiske indre farvann,[10] men USA hevder at området er et internasjonalt sund og en transittpassasje, som tillater fri og ubegrenset passasje.[11][12] Hvis deler av den østlige enden av passasjen knapt er 15 meter dype, slik sjefen for et kanadisk gruveselskap hevder,[13] reduseres rutens levedyktighet som en euro-asiatisk skipsrute. I 2016 uttrykte det kinesiske rederiet COSCO et ønske om å foreta regelmessige reiser med lasteskip ved å bruke passasjen til det østlige USA og Europa, etter en vellykket passasje med det danske tørrlasteskipet MS «Nordic Orion» på 73 500 tonn dødvekttonnasje i september 2013.[14] [15] Fullastet lå «Nordic Orion» for dypt i vannet til å seile gjennom Panamakanalen.

Historiske forsøk

[rediger | rediger kilde]
Populære rutealternativer for Nordvestpassasjen

Fra det 15. århundre til det 20. århundre sendte mange europeiske land ut ekspedisjoner for å finne passasjen for å etablere en raskere handelsrute til Asia. Det var på leting etter denne passasjen at mesteparten av den nordamerikanske øst- og vestkysten ble oppdaget og kartlagt.

I 1539 sendte Hernán Cortés en ekspedisjon under ledelse av Francisco de Ulloa, som skulle seile langs dagens Baja California for å finne passasjen. 8. august 1585 kom den engelske oppdageren John Davis frem til Cumberland Sound på Baffin Island. I 1609 seilte Henry Hudson opp Hudsonelva for å lete etter passasjen. Hudson var senere involvert i oppdagelsesferder til Nord-Canada, og oppdaget Hudsonbukta.

Jens Munk prøvde i 1620, på oppdrag fra Christian IV å finne Nordvestpassasjen, men kom ikke lengre enn Hudson Bay.

I 1845 forsøkte en velutstyrt britisk ekspedisjon ledet av John Franklin å bryte seg vei igjennom isen ifra Baffinbukta til Beauforthavet. Da ekspedisjonen ikke returnerte ble det organisert et utall redningsekspedisjoner. Det var disse ekspedisjonene som kartla større deler av passasjen.

Historisk trafikk

[rediger | rediger kilde]

Den første til å seile hele passasjen var den norske oppdageren Roald Amundsen, som hadde heist anker i 1903 akkurat i tide for å unngå hissige kreditorer som ville stoppe ekspedisjonen. Reisen ble gjennomført på tre år med den lille ombygde fiskebåten «Gjøa». Den ekstreme tidsbruken hadde sin årsak i at han valgte en rute som var kommersielt upraktisk for gjennomfarten. I tillegg var passasjen tidvis meget grunn.

Den første krysning fra vest til øst var med skonnerten «St. Roch» i 1940 under kaptein Henry A. Larsen. Med samme skip var Larsen også den første til å ta seg igjennom passasjen på en enkelt årstid (1944).

Ved utgangen av 2018 hadde totalt 290 skip krysset hele Nordvestpassasjen fra Atlanterhavet til Stillehavet eller omvendt. Båtene hadde benyttet ni forskjellige ruter øst for Beauforthavet:[16]

Rute Farvann Karakteristikk Antall vestgående Antall østgående Antall totalt Første gang
Rute 1 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Melvillesundet, McCluresundet, Prince of Wales-stredet, Amundsenbukta kortest og dypest. 3 0 3 2001
Rute 2 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Melvillesundet, Prince of Wales-stredet, Amundsenbukta unngår de vanskeligste isforholdene i McCluresundet. 13 4 17 1944
Rute 3 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Peelsundet, Franklinstredet, Victoriastredet, Coronationbukta, Amundsenbukta vanligste rute for større skip. Minste dybde er 14 meter. 40 30 70 1967
Rute 4 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Peelsundet, Rae-stredet, Simpsonstredet, Coronationbukta, Amundsenbukta egnet for mindre fartøy når Victoriastredet er blokkert av is. Simpsonstredet er bare 6,5 meter dypt, og har skjær og vanskelige strømforhold. 45 11 56 1903−1906
Rute 5 Davisstredet, Lancastersundet, Prince Regent Inlet, Bellotsundet, Franklinstredet, Victoriastredet, Coronationbukta, Amundsenbukta ofte brukt av østgående fartøy når det er lite is i Bellotsundet. 22 36 58 1969
Rute 6 Davisstredet, Lancastersundet, Prince Regent Inlet, Bellotsundet, Rae-stredet, Simpsonstredet, Coronationbukta, Amundsenbukta brukt av mindre fartøy når Victoriastredet er blokkert av is. 34 42 76 1940−1942
Rute 7 Hudsonsundet, Foxesjøen, Fury og Heclastredet, Bellotsundet, Franklinstredet, Victoriastredet, Coronationbukta, Amundsenbukta noen ganger brukt av østgående fartøy. Isforholdene er vanligvis vanskelige i østenden av Fury og Heclastredet. 1 7 8 1975
Rute 8 Davisstredet, Lancastersundet, Prince Regent Inlet, Bellotsunddet, McClintock-kanalen, Prince of Wales-stredet, Amundsenbukta 1 1 2012
Rute 9 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Peelsundet, Rae-stredet, Simpsonstredet, Coronationbukta, Amundsenbukta, Prince of Wales-stredet, McCluresundet 1 1 2011

Grensedisputt

[rediger | rediger kilde]

Passasjen er opphavet til en uenighet mellom Canada og USA. USA ser på passasjen som internasjonalt farvann, mens Canada mener at det er canadisk område. Skip som vil seile gjennom passasjen må ha tillatelse fra canadiske myndigheter.

Sommeren 2000 dro flere skip nytte av tynnere sommeris i passasjen og tok seg igjennom. Det er mulig at global oppvarming kommer til å gjøre passasjen farbar i større deler av året, noe som gjør passasjen attraktiv som shippingrute. Skip som skal fra Asia til Europa sparer 4000 km ved å benytte passasjen i motsetning til dagens shippingruter gjennom Panamakanalen.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ «Northwest Passage, geographical name», Merriam-Webster Online Dictionary
  2. ↑ The Northwest Passage Thawed Arkivert 30. juli 2007 hos Wayback Machine.
  3. ↑ Mitchell, Alanna (5. februar 2000): «The Northwest Passage Thawed», The Globe and Mail. s. A9. Arkivert fra originalen 30. juli 2007.
  4. ↑ IHO Codes for Oceans & Seas, and Other Code Systems Arkivert 3. juli 2006 hos Wayback Machine., including IHO 23-3rd: Limits of Oceans and Seas, Special Publication 23, 3. utg. (1953), utgitt av International Hydrographic Organization.
  5. ↑ Østreng, Willy; Eger, Karl Magnus; Fløistad, Brit; et al. (2013): Shipping in Arctic Waters: A Comparison of the Northeast, Northwest and Trans Polar Passages. Springer. doi:10.1007/978-3-642-16790-4. ISBN 978-3-642-16789-8. S2CID 41481012.
  6. ↑ «Satellites witness lowest Arctic ice coverage in history», European Space Agency. 14. september 2007. Arkivert fra originalen 12. april 2012
  7. ↑ «Warming opens Northwest Passage ’Warming 'opens Northwest Passage’», BBC News. 14. september 2007. Arkivert fra originalen 11. oktober 2007.
  8. ↑ Westcott, Kathryn (19. september 2007): «Plain Sailing on the Northwest Passage», BBC News. Arkivert fra originalen 27. januar 2011.
  9. ↑ Keating, Joshua E. (30. november 2009): «The Top 10 Stories You Missed in 2009: A few ways the world changed while you weren't looking», Foreign Policy. Arkivert fra originalen 7. september 2014.
  10. ↑ TP 14202 E Interpretation, Transport Canada. Arkivert fra originalen 14. november 2007.
  11. ↑ Carnaghan, Matthew; Goody, Allison (26. januar 2006): Canadian Arctic Sovereignty (PDF) (Report). Library of Parliament. Arkivert fra originalen (PDF) 7. juni 2017.
  12. ↑ «Naval Operations in an ice-free Arctic» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 5. oktober 2011.
  13. ↑ «No to shipping ore through Northwest Passage – Baffinland CEO», Steel Guru. 20. oktober 2013. Sitat: «The head of a Canadian mining company developing a massive mineral deposit within the Arctic Circle said the Northwest Passage won't work as a viable shipping route to Europe and Asia.»
  14. ↑ «China sets its sights on the Northwest Passage as a potential trade boon», The Guardian. 20. april 2016. Arkivert fra originalen 14. juni 2023.
  15. ↑ «China used research mission to test trade route through Canada's Northwest Passage», The Globe and Mail. 10. september 2017. Arkivert fra originalen 18. august 2018.
  16. ↑ «Transits of the Northwest Passage to the end of the 2018 navigation season Atlantic Ocean − Arctic Ocean − Pacific Ocean» (PDF) (på engelsk). Scott Polar Research Institut. 1. desember 2018. Besøkt 1. juli 2019.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nordvestpassasjen&oldid=25732256»