Fortellingen om bambuskutteren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Prinsesse Kaguya oppdages. Håndkolorert side fra 1600-tallet.
Prinsesse Kaguyahime på vei tilbake til Månen.

Fortellingen om bambuskutteren (japansk: 竹取物語; Taketori Monogatari), også kjent som Prinsesse Kaguya (かぐや姫; Kaguya Hime) er en japanske folkeminnefortelling fra 900-tallet. Den er betraktet som den eldste bevarte tekst i japansk litteratur.[1] Fortellingen om Genji viser til den som «stamfar til alle kjærlighetsfortellinger».[2] Den forteller i all hovedsak om en merkelig pike som blir kalt for Kaguya-hime og som ble oppdaget som en baby inne i stammen av glødende bambusplante. Det ble sagt at hun kom fra Tsuki-no-Miyako (月の都), «hovedstaden på Månen». Hun har også et uvanlig hår som lyser som Månen. Navnet Kaguya hentyder også på skimret av sollys gjennom bambus.

Fortellingen[rediger | rediger kilde]

Taketori no Okina tar med seg Kaguya-hime til sitt hjem, tegning av Tosa Hiromichi, ca. 1600

En dag mens en gammel, barnløs bambuskutter Taketori no Okina (竹取翁, «den gamle mann som høster bambus») gikk gjennom bambusskogen, kom han over en merkelig, skinnende bambusstamme. Etter å ha snittet den opp og brettet den ut, fant han en liten baby på størrelse av tommelen sin. Han gledet seg over å finne et slikt vakkert pikebarn og tok henne med seg hjem. Sammen med sin hustru oppfostret han piken som sitt eget barn og kalt henne for Kaguya-hime (かぐや姫, bokstavelig: Nayotake-no-Kaguya-hime, «prinsessen av det smidige bambusspredte lys»). Deretter fant Taketori no Okina ut at hver gang han kappet ned en stilk bambus fant han inni stilken et lite gullkorn. Snart ble han en rik mann. Kaguya-hime vokste fra å være et lite barn til å bli en kvinne av vanlig størrelse og uvanlig skjønnhet. I begynnelsen forsøkte Taketori no Okina å holde henne borte fra alle fremmede, men etter hvert spredte ryktene om hennes enestående skjønnhet.

Til sist kom fem prinser til Taketori no Okinas bolig for å be om Kaguya-himes hånd i ekteskap. Hver av prinsene overtalte Taketori no Okina til å fortelle en motstrebende og tilbakeholdende Kaguya-hime om å velge ham framfor de andre. Kaguya-hime ga dem umulige oppgaver ved å hevde at hun ville den som løste oppgaven som var å skaffe henne en bestemt gjenstand. Taketori no Okina fortalte hver av dem hva de måtte skaffe. Den første måtte skaffe henne Buddhas tiggerbolle gjort av stein fra Nepal, den andre en juvelbesatt gren fra øya Hōrai i Kina,[3] den tredje den legendariske kappen til fem-rottene i Kina, den fjerde den fargerike juvel fra en drages nakke, og den femte og siste prinsen måtte finne porselenssneglen som var født fra svaler.

Da de forsto at det var umulige oppgaver de var blitt tildelt, kom den første prinsen tilbake med en kostbar bolle, men da bollen ikke skinte med hellig lys gjennomskuet Kaguya-hime ham. Likeledes forsøkte de to andre prinsene å lure henne med juks, men de ble også avslørt. Den fjerde ga opp etter å ha havnet i en storm, og den siste prinsen mistet livet i sitt forsøk.

Keiseren av Japan, Mikado, kom for å se den merkelig vakre Kaguya-hime, og da han fikk se henne ble han forelsket og ba henne om å gifte seg med ham. Selv om han ikke ble underlagt de samme prøver som prinsene måtte utføre, avslo Kaguya-hime hans ekteskapsforslag. Hun var ikke fra hans land og kunne derfor ikke gå til palasset med ham. Hun holdt kontakten med keiseren, men fortsatte å avvise hans ekteskapsforslag.

Denne sommeren, da Kaguya-hime så fullmånen ble hennes øyne tårevåte. Hennes fosterforeldre ble bekymret og spurte henne ut, men hun var ikke i stand til å fortelle dem hva som var galt. Hennes oppførsel ble stadig mer uberegnelig inntil hun avslørte at hun var ikke av denne verden og måtte reise tilbake til sitt folk på Månen. I en del versjoner av denne fortellingen ble det sagt at hun ble sendt til Jorden som midlertidig straff for en forbrytelse, men andre versjoner hevdet at hun ble sendt ned for å være trygg under i krig i himmelen. Det gull som Taketori no Okina hadde funnet var hans belønning for å ta seg av piken fra Månen.

Mens dagen for hennes avreise nærmet seg, sendte keiseren mange soldater for stå vakt rundt huset for å beskytte henne fra folket på Månen. Da utsendinger fra «de himmelske vesener» kom til døren, ble vaktene blindet av et merkelig lys. Kaguya-hime fortalte da at selv om hun elsket sine mange venner på Jorden, måtte hun likevel reise tilbake til sitt sanne hjem. Hun skrev en trist beklagelse til sine foreldre og til keiseren, ga deretter sin kappe til foreldrene som et minne. Hun tok en liten smak av livets eliksir, la det ved brevet til keiseren, og ga det videre til vaktoffiseren. Da hun ga det til ham, ble en kappe av fjær lagt om hennes skuldre og all hennes sorg og medlidenhet for folket på Jorden ble glemt. Det himmelske følge tok Kaguya-hime med seg tilbake til Månens hovedstad mens hennes fosterforeldre sto igjen og gråt.

Kaguya-hime reiser tilbake til Månen. Tegning fra ca. 1650.

Foreldrene var så bedrøvet at de snart ble syke av sorg. Vaktoffiseren reiste tilbake til keiseren med de gjenstandene som Kaguya-hime hadde gitt til ham og fortalte hva som hadde skjedd. Keiseren leste brevet hennes og ble overveldet av sorg. Han spurte sine tjenere: «Hvilket fjell er nærmest himmelen?» Han fikk vite at det var Det Store Fjellet i provinsen Suruga.[4] Keiseren beordret sine menn om ta med brevet til toppen av fjellet og brenne det. Han håpet at hans beskjed ville komme fram til den fjerne prinsessen. Mennene ble også bedt om brenne udødelighetseliksiren. Han ville ikke leve evig uten å være i stand til å se henne. Legenden hevder at ordet for udødelighet (不死, fushi eller fuji) ble navnet på fjellet, Fujifjellet, det høyeste fjellet i Japan. Det ble også sagt at kanji for fjellet, 富士山 (bokstavelig «Fjell omgitt av krigere») er avledet fra keiserens hær som er stasjonert ved fjellsiden for å utføre hans ordre. Det er sagt at røyken som kom fra det brente brevet og eliksiren fortsatt brenner til denne dag (i gamle dager var Fujifjellet en aktiv vulkan).

Litterære forbindelser[rediger | rediger kilde]

Elementer i fortellingen er trukket fra eldre fortellinger. Hovedpersonen Taketori no Okina opptrer med dette navn i en eldre poesisamling, Man'yōshū (ca. 759; dikt nummer 3791). I dette diktet møter han en gruppe kvinner som han gjengir et dikt for. Det indikerer at det eksisterte tidligere et bilde eller en fortelling som handlet om en bambuskutter og himmelske eller merkelige kvinner.[5][6]

En tilsvarende tilsynelatende gjenfortelling av historien opptrer i boken Konjaku Monogatarishū fra 1100-tallet,[7] men dette slektskapet er diskutabelt.[8]

Det er noen likheter med den kinesiske legenden Chang'e som handler om en månegudinne, og tilsvarende med andre mer eller mindre like fortellinger, som eksempelvis Tommelise av H.C. Andersen som også handler om liten pike funnet i plante, men slike likheter kan være rene tilfeldigheter. Fortellingen om bambuskutteren har eventyrlignende kvaliteter. En forskjell mellom eventyr og sagn er at førstnevnte hadde preg av underholdning, ofte preg av overnaturlig innhold, og handler sjelden om virkelig personer eller steder. Mens sagnet krever å inneholde en form for sannhet eller lærdom, skjult eller åpen, er det sjelden det samme tilfellet for eventyret. Henvisningen til Fujifjellet er derimot et sagnelement som åpenbart har blandet seg inn i eventyrfortellingen. Det er alltid vanskelig å besvare eventyrets alder og opprinnelse. Det er forbausende lett å finne likheter mellom eventyr i ulike kulturkretser. Når eventyr sammenlignes er det ikke ytre likheter i handlingen som beviser slektskap, men om mer likegyldige detaljer. Eksempelvis om en ung pike møter en ulv eller en tiger, er det ikke bevis for at eventyret om Rødhette har opphav i India, men om to eventyr begge handler om et rødt hodeplagg bør en slik detalj vektlegges.[9]

Moderne utgaver[rediger | rediger kilde]

Det har vært en rekke moderne utgaver av den tradisjonelle fortellingen. I 1975 gjorde den japanske TV-serien Manga Nihon Mukashi Banashi («Tegneseriefortellinger fra gamle Japan»)[10] en 10 minutters tilpasning av fortellingen, regissert av Takao Kodama. Den har også blitt framstilt som manga (japansk tegneserie) av blant annet Leiji Matsumoto. Filmen Taketori monogatari (竹取物語; «Prinsessen fra Månen») av Kon Ichikawa fra 1987 er løselig basert på den tradisjonelle fortellingen.[11][12] I 1988 ba den japanske komponisten Maki Ishii den tsjekkiske koreografen Jiří Kylián om å regissere en ballett for hans musikalske verk, Prinsesse Kaguya. Resultatet ble en samtidsballett kalt Kaguyahime the Moon Princess, hvor elementer fra vestlig og japansk kultur ble kombinert.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Windows on Asia Arkivert 3. desember 2005 hos Wayback Machine.
  2. ^ «Chapter 17 A Picture Contest». The Tale of Genji.
  3. ^ McCullough, Helen Craig (1990): Classical Japanese Prose. Stanford University Press. ISBN 0-8047-1960-8. s. 30, 570. Hvor dette legendariske Horai ligger, er tema for legendene. Det er klart at kineserne som regel tenkte seg Zhifuøya. Her skulle det være et Udødelighetens fjell, og her holder de åtte udødelige til.
  4. ^ Suruga er navnet på en gammel japansk provins i det området som i dag utgjør prefekturet Shizuoka.
  5. ^ Horiuchi (1997), s. 345-346
  6. ^ Satake (2003), s. 14-18
  7. ^ Konjaku Monogatarishū, bind 31, kapittel 33
  8. ^ Yamada (1963), s. 301-303
  9. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 102-104
  10. ^ «Manga Nihon Mukashi Banashi (TV '75)», Animenewsnetwork.com.
  11. ^ Tateishi, Kazuhiro (2013): «The Tale of Genji in Postwar Film: Emperor, Aestheticism, and the Erotic» i: Shirane, Haruo red.: Envisioning the Tale of Genji: Media, Gender, and Cultural Production, Columbia University Press, ISBN 978-0231513463, s. 326.
  12. ^ «Taketori Monogatari (1987) synopsis», Allmovie
  13. ^ Kodo Appearance in Ballet Performance «Kaguyahime: The Moon Princess» (Montreal, Canada)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Keene, Donald; oversetter (1998): The Tale of the Bamboo Cutter, Kodansha USA, illustrert amerikansk utgave, ISBN 4-7700-2329-4
  • Horiuchi, Hideaki; Akiyama Ken (1997): Shin Nihon Koten Bungaku Taikei 17: Taketori Monogatari, Ise Monogatari (på japansk). Tōkyō: Iwanami Shoten. ISBN 4-00-240017-4.
  • Satake, Akihiro; Yamada Hideo; Kudō Rikio; Ōtani Masao; Yamazaki Yoshiyuki (2003): Shin Nihon Koten Bungaku Taikei 4: Manyoshu (på japansk). Tōkyō: Iwanami Shoten. ISBN 4-00-240004-2.
  • Taketori monogatari, Japanese Text Initiative, Electronic Text Center, University of Virginia Library
  • Yamada, Yoshio; Yamda Tadao; Yamda Hideo; Yamada Toshio (1963): Nihon Koten Bungaku Taikei 26: [Konjaku Monogatarishū|Konjaku Monogatari 5] (på japansk). Tōkyō: Iwanami Shoten. ISBN 4-00-060026-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]