Hopp til innhold

Flåteforliset ved Domesnäs

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Flåteforliset ved Domesnäs natten 20. til 21. september 1625 er en av de verste ulykkene som har rammet den svenske marine. En svensk flåtestyrke under seilas fra svenskkontrollert Riga til Stockholm ble overrasket av uvær og ti krigsskip gikk tapt i stormen utenfor Domesnäs (latvisk Kolkasrags), av en flåtestyrke på 14 orlogsskip og ett transportfartøy.

Tilsammen hadde de ti skipene som forliste utenfor den kurlandske kysten ved Rigabukten 248 kanoner, besetning på 1 480 mann og en tonnasje på omtrent 4 800 tonn. Tapstallene er ifølge dokumenter om disse skipene. Det største skipet, «Gustavus» med et deplasement på 800 tonn og en bestykning på 42 kanoner var flaggskipet for admiral Klas Fleming. Under forliset ble Fleming reddet sammen med besetningen.

Bakgrunnen

[rediger | rediger kilde]

I 1600 startet «Den polske krigen» mellom Sverige og Polen-Litauen. Den var i realiteten en fortsettelse av den svenske borgerkrigen om tronen. Den ble utkjempet mellom den svenske kongen Johan IIIs sønn Sigismund og hertugen av Södermanland, Karl, den yngre broren av Johan III og onkel av den nye kongen. Den nye kongen var allerede valgt som konge for Polen-Litauen i 1592, og ble katolsk hersker i et protestantisk land. Hertugen som ikke likte å bli forbigått av sin brorsønn, utnyttet den religiøse motsetningen til å gripe makten, og en borgerkrig om tronen brøt ut i 1597. Sigismund invaderte Sverige med sin private hær ettersom polakkene ikke ønsket å støtte den valgte kongen. Han ble slått i slaget ved Stångebro den 25. september 1598, og tvunget til å rømme landet av frykt for hertugen som hadde blitt rikskansler.

Hertugen nedkjempet opposisjonen som hadde støttet den avsatte kongen, men som ikke var formelt erstattet. Hertugen ble kronet som konge den 15. mars 1607, men bare fire år senere ble han etter sin død etterfulgt av den unge Gustav II Adolf. Vasa-dynastiets grunnlegger, Gustav Vasa, hadde besluttet at Sverige skulle være et arvekongedømme hvor tronen gikk fra far til sønn. Hertugen innkalte derfor til riksdag i Jönköping ved 27. januar 1599. Det ble sendt et ultimatum til Sigismund om å returere til Sverige og omvende seg til protestantismen, eller sende sin sønn til hertugen for oppdragelse i den protestantiske læren. Dette besvarte ikke Sigismund, og året etter besluttet riksdagen i Linköping at hertugen skulle tiltre som konge etter at Johan IIIs slektlinje mistet arvefølgeretten.

Sigismund nektet å gi avkall på den svenske tronen, og gjennom hele sitt liv oppgav han aldri sitt krav på å være den legitime arvekongen av Sverige. Det polske parlamentet, sejm, nektet å støtte kongen til tross for at hertugen hadde ført en aggressiv krig på polsk territorium fra sommeren 1600.[1] Borgerkrigen var blitt en polsk-svensk konflikt om besittelser i Baltikum. Etter flere år med stillstand startet Gustav II Adolf krigen på ny i 1617 med det første sjötåg til Dünamünde utenfor Riga. Krigen tok seg opp i juni 1621 etter at opptil 14 000 soldater ble fraktet på 30 krigsskip, 109 transportfartøyer og 9 jakter fra Älvsnabben til Dünamünde.[2] Den viktige storbyen Riga ble beleiret fram til den 15. september og byens innbyggerne overga seg og aksepterte svensk herredømme. Svenskekongen kunne marsjere inn i byen og dette ble begynnelsen på den svenske stormaktstiden.

Som svar på den svenske erobringen av Riga sluttet Polen fred med Det ottomanske riket i 1621. De var i konflikt med svenskene om Livland og deler av Kurland. Sigismund planla en invasjon av Sverige med egne sjøstyrker som han hadde begynte å organisere. Disse hadde utgangspunktet i den prøyssiske fristaden Danzig som hadde den polske kongen som beskytter. Ryktene om forberedelsene i 1623 førte til panikk i Stockholm, og flere fartøyer var satt ut som vaktstyrke i innløpet til hovedstaden. Storskipet «Riksvasa» gikk tapt ved brann, mens svenskekongen seilte til Danzig for å konfrontere byrådet i Danzig. Byrådet forsikret svenskene om at de ville holde seg nøytrale, men senere gav de assistanse til polakkene som kontrollerte munningen av elven Wisla.[3]

Utbygging av den svenske marinen

[rediger | rediger kilde]

Den svenske flåten var dårlig utrustet og svak i sammenligning med andre sjømakter i Skandinavia, dette ble tydelig under Kalmarkrigen mot den dansk-norske orlogsflåten som hadde flere og større krigsfartøyer. For å bøte på dette startet svenskene en opprustning med bygging av flere fartøyer. I 1622 var det bare 2 000 mann ombord på orlogsfartøyene. Seks år senere kunne Kammarkollegiets arkiv oppgi en liste på førti fartøyer med 3 000 soldater og 2 000 sjøfolk ombord.[4] I 1630 hadde den svenske marinen 31 fartøyer, men disse var større og bedre bestykket enn tidligere.[5] I løpet av tiåret var det flere forlis, blant annet gikk regalskipet «Vasa» ned på sin jomfrutur sommeren 1628. En tredjedel av den svenske flåten, tilsammen 14 skip med 410 kanoner og cirka 2 300 lester, hadde forulykket på bare tre år, 1625 til 1628.[6] I tillegg mistet svenskene to skip under et sjøslag med polakkene i 1627.

Etter erobringen av Riga hadde svenskekongen skapt et brohode i Livland, og dette brohodet ønsket polakkene å tilintetgjøre. Svenske forsterkninger ble overført med fartøyene til kontinentet i 1622 som svar på trusselen. Etter et år uten resultater for begge parter ble det våpenstillstand 27. november 1622.[7] Våpenhvilen fortsatte fram til mars 1625 mens det pågikk forhandlinger mellom representanter for de to kongene. Sigismund hadde planer om å hærta Sverige og startet å bygge opp en polsk flåtestyrke, mens Gustav II Adolf hadde planer om å fullføre erobringen av Livland.[8] Etter at våpenhvilen hadde utløpt, seilte svenskene med en stor flåte den 28. juni fra Sandhamn til Dünamünde.

Svenskekongen hadde forberedt seg på felttoget og hadde soldater på land og på båter langs elva Daugava. Den strategisk viktige og befestede byen Kokenhusen kom under dobbelt angrep fra kongens hær og en sterk flotilje på femti fartøyer. Etter en kort beleiring falt den viktige festningen. Kongen rykket sørover inn i Kurland, mens en mindre hær fortsatte oppover elven mot Dünaburg.[9] En polsk hær forsøkte å slå tilbake den svenske offensiven, men kunne fra sørbredden av elven Düna ikke gjøre annet enn å observere den svenske leiren utenfor Kokenhusen høsten og vinteren.[10]

Flåteforliset

[rediger | rediger kilde]

Den 20. september seilte to svenske eskadrer fra Riga, ut i Rigabukta, med kurs for Stockholm. Den ene ble ledet av admiralen Klas Fleming, den andre av kaptein Lars Eskilsson. Det var tilsammen 14 skip og et hollandsk transportfartøy, været var gunstig da flåten avseilte.[11] Underveis kom svenskene ut for storm idet mørket senket seg, og stormen hadde østlig vindretning.[12] Dårlig vær var ikke ukjent for svenskene, allerede under sjøekspedisjonen til Riga i 1621 ble Gustav II Adolfs flåte rammet av ett kraftig stormvær. Den gangen gikk ett fartøy tapt mens et annet gikk på grunn, mens mange fartøyer var i drift helt nordover til Pernau (Pärnu i dagens Estland) på den andre siden av Rigabukta.[13]

Den store bukta munner ut i to streder, det større Irbestredet mellom Domesnäs i Kurland mot sør og sydspissen av halvøya Svorbe på øya Øsel (Saaremaa i dagens Estland) i vest, og det mindre Moonsundet mot nord. Mellom Irbestredet og Rigabukten stikker det ut et nes ut i vannet, Domesnäs (Kolkasrags), med langgrunne strender og et rev som fortsetter i nordøstlig retning. Farvannet omkring Domesnäs er et farefullt sted for seilfartøyer. Revet går 7 km videre fra neset og farvannet har en dybde på bare 2 meter. Mange fartøyer har forlist utenfor Domesnäs i løpet av århundrene.

I løpet av natten kom krigsskipene i ukontrollert drift og ble kastet mot revet av de kraftige vindene. De to eskadrene mistet kontakt med hverandre. Skipet «Apollo» klarte å kaste anker og fikk feste i havbunnen, dermed unngikk de katastrofen på Domesnäsrevet. «Jupiter» og det hollandske transportfartøyet klarte også å ri stormen av, mens «Stockholm» og «Akilles» seilte ut av stormen og videre mot Sverige. De resterende skipene, tilsammen ti orlogsskip, gikk på revet og ble ødelagt. Senere ble vrakene plyndret av lokale. Flaggskipet «Gustavus» forulykket, men besetningen sammen med admiral Fleming ble berget med assistanse av «Apollo».

Skipene

[rediger | rediger kilde]
Skipsnavn Byggeår Bestykning Deplasement Besetning
«Gustavus» 1624 42 kanoner 250 lester (800 tonn) 75 sjøfolk, 80 soldater
«Elefanten» 1598 30 kanoner 150 lester (600 tonn) 84 sjøfolk, 150 soldater
«Orpheus» 1611 28 kanoner 150-160 lester (500 tonn) 76 sjøfolk, 150 soldater
«Maria» 1622 26 kanoner 200 lester (600 tonn) 64 sjøfolk, 80 soldater
«Hektor» 1623 26 kanoner 150 lester (500 tonn) 64 sjøfolk, 70 soldater
«Hannibal» 1616 22 kanoner 150 lester (400 tonn) 59 sjøfolk, 50 soldater
«Harbo Lejonet» 1616 20 kanoner 150 lester (500 tonn) 59 sjøfolk, 50 soldater
«Perseus» 1620 18 kanoner 120 lester (500 tonn) 59 sjøfolk, 60 soldater
«Ängelen» 1621 18 kanoner 100 lester (300 tonn) 50 sjøfolk, 80 soldater
«Mars» 1607 18 kanoner 100 lester (300 tonn) 40 sjøfolk, 80 soldater

Listen over forliste fartøyer fra flåteforliset stammer fra Marinstabens særtrykk «Sveriges sjökrig 1611–1632» utgitt i 1937. Ifølge nyere opplysninger skulle «Elefanten» ha blitt ødelagt av et polsk brannskip i 1608.[14] Dimensjonene er kjent for bare noen få skip, «Maria» sjøsatt i 1623 hadde 98 fot i kjøllengde og 127 fot mellom stevnene mens «Perseus» var 98 fot langt mellom stevnene.[15]

«Mars» fikk sitt navn i året 1607, men var trolig under bygging siden 1602 under navnet «Stegeborgs pråmen Mars» ved Stegeborg.[14] «Orpheus» som forlist i 1625 skal ha blitt bygd som Kungsörs Byggning i 1611–1613, som erstatning for «Orpheus» som også var bygd i det samme verftet i 1605, men som ble senket under Kalmarkrigen i mai 1611.[16]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sundberg 1998, s. 102.
  2. ^ Sundberg 1998, s. 109.
  3. ^ Isacson 2006, s. 413–14.
  4. ^ Isacson 2006, s. 449.
  5. ^ Wolke & Hårdstedt 2009, s. 61.
  6. ^ Svenska Flottan 1942, bd. 1, s. 234.
  7. ^ Sundberg 1998, s. 110.
  8. ^ Sundberg 1998, s. 99, 110–11.
  9. ^ Göransson 1994, s. 156.
  10. ^ Göransson 1994, s. 157.
  11. ^ «The weatherwas favourable and the fleet proceeded to right to Cape Domesnäs under few sails in order to reach this dangerous area in the morning.», fra Marinarkeologisk Tidsskrift, 3-4/91, side 11
  12. ^ «Unfortunately the weather changed and a few hours later the conditions became very rough. The wind changed to east and increased to a heavy storm.», fra Marinarkeologisk Tidsskrift, 3-4/91, side 11
  13. ^ Wolke & Hårdstedt 2009, s. 73.
  14. ^ a b Jan Glete, Svenska Örlogsfartyg 1599–1610
  15. ^ Sweden Ships 1600-1649.html
  16. ^ Jan Glete Swedish Warship List 1521–1721

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Göransson, Göran: Gustav II Adolf och hans folk, 1994. ISBN 91-7119-128-3.
  • Isacson, Claes-Göran: Vägen till Stormakt – Vasaättens krig, 2006. ISBN 978-91-1-301502-6.
  • Marinstaben: Sveriges sjökrig 1611–1632, særtrykk utgitt i 1937. OCLC 254608624.
  • Sundberg, Ulf: Svenska krig 1521–1814, 1998. ISBN 91-89080-14-9.
  • Svenska Flottan, bd. 1, Allheims Förlag i Malmö, 1942.
  • Wolke, Lars Ericson & Hårdstedt, Martin: Svenska sjöslag, 2009. ISBN 978-91-7329-030-2.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Flåteforliset_ved_Domesnäs&oldid=23617267»