Akvakultur i Norge

Akvakultur i Norge omfatter all virksomhet som arbeider med akvakultur, altså mat fra havet, gjennom fiskeoppdrett, fiskeri og fiskeforedlingsindustri, i Norge. Fiskeindustribedrifter kjøper fisk og annen sjømat fra fiskeflåten. De sorterer og behandler sjømaten, før den blir videresolgt til det norske eller det utenlandske markedet. Mesteparten blir eksportert av eksportører som er godkjent av eksportutvalget for fisk. Mottakerne er importører i land over hele verden. Fiskeri- og havbruksnæringen er en av Norges største eksportnæringer.

Fiske har lenge vært en bærebjelke i bosetningen langs norskekysten. Før ble fisken bearbeidet og fraktet til større byer. Noen av disse byene var eksporthavner mot Europa og andre verdensdeler som Latin-Amerika. Den største og mest kjente tørrfisk-byen var Bergen. Kristiansund var den største klippfisk-byen. Stavanger og Haugesund var også store fiskeribyer. Lofotfisket er det viktigste sesongfisket etter torsk i Norge.

Bakgrunn

Nå er det felles for de gamle fiskeværene at det var kort vei til fiskefeltene. I dag spiller ikke det så stor rolle lenger. Fiskemottakene har blitt sentralisert i større og felle anlegg. Kystflåten selger til nærliggende anlegg, mens den havgående flåten av større båter kan gå over store avstander for å levere. Noen fabrikkskip foredler fisken om bord og fryser den ned i konsumpakninger.

For dem som kjøper fisken er det viktig at de får fisk som er av høy kvalitet, at den er oppbevart under gode forhold og at den har brukt kort tid fra mottak til butikk. Derfor kan det lønne seg å satse på ferskvaredisker med stort utvalg av fisk og skalldyr og med faglærte fiskehandlere bak disken. Men fisk som er fryst etter moderne metoder har like høy kvalitet som fersk fisk, bare utgangspunktet er prima råstoff.

Videreforedling av fisk og skalldyr foregår på mange forskjellige måter. Av foredlings og konserveringsmetoder er det de tradisjonsrike metodene salting, røyking og klippfiskproduksjon. I tillegg selges fisk fryst og hermetisert.

Havbruksnæringen i Norge ble bygget opp fra 1960-årene, med aktiv rolle fra staten, ved regulering, støtte til forskning- og utvikling, ved utviklingstillatelser og ved Statkorn Holding, kjent som fôrselskapet Cermaq.^[1]

Dagens virksomhet

Langs kysten har mange havbruksanlegg spesialisert seg på oppdrett av blant annet laks, ørret, torsk eller dyrking av blåskjell. Oppdretterne leverer til slakterier og selger til utlandet gjennom godkjente eksportører. Mange bedrifter utfører alle oppgavene fra oppdrett av råvare til salg av bearbeidet produkt. Oppdrettsnæringen har vokst hurtig og i stadig utvikling. Det eksporteres sjømat fra Norge til mer enn 150 land over hele verden. I 2005 eksporterte Norge 2 millioner tonn sjømat for 32 milliarder kroner, med fersk oppdrettslaks som det dominerende produktet.

Norsk fiskeri og havbruksnæring selger sjømat til hele verden. Norges lange kyst er som skapt for fiske og havbruk. Norges havområder er mer enn seks ganger større enn våre landområder, og har noen av verdens rikeste fiskebanker.

95 % av all norsk sjømat eksporteres. Flytransport gjør at norsk fersk fisk kan være på markedet i Japan og USA like raskt som vi får fisken i våre fiskebutikker. EU tar imot 60 % av eksporten.

Konsolidering og fordeling av verdiskapning

Over tid har særlig havbruksnæringen blitt konsolidert (bedrifter slått sammen). Mens det i begynnelsen av 1990-årene var 650 selskaper som hadde konsesjon for oppdrett, ble det redusert til rundt 100 selskaper i 2019, og 4 selskaper eier 50 % av produksjonskapasiteten. Konsolideringen har gitt bedre produktivitet, men også gjort at havbruksnæringen i dag (2021) er del av global industri, hvor 30–40 prosent eies fra andre land.^[2]

I årene 1984–1994 fikk arbeidstagerne i havbruksnæringen 70 prosent av verdiskapingen, det ble endret til 20 prosent i 2017. Til sammenligning fikk arbeidstagerne i industrien 70 prosent av verdiskapningen i bedriftene. Årene 2008 til 2017 viste en gjennomsnittlig avkastning på kapital i havbrukssektoren på 18 prosent, til sammenligning hadde industrien 6 prosent.^[3]

Ved at havbruksnæringen er beskyttet mot konkurranse gjennom konsesjonsordningene får de ifølge seniorforsker Eric Nævdal, en betydelig, statsgarantert markedsmakt.^[4]

Se også

Referanser

^ Karen Helene Ulltveit-Moe (5. august 2021). «Kronikk: Industrieventyr for de mange og for de få». Dagens Næringsliv. Besøkt 5. august 2021. «På samme måte som i oljenæringen så har staten spilt en aktiv rolle i havbruksnæringen fra begynnelsen av. Det har skjedd gjennom regulering, gjennom støtte til FoU, gjennom Statens Nærings- og distriktsutviklings fond, gjennom utviklingstillatelser og som eier av Statkorn Holding – bedre kjent som fôrselskapet Cermaq.»
^ Karen Helene Ulltveit-Moe (5. august 2021). «Kronikk: Industrieventyr for de mange og for de få». Dagens Næringsliv. Besøkt 5. august 2021. «Men havbruk skiller seg fra andre næringer når det gjelder hvordan verdiskapingen er blitt fordelt. Konsesjoner til å drive havbruk er evigvarende. Majoriteten av dem ble gitt ut vederlagsfritt før år 2000. På begynnelsen av 90-tallet var de fordelt på om lag 650 selskaper. I 2019 var disse blitt til rundt 100 selskaper. 50 prosent av produksjonskapasiteten eies i dag av fire selskaper. Konsolideringen har vært vesentlig for å bedre produktiviteten i næringen. Men den har samtidig gitt næringen en helt annen struktur enn da staten delte ut konsesjoner vederlagsfritt. Den har gått fra å være en attåtnæring til en global milliardindustri med 30–40 prosent utenlandsk eierskap.»
^ Karen Helene Ulltveit-Moe (5. august 2021). «Kronikk: Industrieventyr for de mange og for de få». Dagens Næringsliv. Besøkt 5. august 2021. «Like slående er fordelingen av verdiskapingen internt i bedriftene i havbruksnæringen. I perioden 1984–1994 tilfalt 70 prosent av verdiskapingen i havbruksnæringen arbeidstagerne. I 2017 fikk de kun 20 prosent, mens arbeidstagerne i industrien fikk 70 prosent. I perioden fra 2008 til 2017 var den gjennomsnittlige avkastningen på kapital i havbrukssektoren på 18 prosent, mens gjennomsnittet for industrien var seks prosent.»
^ Eric Nævdal (9. august 2021). «Innlegg om fisk og formuesskatt: Alle som driver næringsvirksomhet, jobber hardt, men de færreste blir milliardærer». Dagens Næringsliv. Besøkt 9. august 2021.

Kilder

«Ringvirkningsanalyser for fiskeri- og havbruksnæringen», fra Sintef

Autoritetsdata

[1] Karen Helene Ulltveit-Moe (5. august 2021). «Kronikk: Industrieventyr for de mange og for de få». Dagens Næringsliv. Besøkt 5. august 2021. «På samme måte som i oljenæringen så har staten spilt en aktiv rolle i havbruksnæringen fra begynnelsen av. Det har skjedd gjennom regulering, gjennom støtte til FoU, gjennom Statens Nærings- og distriktsutviklings fond, gjennom utviklingstillatelser og som eier av Statkorn Holding – bedre kjent som fôrselskapet Cermaq.»

[2] Karen Helene Ulltveit-Moe (5. august 2021). «Kronikk: Industrieventyr for de mange og for de få». Dagens Næringsliv. Besøkt 5. august 2021. «Men havbruk skiller seg fra andre næringer når det gjelder hvordan verdiskapingen er blitt fordelt. Konsesjoner til å drive havbruk er evigvarende. Majoriteten av dem ble gitt ut vederlagsfritt før år 2000. På begynnelsen av 90-tallet var de fordelt på om lag 650 selskaper. I 2019 var disse blitt til rundt 100 selskaper. 50 prosent av produksjonskapasiteten eies i dag av fire selskaper. Konsolideringen har vært vesentlig for å bedre produktiviteten i næringen. Men den har samtidig gitt næringen en helt annen struktur enn da staten delte ut konsesjoner vederlagsfritt. Den har gått fra å være en attåtnæring til en global milliardindustri med 30–40 prosent utenlandsk eierskap.»

[3] Karen Helene Ulltveit-Moe (5. august 2021). «Kronikk: Industrieventyr for de mange og for de få». Dagens Næringsliv. Besøkt 5. august 2021. «Like slående er fordelingen av verdiskapingen internt i bedriftene i havbruksnæringen. I perioden 1984–1994 tilfalt 70 prosent av verdiskapingen i havbruksnæringen arbeidstagerne. I 2017 fikk de kun 20 prosent, mens arbeidstagerne i industrien fikk 70 prosent. I perioden fra 2008 til 2017 var den gjennomsnittlige avkastningen på kapital i havbrukssektoren på 18 prosent, mens gjennomsnittet for industrien var seks prosent.»

[4] Eric Nævdal (9. august 2021). «Innlegg om fisk og formuesskatt: Alle som driver næringsvirksomhet, jobber hardt, men de færreste blir milliardærer». Dagens Næringsliv. Besøkt 9. august 2021.

[1]

[2]

[3]

[4]