Finntelg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Finntelg
Nomenklatur
Gymnocarpium continentale
Populærnavn
finntelg[1]
Hører til
Småtelgslekten,
Storburknefamilien,
Polypodiales,
bregneplanter,
karplanter,
landplanter,
planter
Miljøvern
Norsk rødliste:[2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Finntelg (latin: Gymnocarpium continentale) er slekt av bregner innenfor småtelgslekten i storburknefamilien (Woodsiaceae). Den kan i Norge også danne hybrid med fugletelg. På engelsk heter finntelg «Eastern Oak fern»

Finntelg er en liten, 10–30 cm høy bregne, med krypende jordrøtter. Stilken gjør en liten sving og vokser opprett med en tredelt bladplate, hvorav de to nedre hovedfinnene er klart mindre enn den midtre (øvre), alle hovedfinnene er en til to ganger finnete. Småfinnene har symmetriske fliker om midtnerven.

Bladskaftet er nederst mørk brunt, med noen lyse skjell. Bladet er mattgrønt eller friskt mellomgrønn, og har en del spredte kjertelhår under og på bladstilken og finnestilkene. På hovedfinnene nederst peker småflikene framover. Sporehushopene (sori) er helt sirkelrunde og mangler slør (indusium).

Finntelg vokser i bergskrenter, i krattskog og på basisk jord. Sjeldnere på litt åpen lynghei. Den vokser i Finnmark, men utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget reduserte bestanden.[3] Ellers vokser den på den nordlige halvkulen inklusive Nord-Amerika.

Hybriden Gymnocarpium continentale x dryopteris vokser i Nord-Troms og Finnmark. Den er steril og formerer seg ikke. Hybriden er funnet i Nordreisa, Alta og Kautokeino.

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Finntelg er en flerårig bregne med klonal vekst med krypende jordstengel. Den formerer seg ved sporeproduksjon, og sporene spres med vind, potensielt over lange avstander. Generasjonstiden er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år. Arten vokser i tørr, brattlendt bjørkeskog, rasmark, og blokkmark, oftest på baserik berggrunn. Den har en nordøstlig utbredelse i Norge og er sjelden i Alta, Kautokeino og Karasjok.

Finntelg er utbredt i et lite område i Nord-Fennoskandia, et større i Nord-Asia, og over til nordvestre Nord-Amerika. Forekomstene i Norden (Norge, Finland) er sterkt isolerte fra de nærmeste ved Lena i Nord-Sibir. Vokseplassene i Finland har lignende økologi som det som beskrives fra norsk side. Arten omtales og diskuteres med kart hos Elven et al. (2013). Finntelg er kjent fra fire områder: (1) Alta: Sáhkkobánni, et fjell på sørøstsida av Kåfjorden, hvor arten er samlet i 1932, men hverken funnet eller ettersøkt senere. (2) Alta/Kautokeino: ved Virdneguoika og Virdnejavri, (3) Kautokeino: ved Biretjavrrit ved Maze, og (4) Karasjok: berget Gáhritbákti ved øvre Kárásjohka, der arten ble funnet i 2020 sammen med hybrid med fugletelg G. dryopteris.

Under botaniske forundersøkelser før regulering av Alta-Kautokeino-vassdraget ble det spesielt ettersøkt østlige, kontinentale planter. Finntelg ble da i 1983 funnet, den gang som antatt ny for Norge (man kjente ikke til funnet fra Sáhkkobánni), i reguleringsområdet sør for Sautso, fra Virdnejaroaivos og ca. 10 km sørover langs Virdnejavri. Tilrem (1986) undersøkte materialet, bekreftet det og påviste hybridisering mellom finntelg og fugletelg (G. continentale × dryopteris = G. ×intermedium) i området. Hybridene hadde stor utbredelse lokalt, men var sterile. Det er trolig at finntelg her var under noe 'genetisk press' fra den langt mer vanlige fugletelg. De registrerte forekomstene var oppe i bergsidene og skråningene langs Virdnejavri, med registrerte høyder på f.eks. 240–250 m o.h., 270–280 m, og 275 m. I dag er sjøen regulert opp til 265 m. Bortsett fra et mindre område i kløfta Virdneguoika er det lite utrasning langs magasinet, og de fleste forekomstene overlevde trolig oppdemmingen.

Søk etter arten i 2009, 2010 og 2012 resulterte i gjenfunn av flere av forekomstene som ble registrert i 1983, og det ble også funnet nye forekomster langs Alta-Kautokeinoelva. Arten kan ha flere forekomster. Den er angivelig funnet i brattlendt bjørkeskog høyt oppe i Reisaelvas canyon i Nordreisa, men dette materialet er ikke konfirmert. Planter som samsvarer med hybrider mellom finntelg og fugletelg er observert, men dårlig dokumentert, fra Storfjord og Kvænangen og østover til Tana. Det er nødvendig med systematisk innsamling av belegg og sjekk av sporeutvikling for å avklare hvilket takson disse skuddene tilhører og om de faktisk er hybrider. Finntelg ble trolig desimert noe under utbyggingen av Alta-Kautokeinoelva, men denne reduksjonen ligger så langt bak i tid nå at det ikke vektlegges (selv om den kommer innenfor forrige vurderingsperiode, 1975-2020). Arten er trolig relativt resistent overfor de pågående klimaendringene. Områdene der arten finnes, er også blant de som får bare moderate endringer som følge av klimaendringene.

Finntelg vurderes i 2021 som nær truet (NT) i henhold til kriteriet for begrenset utbredelse (kjent 1280 km2, og antas ikke å overstige 4000 km2) og få forekomster (kjent 32 km2, antatt maksimum 64 km2,, beregnet 42 km2 ), i kombinasjon med en kraftig fragmentert utbredelse med små muligheter for rekruttering mellom se små og sårbare delpopulasjonene.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 13. februar 2022. Besøkt 13. februar 2022. 
  2. ^ a b Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av finntelg Gymnocarpium continentale som CR→NT for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  3. ^ Lid & Lid, Reidar Elven (red), Norsk Flora, 7.utgåva, Samlaget, Oslo 2007, side 130.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Finntelg&oldid=23451866»