Etruskiske byer
Etruskiske byer blomstret over det meste av Italia i løpet av den italienske jernalderen f.Kr., og markerte det største omfanget av den etruskiske sivilisasjon. Byene ble gradvis assimilert først av italikere i sør og deretter av gallere i nord og til slutt av den voksende romerske republikken i selve Etruria.
Etruskiske byer ble anlagt på steder som var lette å forsvare, omgitt av dype kløfter og bratte klipper, trolig vokst frem i en tid med uro og overfall.[1]
Byene deres ble anlagt inne i landet, unntatt Populonia, en havneby som importerte jern fra Elba. Men etruskernes innlandsbyer hadde oftest direkte veiforbindelse ut til kysten og havnene der. Etruskisk byplanlegging ble videreført av romerne. Presteskapet fant en passende dato ved å studere fuglenes flukt. Når datoen opprant, trakk en stut og en kvige en plog av gårde og trakk dermed opp den kommende bygrensen. Man løftet opp plogen der det passet med en byport. Etruskernes hus ble bygget av tømmer og teglstein og er dermed forsvunnet, men gravene deres er i stein og dermed bevart.[2]
Det etruskiske forbundet bestod av tolv hovedbyer. Da etruskerne rundt 650 f.Kr. tok til å ekspandere, var disse erobringene trolig aksjoner foretatt av individuelle byer uten noen overordnet strategi. Mens greske bystater førte kriger mot hverandre, forekom aldri noen krig mellom etruskerne innbyrdes.[3]
At mange romerske byer opprinnelig var etruskiske, var velkjent for alle romerske forfattere. De etruskiske navnene på de viktigste byene er bevart i inskripsjoner og står listet nedenfor. En del byer ble grunnlagt av etruskerne i forhistorisk tid og hadde utelukkende etruskiske navn. Andre ble erobret av etruskerne som etruskiserte det opprinnelig italiske navnet.
Tolv byer
[rediger | rediger kilde]
Historien er mest utførlig angående Dodecapoli, de «tolv byene» i det etruskiske forbund.
- «Hvor Titus Livius nevner De tolv byer, etter at Veji falt (VII.21), kan det bare bety at antallet var bestemt...Falt en by ut, ble dens plass øyeblikkelig tatt av en annen.»[4]
Da de etruskiske tolv byer kom inn i historiens lys, var deres byer i nord overtatt av inntrengende gallere, og de i sør infiltrert av italiske folkeslag. Tabellen nedenfor lister opp de etruskiske byene som oftest inngikk i forbundet Dodecapoli (= de tolv byene), foruten andre byer bebodd av etruskere. Romerske og italienske navn er gitt, men de er ikke nødvendigvis etymologisk beslektet. For kilder og etymologier, se de lenkede artiklene.[5]
Tabell over byer på etruskisk, latinsk og italiensk
[rediger | rediger kilde]
|
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Menneskets saga (s. 106), Det Bestes forlag, 1974, ISBN 82-7010-027-7
- ^ Menneskets saga (s. 108)
- ^ Anthony Pereira: Rome (s. 63), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9
- ^ Appendiks til Kapittel I, Note IV.
- ^ Forfatterne Bonfante (2002) sidene 222-223 har utgitt en ganske god oversiktsartikkel
- ^ [1] Tiberen som romernes grense mot Etruria
- ^ Michael M. Sage: The Republican Roman Army - Tiberen som romernes grense mot Etruria
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bonfante, G.; L. Bonfante (2002): The Etruscan Language. An Introduction. Manchester University Press.
- Dennis, George (1848): The Cities and Cemeteries of Etruria. London: John Murray. Tilgjengelig ved Bill Thayers nettsted