Erling Sandberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Minstre i Quslings «nasjonale regjering» under krigen, nyutnevnt i «Statsakten» 1. februar 1942: På første rad fra venstre «ministerpresident» Quisling, innenriksminister Albert Viljam Hagelin, sjøfartsminister Kjeld Stub Irgens, finansminister Erling Sandberg, handels- og industriminister Sigurd Johannessen og landbruksminister Thorstein Fretheim. Bankmannen Sandberg var ikke medlem av Nasjonal samling (NS).[1]

Erling Sandberg (født 1879, død 1956) var, som finansminister, en av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Han ble utnevnt 25. september 1940, og var det fram til 1. februar 1942. Han var finansråd fram til 15. september 1943, da han ble sykmeldt.

Sandberg var ikke medlem av Nasjonal Samling, og møtte derfor ikke opp på de ukentlige torsdagsmøtene med Vidkun Quisling.

Sandberg begynte å arbeide i bank i 1895. I 1899 reiste han utenlands, hvor han oppholdt seg i seks år, og ble ansatt i Centralbanken i 1904. I 1907 gikk han over til Norges Bank, hvor han etterhvert ble assistent og fullmektig. I 1916 ble han sjef for Østerdalens PrivatbankRena. I 1918 vendte han tilbake til Norges Bank som kontorsjef, og i 1919 ble han nestformann i bankens direksjon.[2] Mellom 1920 og 1945 var han administrerende direktør i Christiania Bank og Kreditkasse, og formann i Den norske Bankforening mellom 1930 og 1945.[3] Han var ellers gudfar og verge for reklametegneren Harald Damsleth som er kjent for sine nazistiske propagandaplakater.

I rettssaken mot ham etter krigen ble han av lagmannsretten frikjent for embetsgjerningen, men dømt til ett års fengsel for å ha tatt imot statsrådstillingen, noe Høyesterett senere frifant ham for.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scanpix' arkivbilde av Erling Sandberg
  2. ^ Norske Intelligenssedler 12. desember 1919, s. 2.
  3. ^ Store norske leksikon om Erling Sandberg

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Erling Sandberg – bilder, video eller lyd