Peterspenger

Skrin til oppbevaring av peterspenger, St. Mary-kirken i Dennington, Suffolk.

Peterspenger eller Romaskatt var en avgift til pavestolen som lekfolk i nordeuropeiske land betalte i middelalderen. England regnes som peterpengenes opprinnelsesland; men etter hvert måtte også Danmark, Sverige, Norge, Polen og den tyske ordens stat i Preussen betale. Peterspengene er den eldste dokumenterte pengeavgift vi kjenner fra norsk middelalder, og også den som varte lengst. Visstnok ble den innkrevd fra tiden etter opprettelsen av en norsk kirkeprovins (1152/53) og til reformasjonen i 1537.

Plikten itl å betale med en penning ble lovfestet i norsk kristenrett og pavelige forordninger. I gammel kristenrett (fra tiden 1150-1200) måtte alle overhoder for en husstand betale ut fra anslått eiendomsverdi på minst tre mark norsk mynt, fraregnet våpen og gangklær. «Og det skal både kar og kvinne gjera, elles bøte dei ein øyre [ørtug] for kvar penning.» Etter den nye kristenrett som trådte i kraft utpå 1300-tallet, var skatteplikten knyttet til plikten til å gå til skrifte som gjaldt for alle over tolv år - om de hadde råd. Avgiften ble betalt til sognepresten som ga pengene til kollektorer eller bispesetet. Overordnet ansvar for pengene hadde erkebiskopen i Nidaros; kongen hadde plikt til å yte nødvendig bistand. Alt ved kroningen av Magnus Erlingsson i 1164 lovet Magnus å overholde ordningen. Til gjengjeld ga paven løfte om å gi landet beskyttelse om det var påkrevd. men dette må ha mistet sin betydning, for hvem skulle paven beskytte i en konflikt mellom to land som begge betalte peterspenger? På 1300-tallet ble peterspengene trolig regnet som én av flere paveskatter, et historisk hjemlet krav som kunne innskjerpes med de sanksjonsmidler kirkeretten åpnet for.

På 1300-tallet ble all paveskatt fra Skandinavia sendt sørover via Brügge i Flandern, der de største italienske forretningsbankene hadde kontorer som sørget for videre overføring til Avignon, vanligvis som vekselbrev for å unngå den risikofylte transporten av kontanter. Det er uklart hvordan opptellingen ble regnet i en tid da sølvinnholdet i norsk mynt avtok. På 1200-tallet var ulike typer penning i omløp, «svartkroner» med lite sølv og mye kobber, mens «hvitroser» hadde høyere sølvinnhold.

Tre andre typer av avgifter til pavestolen måtte betales av geistlige:

• Korstogstiende (i Norge fra 1274),
• servitier (i Norge fra 1312) og
• annater (i Norge fra 1316). Annata («årsavling») var avgiften som både biskoper og pave krevde av ledig embete, tilsvarende inntekten fra det første hele eller halve årets inntekt av embetet.