Erik Erikson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik Erikson

Erik Homburger Erikson (født 15. juni 1902 død 12. mai 1994) var en tysk psykolog som er særlig kjent for sin teori om personlighetsutvikling. Dette er i dag kjent som Eriksons psykososiale stadier.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Erik H. Erikson var født i Danmark i 1902, men vokste opp i Tyskland. Erikson vokste opp under tildels vanskelige forhold. Hans mor var jødiskættet, hans biologiske far var en danske som forlot moren før sønnen ble født, og moren giftet seg siden med den jødiske legen Theodor Homburger. Han gikk først på en jødisk skole hvor han ble ertet for å være nordisk, og siden på en tysk skole hvor han ble ertet for å være jødisk. Erikson gjennomførte klassisk gymnas, men fikk deretter ingen formell utdanning. Etter noen vandreår på kontinentet, ble han tilfeldig kjent med Freud-familien og utdannet seg til barneanalytiker, etter blant annet å ha gjennomgått psykoanalyse hos Anna Freud.

Som så mange andre psykoanalytikere emigrerte Erikson til USA i 1933, der han tok arbeid som foreleser ved Harvard Medical School. I tillegg drev han privat praksis i barnepsykoanalyse. Han foreleste også ved University of California ved Berkeley, Yale, San Francisco Psychoanalytic Institute, Austen Riggs Center og Center for Advanced Studies of the Behavioral Sciences uten å ha noen formell akademisk bakgrunn.

Erikson hadde en omfattende litterær produksjon og betydelig klinisk erfaring med barn og unge. Han skrev om barn og unges utvikling, men var særlig opptatt av ungdommens problemer. Mange av hans begreper, for eksempel identitetskrise, fanget opp noe sentralt i tiden. Erikson skapte en syntese av psykoanalyse og sosialpsykologi og gav dermed et bedre helhetsbilde av barnets emosjonelle og sosiale utvikling enn Freud.

Han forsøkte med sine psykoanalytiske teorier å forklare hvordan individer forholder seg til forskjellige sosiale omstendigheter. Han forsøkte også å forske på kjente historiske personers tankegang.

Ifølge Erikson har hver fase i livet sine kriser og muligheter. I tidlig barndom står konflikten mellom grunnleggende tillit og mistillit, mellom autonomi og skam og tvil, i lekealderen mellom initiativ og skyld, i skolealderen mellom aktivt arbeid og mindreverdsfølelse, og i puberteten mellom identitet og forvirring.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1950: Childhood and society
  • 1958: Young man Luther
  • 1964: Insight and responsibility
  • 1968: Identity: Youth and crisis
  • 1969: Gandhi's truth. Denne boken gav ham Pulitzerprisen og en nasjonal bokpris.
  • 1975: Life history and the historical moments
  • 1982: The life cycle completed

Biografier[rediger | rediger kilde]

  • Friedman, L. J. 1999: Identity's Architect; A Biography of Erik H. Erikson. Scribner Book Co.
  • Coles, R. 1970: Erik H. Erikson: The Growth of His Work. Boston: Little, Brown.

Se også[rediger | rediger kilde]