Erica Darbow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erica Darbow
Født22. mai 1891
Oslo
Død15. april 1972 (80 år)
Hvalstad
Beskjeftigelse Operasanger
Nasjonalitet Norge

Erica Johanne Darbow, eller Erica Darbo (født Michelsen 22. mai 1891 i Kristiania, død 15. april 1972Hvalstad[1] var en norsk operasanger.

Familie[rediger | rediger kilde]

Erica Darbow var datter av cand. philos. Johan Fredrik Ambrosius Michelsen (1860-1904) og musikklærer og pianist Alvilde Augusta Erika Sundwall (1866-1943).

Hun ble 11. april 1911 gift med disponent Einar Darbo. Ekteskapet ble oppløst, men hun beholdt i ettertid hans etternavn, både i formen Darbo og i scenevarianten Darbow. Årsaken til at den sistnevnte varianten oppsto, var at Oslo byrett frakjente henne retten til å bære navnet Darbo, men denne dommen trosset hun. Dommen ble imidlertid appellert til Høyesterett, som høsten 1929 stadfestet denne dommen. Dermed la hun til en «w» sist i navnet.[2] Med disponent Darbo fikk hun datteren Margrete (f. 1912), som i 1934 ble gift med Otto Robsahm.

Høsten 1918 ble Erica Darbow gift med grosserer Charles Magnus Lindwall i Göteborg. Han forulykket på en skitur i 1919. Hun ble i 1921 gift for tredje gang med ingeniør Thorvald Emil Heyerdahl (1881–1957), sønn av ingeniør Halvor Emil Heyerdahl (1840-1917). Også dette ekteskapet ble oppløst, i 1923. 19. desember 1924 ble Erica Darbow gift med disponent Arthur Kallevig.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Erica Darbow var elev ved Nationaltheatrets elevskole. Hun studerte hos Laura Gulbranson, Wilhelm Kloed og madame Cahier.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Erica Darbow debuterte i på Fahlstrøms Theater i Kristiania i 1911, gjennom å overta rollen til Janne Monrad som keiserens niese Soo Soo i operetten Bryllupstur til Kina[3] (Honeymoon in China) av George Dance og Howard Talbot som hadde premiere i Kristiania 12. april 1911[4]. Ettter tiden hos Fahlstrøm, var hun en periode på Centralteatret før hun i 1919 ble engasjert ved Opera Comique[5].

Darbow var en populær artist, både innenlands og utenlands. Hun opptrådte ved flere teatre og operahus i Skandinavia, Tyskland og USA, og besatte ofte oppsetningenes hovedrolle, blant annet i Madame Butterfly, Tosca, La bohème, Carmen, Aïda, Cavalleria rusticana, Madame Sans Gène og Salome. Hun hadde blant annet et langvarig engasjement ved Staatsoper Berlin.

Darbow hadde i løpet av sitt liv flere lange utenlandsopphold. I 1920- og -30-årene bodde og virket hun åtte år i Tyskland, før hun vendte hjem til Skandinavia i 1934. Året etter reiste hun til USA, hvor hun fikk sin amerikanske debut i Cincinnati med Salome, der Eugene Goossens var dirigent. Deretter gjorde hun flere opptredener og radiokonsertevr i landet. I 1940 arbeidet Darbow for å etablere seg på Metropolitan Opera i New York, men da krigen brøt ut, bestemte hun seg for å vende tilbake til familien i Norge. Deretter reiste hun til Sverige, hvor hun engasjerte seg i Svenska Norgehjälpen. Etter at hun i 1945 fikk vite at sønnen Charles hadde dødd i tysk fangenskap, i Sonnenburg konsentrasjonsleir[6], året i forveien, trakk hun seg tilbake fra livet på scenen. Da reiste hun igjen til New York, hvor hun bosatte seg sammen med yngstedatteren. Tidlig i 1950-årene bestemte hun seg for å vende tilbake til Norge.[7]

Kuriosa[rediger | rediger kilde]

I 1923 var Erica Darbow svært alvorlig syk, og det gikk så langt at hun fikk se sin egen nekrolog på trykk. En leges dystre prognoser var blitt snappet opp av en journalist, og nyheten spredte seg hurtig. Det ble skrevet at «Smilet på Karl Johan døde i natt». Det ble holdt spontane gravøl, og den falske nyheten spredte seg også til nabolandene. [8]

Da hun en tid senere var blitt frisk, og gjorde comeback på Casinorevyen, skrev Dagbladet blant annet «Revyen igaaraftes paa Casino artet sig som en eneste stor, lang begeistret mottagelse av Erica Darbo, som saa længe har hvilt i fred og vært dybt begrædt og altsaa her paany viste sig for publikum». [9]

Roller i utvalg[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten 1972.04.19. Norge, Oslo. 1972. )
  2. ^ Aftenposten 1929.10.09. Norge, Oslo. 1929. s. 8. 
  3. ^ Nordisk Tidende 1951.05.24. US. 1951. 
  4. ^ Gurvin, Olav (1949). Musikkleksikon. Oslo: Dreyer. s. 1184. 
  5. ^ Dagbladet 1919.12.02. Norge, Oslo. 1919. 
  6. ^ Norges forhold til Sverige under krigen 1940-45. Gyldendal. 1950. s. 139. 
  7. ^ Nordisk Tidende 1951.05.24. US. 1951. 
  8. ^ Nordisk Tidende 1951.05.24. US. 1951. 
  9. ^ Dagbladet 1923.07.31. Norge, Oslo. 1923. 
  10. ^ Gjesdahl, Paul (1964). Centralteatrets historie. Gyldendal. s. 95. 
  11. ^ Middagsavisen 1919.02.08. Norge, Oslo. 1919. 
  12. ^ Kindem, Ingeborg (1941). norske operas historie. Mortensen.