20. egyptiske dynasti
20. egyptiske dynasti var det tredje og siste dynasti av faraoer som hersket i Egypt i tiden 1189 til 1077 f.Kr. i den epoken som kalles det nye rike som varte fra 1186 f.Kr. og fram til 1069 f.Kr.[1] 19. dynasti og 20. utgjør til sammen en epoke som også kalles Ramsesperioden. 20. dynasti ble etablert av Setnakhte. Den farao som markerte seg som det største navnet var Ramses III, som hadde sin forgjenger Ramses II den store som forbilde.
Dynastiet er kjent for sin systematiske og tildels offentlige sanksjonerte plyndring av de kongelige gravene i Kongenes dal. Dette ble gjort som en følge av et økonomisk sammenbrudd. Dels betydde sammenbruddet at man ikke lenger kunne vokte gravene, slik at gravplyndrere fikk fritt leide, og dels betydde det at man så at det kunne være hensiktsmessig å tilegne seg de store skattene som hadde fulgt tidligere konger i graven. Plyndringen skjedde særlig under de siste kongene.
I perioden ble Egypt rammet stadig hyppigere av tørke, noe som ble ekstra problematisk fordi Nilens årvisse oversvømmelser var mindre enn vanlig. Dette førte til hungersnød, som i sin tur førte til uro og korrupsjon. Dermed var faraos muligheter sterkt begrenset. Dynastiets siste konge, Ramses XI, var så svak at Amuns yppersteprest i realiteten styrte Øvre Egypt, mens Smendes styrte i Nedre Egypt og grunnla det 21. dynasti.
Historie[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Da farao Seti II døde 1194/1193 f.Kr.[2] etter et styre på rundt seks år ble han etterfulgt av sin eneste sønn Siptah, men han var ikke sønn av Setis førstehustru Tausret, men hans mor var en syrisk elskerinne, og var en ung gutt med fysiske skavanker. Tausret forble «store kongelige hustru» og fungerte som regent, men hun var ikke den eneste makten bak makten. En kansler ved navn Bay, syrisk av fødsel, synes å ha vært den virkelige herskeren ved å opptre i flere inskripsjoner sammen med Siptah og Tausret. Da Siptah døde etter seks år, fortsatte Tausret å styre som farao i eget navn, antagelig med Bays støtte. Hun ble den tredje kvinnelige farao i det nye rike. Med hennes død 1189 f.Kr. var også 19. dynasti over.[3]
Med Tausrets død havnet Egypt i en periode av innbyrdeskrig, som bevitnet av en stele på Elefantine reist av Setnakhte. Omstendighetene for Tausrets bortgang er usikre, da det er mulig at hun døde fredelig i løpet av sitt styre, eller hun ble veltet av Setnakhte som antagelig selv var middelaldrende på denne tiden.[4]
Et gjennomgående tema for 20. dynasti var tap av faraoisk makt til Amons yppersteprester. Horemheb hadde gjenopprettet den tradisjonelle religionen til oldtidens Egypt og presteskapet til Amon etter at Akhenaton hadde gjennomført en religiøs revolusjon. Med yppersteprestene fungerende som mellomledd mellom gudene og folket, framfor farao selv, hadde ikke faraos posisjon lenger den samme makt som han hadde i fortiden.[5][6]
Setnakhte stabiliserte situasjonen i Egypt, og muligens fordrev en invasjon av havfolkene. Han styrte i rundt fire år før han ble etterfulgt av Ramses III.
I sitt femte regjeringsår beseiret Ramses en libysk invasjon fra vest mot Nildeltaet. Det hadde vært gjort tidligere forsøk under styret til Merneptah.[7] Ramses er mest kjent for at han beseiret en sammenslutning av havfolkene i to store slag i løpet av sitt åttende regjeringsår. Papyrus Harris I bevitner disse hendelsene i detaljer. Det er sagt at Ramses bosatte de beseirede havfolkene i «festninger», antagelig lokalisert i Kanaan, som sine undersåtter.[5][8] I sitt ellevte regjeringsår beseiret Ramses enda en sammenslutning av ulike libysk stammer som forsøkte å invadere Egypt.
Mellom hans 12. og 29. regjeringsår var det et systematisk program for å reorganisere de ulike religiøse kultene i Egypt ved å skape og grunnlegge nye kulter og restaurere templene. I hans 29. regjeringsår skjedde den første bevitnede arbeiderstreik i menneskehetens historie. Etter at forsyninger og matrasjoner sviktet for de kongelige gravbyggerne og håndverkerne i landsbyen Set Maat (nå Deir-el-Medineh) gjorde arbeiderne opprør.[9] Det skjedde også en sammensvergelse i harmet til farao hvor dronning Tiye, en av hans hustruer av lavere status, ble implisert i et forsøk på å myrde Ramses for å kunne plassere sin sønn Pentaver på tronen. Kuppforsøket feilet i den forstand at selv om han tilsynelatende døde av skadene, ble hans utpekte arving og sønn Ramses IV den som overtok tronen mens rundt 30 av konspiratorene ble henrettet.[10]
I begynnelsen av sitt styre satte Ramses IV i gang et enormt byggeprogram i samme skala som prosjektene til Ramses den store. Han doblet arbeidsstokken ved Set Maat til 120 menn og sendte tallrike ekspedisjoner til steinbruddene ved Wadi Hammamat og etter turkiser i gruvene på Sinai. En av de største ekspedisjonene omfattet 8 368 menn, hvorav rundt 2000 var soldater.[11] Ramses utvidet hans fars Khonsutempel ved Karnak og begynte muligens på hans eget gravtempel ved et sted i nærheten av tempelet til Hatshepsut. Et annet mindre tempel knyttet til Ramses ligger nord for Medinet Habu.
Ramses fikk vanskeligheter med å skaffe matrasjoner til sine arbeider, tilsvarende problemer som under hans far. Ramessesnakht, Amons yppersteprest på denne tiden, begynte å følge myndighetspersonene som dro for å betale arbeider med deres rasjoner, antydet at i minste delvis var Amons tempel og ikke den egyptiske stat som var ansvarlig for deres lønn.[6]
Ramses fikk også framstilt Papyrus Harris I, den lengste kjente papyrus fra oldtidens Egypt, som målte 41 meter med 1 500 linjer med tekst for å feire sin fars prestasjoner.
Ramses IV ble etterfulgt av Ramses V, men han styrte ikke i mer enn fire år og døde av kopper i 1143 f.Kr. Det eneste monument til er tilskrevet ham er en stele i nærheten av Gebel el-Silsila, 65 km nord for Answar.[12] Turinpapyrusen[13] bevitner at under hans styre ble arbeidsstyrken ved Set Maat tvunget til tidvis å stoppe å arbeide på Ramses grav KV9 grunnet «frykt for fienden», noe som antyder økende ustabilitet og uro i Egypt, og manglende evne til å forsvare landet mot hva som er antatt å være angripere fra Libya.[14]
Wilbourpapyrus er antatt å være datert til styret til Ramses V. Dokumentet avslører at det meste av landet i Egypt var ved dette tidspunktet kontrollert av Amons tempel og at Amons prester hadde fullstendig kontroll over Egypts finanser.[15]
Ramses VI etterfulgte, og var en yngre sønn av Ramses III, men er best kjent for sin grav som da den ble bygget ble lagt over graven til Tutankhamon og således beskyttet den fra gravplyndrere fram til den ble oppdaget av Howard Carter i 1922.
Den nøyaktige familiebakgrunnen til de siste tre med navnet Ramses er uklart. Ramses VIIs eneste monument er hans grav, KV1.[16] I løpet av styret til Ramses VII gikk kornprisene opp til sitt høyeste nivå. Bortimot ingenting er kjent om styret til Ramses VIII, som varte kun et år. Han er kun bevitnet ved Medinet Habu og noen plaketter. Hans eneste monument er en beskjeden grav, som ble benyttet for Mentuherkhepeshef, sønn av Ramses IX framfor Ramses VIII.[17]
Epoken var preget av uro og stadige angrep fra libyere, og ikke uventet er den første bølge med gravplyndrere skjer samt tyverier i templene.[18] I løpet av 16. og 17. år til Ramses IX skjedde en berømt rettssak mot gravplyndrere, som bevitnet på Abbott-papyrusen. En omsorgsfull undersøkelse av en kommisjon ble gjort ved ti kongelige graver. Mange av disse ble det fastslått at de var blitt brutt inn, som med graven til farao Sobekemsaf II hvor hans mumie var blitt stjålet.[19]
Kartusjen til Ramses IX har blitt funnet ved Gezer i Kanaan, noe som antyder at Egypt fortsatt hadde en del innflytelse i regionen.[20] De fleste byggeprosjekter som skjedde under styret til Ramses IX var ved Heliopolis.[21]
Ramses Xs styre er dårlig dokumentert, som synes å ha vart i ni år Ved Set Maat er det nedtegnet frykt for angrep, antagelig fra libyske streifangrep.[22] Ramses XI synes derimot å ha styrt i tretti år, skjønt de siste ti år er usikre, og det kans synes som om hans makt var redusert til Nedre Egypt, det vil si Nildeltaet.[18] Han ble den siste farao av 20. dynasti. Hans posisjon ble så svak i sør ble Amons yppersteprester ved Teben de faktiske herskerne av Øvre Egypt mens Smendes kontrollerte Nedre Egypt selv før Ramses XI døde. Smedes kom til sist å grunnlegge 21. dynasti ved Tanis.[23]
Som i det 19. dynasti slet denne epoken med effektene av striden mellom arvingene til Ramses III. Tre ulike sønner, eller antatte sønner av Ramses III tok makten som Ramses IV, Ramses VI og Ramses VIII. På denne tiden var Egypt i økende grad preget av en rekke tørkeperioder, lavere enn normal vannstand i Nilen, sult, sivil uro og offentlig korrupsjon. Ingen farao hadde ressurser til å sende større ekspedisjoner til Nubia etter gullgruver. Mot slutten av dynastiet sendte prestene til Amon noe mindre ekspedisjoner ut i Østørkenen for å søke etter gull og mineraler, men det monnet lite. Isteden begynte man å tappe en annen ressurs ved å plyndre eldre graver, både kongelige og private, ved Teben.[24]
Faraoer av 20. dynasti[rediger | rediger kilde]
Faraoene i 20. dynasti styrte i bortimot 120 år: fra rundt 1187 til rundt 1064 f.Kr. Datoene og navnene i tabellen nedenfor er hovedsakelig basert på «Chronological Table for the Dynastic Period» i Erik Hornung, Rolf Krauss & David Warburton, red. (2006): Ancient Egyptian Chronology (Handbook of Oriental Studies), Brill. Mange av faraoene ble gravlagt i Kongenes dal i Teben (utpekt som KV for de enkelte gravene). Mer informasjon kan bli funnet på nettstedet Theban Mapping Project.[25]
| Farao | Bilde | Tronenavn / prenomen | Styre | Grav | Hustru(er) | Kommentarer |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Setnakhte |  |
Userkhaure-setepenre | 1189 – 1186 f.Kr. | KV14 | Tiy-merenese | Kan ha tatt tronen fra sin forgjenger, Tausret. |
| Ramses III |  |
Usermaatre-Meryamun | 1186 – 1155 f.Kr. | KV11 | Iset Ta-Hemdjert Tiye |
|
| Ramses IV |  |
Usermaatre Setepenamun, senere Heqamaatre Setepenamun | 1155 – 1149 f.Kr. | KV2 | Duatentopet | |
| Ramses V / Amenhirkhepeshef I |  |
Usermaatre Sekheperenre | 1149 – 1145 f.Kr. | KV9 | Henutwati Tawerettenru |
|
| Ramses VI / Amenhirkhepeshef II |  |
Nebmaatre Meryamun | 1145 – 1137 f.Kr. | KV9 | Nubkhesbed | |
| Ramses VII / Itamun |  |
Usermaatre Setepenre Meryamun | 1136 – 1129 f.Kr. | KV1 | ||
| Ramses VIII / Sethhirkhepeshef |  |
Usermaatre-Akhenamun | 1130 – 1129 f.Kr. | |||
| Ramses IX / Khaemwaset I |  |
Neferkare Setepenre | 1129 – 1111 f.Kr. | KV6 | Baketwernel | |
| Ramses X / Amenhirkhepeshef III |  |
Khepermaatre Setepenre | 1111 – 1107 f.Kr. | KV18 | Tyti | |
| Ramses XI / Khaemwaset II |  |
Menmaatre Setpenptah | 1107 – 1077 f.Kr. | KV4 | Tentamun |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Kronologien for oldtidens Egypt er et akademisk emne og hvor ulike forskere tolker ulike datoer, 1186-1069 f.Kr. fremmes av det tyske standardverket Schultz, Regine; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt. Faraoenes verden, Spektrum, s. 528.
- ^ «Seti II», Digital Egypt
- ^ Dijk (2003), s. 296
- ^ Altenmüller (2001), s. 222-231
- ^ a b «New Kingdom of Egypt», Ancient History Encyclopedia
- ^ a b «Ramesses IV, the Beginning the Empire's Collapse», Tour Egypt
- ^ Grandet (2014), s. 4.
- ^ Lorenz, Megaera: «The Papyrus Harris» Arkivert 15. januar 2017 hos Wayback Machine., Fontes.lstc.edu.
- ^ Edgerton (Juli 1951), s. 137-145
- ^ Dodson & Hilton (2004), s. 5–8.
- ^ Dijk (2003), s. 306-307
- ^ «Egypt: Rulers, Kings and Pharaohs of Ancient Egypt: Ramesses V», Tour Egypt
- ^ Turinpapyrusen, kat. 2044
- ^ Peden (1994), s. 21. Forfatterens kilde for disse nedtegnede forstyrrelsene er KRI, VI, 340-343
- ^ Gardiner, Alan H.; Faulkner, R.O. (1941-52): The Wilbour Papyrus, 4 bind, Oxford University Press
- ^ «Egypt: Rulers, Kings and Pharaohs of Ancient Egypt: Ramesses VII», Tour Egypt
- ^ «Egypt: Rulers, Kings and Pharaohs of Ancient Egypt: Ramesses VIII», Tour Egypt
- ^ a b Dijk (2003), s. 301
- ^ «Egypt: The Abbott Papyrus: An investigation into tomb robberies held under Ramses IX», Tour Egypt
- ^ Finkelstein, Israel (2007): «Is the Philistine Paradigm Still Viable?», Bietak & Czerny, red.: The Syncronisation of Civilisastions, s. 517.
- ^ Grimal, Nicolas (1992): A History of Ancient Egypt, Blackwell Books, s. 289
- ^ Wente, E.F.; Siclen, C.C. Van (1976): «A Chronology of the New Kingdom», Studies in Honor of George R. Hughes, (SAOC 39) s. 261
- ^ Dodson & Hilton (2004), s. 185-186
- ^ Dijk (2003), s. 303
- ^ «Sites in the Valley of the Kings». Arkivert fra originalen 25. juli 2010. Besøkt 30. september 2018.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Altenmüller, Hartwig (2001): «The Tomb of Tausert and Setnakht», Weeks, Kent R., red.: Valley of the Kings, New York: Friedman/Fairfax Publishers
- Dijk, Jacobus van (2003): «The Amarna Periode and the Later New Kingdom», Shaw, Ian: The Oxford History of Ancient Egypt, Oxford University Press
- Dodson, Aidan; Hilton, Dyan (2004): The Complete Royal Families of Ancient Egypt, Thames & Hudson, ISBN 0-500-05128-3
- Edgerton, William F. (Juli 1951): «The Strikes in Ramses III's Twenty-Ninth Year», JNES 10 (3)
- Grandet, Pierre (30. oktober 2014): «Early–mid 20th dynasty», UCLA Encyclopedia of Egyptology. 1 (1)
- Peden, A.J. (1994): The Reign of Ramesses IV, Aris & Phillips Ltd