Hopp til innhold

Tausret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tausret
Farao av oldtidens Egypt
Gjengivelse av portrett av Tausret i hennes gravkammer i Teben, Émile Prisse d'Avennes (1878)
Født13. århundre f.Kr.Rediger på Wikidata
Død1189 f.Kr.
BeskjeftigelseStatsmann Rediger på Wikidata
Embete
  • Farao (1191 f.Kr.date QS:P,-1191-00-00T00:00:00Z/9 – 1188 f.Kr.date QS:P,-1188-00-00T00:00:00Z/9)
  • God's Wife of Amun Rediger på Wikidata
EktefelleSeti II
FarMerneptah
MorTakhat
NasjonalitetOldtidens Egypt
GravlagtKV14
Egypt
Annet navnTwosret, Tawosret
Regjeringstid1191(?) - 1189 f.Kr.
ForgjengerSiptah
EtterfølgerSetnakhte

Tausret, også stavet Tawsret eller Tawosret (død 1189 f.Kr. etter konvensjonell egyptisk kronologi) var en kvinnelig farao som var den siste kjente herskeren i Det nittende dynasti i Egypt.

Hun er omtalt hos den egyptiske historikeren Manetho (3. århundre f.Kr.) som Thuoris, som hos Homer er kalt Polypus[1], ektemannen til Alcandra, i den tiden Troja ble inntatt.[2] Hun var sagt å ha regjert Egypt i syv år, men dette antallet inkluderer de knappe seks år som Siptah, hennes forgjenger, regjerte.[3] Tausret regnet Siptahs regjeringsperiode som sin egen. Man har tradisjonelt regnet med at hun regjerte selv i et til et og et halvt år, men nyere forskning regner det som sannsynlig at hun kan ha regjert mellom to og tre år. Arkeologiske utgravinger i regi av University of Arizona[4] i hennes minnetempel i Gournah bekrefter at dette var ferdigstilt og i funksjon under hennes regjeringstid og at Tausret hadde begynt på et regjeringsår nummer 9. Hennes kongelige navn, Sitre Meryamun, betyr Ras datter, elsket av Amun.[5]

Plakett med dobbel kartusj til dronning Tausret. Fra minnetempelet til Tausret i Teben, 19. dynasti. The Petrie Museum of Egyptian Archaeology, London

Tausrets fødselsår er ikke kjent. Hun antas å ha vært datter av Merneptah eller kanskje av Takhat, i så fall var hun søster til Amenmesse. Man tror at hun var kong Seti II's andre hustru. Seti II regjerte fra 1203 til 1197 f.Kr. Tausret og Seti II hadde ingen barn, hvis ikke graven som benevnes som KV56 er gravsted for en datter av dem.[6]

Theodore M. Davis, som tidlig på 1900-tallet foretok utgravinger av en rekke egyptiske kongegraver, identifiserte Tausret og hennes mann gjennom en samling smykker som ble funnet i graven KV56 i Kongenes dal. Denne graven inneholdt også objekter som bar navnet til kong Ramses II. Det er imidlertid ikke enighet om hvem sin grav det er. Enkelte mener det er graven til en datter av Seti II og Tausret, mens andre mener eiendelene som ble funnet stammer fra Tausrets egen grav.[7]

Regenttiden

[rediger | rediger kilde]

Etter ektemannens død, sannsynligvis i 1191 f.Kr., ble Tausret regent for Seti II's etterfølger Siptah sammen med den mektige kansleren Bay. Siptah var rundt 14 år da han ble innsatt og var mest sannsynlig en stesønn til Seti II. Hans mor er senere identifisert som Sutailja eller Shoteraja gjennom analyse av Relieff E 26901 i Louvre.[8]

Da kong Siptah døde, sannsynligvis i 1191 f.Kr., overtok Tausret tronen selv, som Sat-Ra-meri(t)-en-Amun («Datter av Ra, elsket av Amun»)[9] og inntok rollen som farao.

Det har vært allment antatt at hun styrte Egypt med hjelp av den asiatiske kansler Bay, mens et dokument (en ostrakon) som ble lagt fram av Pierre Grandet i 2000 viser at Bay ble henrettet på Siptahs ordre i hans femte regjeringsår. Ostrakonen inneholdt en beskjed til arbeiderne i Deir El-Medina om kongens handlinger.

Year 5 III Shemu the 27th. On this day, the scribe of the tomb Paser came announcing 'Pharaoh, life, prosperity, and health!, has killed the great enemy Bay.

Pierre Grandet, "L'execution du chancelier Bay O.IFAO 1864", BIFAO 100 (2000), side 339-345

Opplysningen stemmer overens med Bays siste kjente handlinger i år 4 av Siptahs regjeringstid. Ostrakonens informasjon var en kongelig ordre til arbeiderne om å stanse alt arbeide med å bygge Bays gravkammer, siden han nå var ansett som en fiende av staten.[10] Aidan Dodson antar at det var Tausret som sto bak kanslerens fall for at hun kunne få full kontroll over hoffet og ikke være nødt til å dele makten med denne rivalen.[11]

I mellomtiden hadde egyptiske territorier i Kanaan blitt uavhengige under en hersker ved navn Irsu. Hovedkilden til dette, Papyrus Harris I, ser ut til å mene at Irsu og Tausret var allierte og at Tausret tillot at Irsu plyndret til seg verdier i Kanaan.[12]

Regjeringstidens lengde

[rediger | rediger kilde]

Den tidligste kjente dato for Tausret er År 8 II Shemu dag 29 som er funnet i en hieratisk inskripsjon på en av grunnsteinene i hennes dødstempel. Funnet er gjort av University of Arizona Egyptian Expedition.[13] Ettersom dette var inskripsjon på en av grunnsteinene og Tausrets tempel ble ihvertfall delvis ferdigbygd så er det rimelig å anta at det gikk en tid mellom hennes død og avslutningen av tempelbyggingen. Richard Wilkinson har lagt vekt på at tempelet var på det nærmeste ferdigbygd, men manglet dekorasjoner[14] og at hun derfor har regjert et eller to år etter II Shemu 29 i hennes 8. år. Richard Wilkinson skrev i 2011:

....[The discovery of the Year 8, 2nd month of shemu day 29 hieratic inscription]....has particular significance, for it provides confirmation for the text we discovered in 2006 on an adjacent foundation block (FB1) which was dated also to the eighth year of the queen’s reign. Although Tausert’s reign (including her regency for Siptah) has been understood commonly as being seven years (as stated by Manetho in his [Aegyptiaca] History), or eight at the most, the inscriptions on the foundation blocks show otherwise. Because they were made when the temple was begun, and we now have archaeological evidence that the temple was completed or nearly so (it must have taken a couple of years), these texts indicate clearly that Tausert must have reigned nine, or perhaps, even ten years.

Richard Wilkinson: Tausert Temple Project: 2010-11 Season, side 10

Den amerikanske arkeologen Pearce Paul Creasman har konkludert med at tempelet var funksjonelt ferdigbygd før det ble ødelagt.[15] Tausret kunne, på grunnlag av denne byggetiden, ha regjert i 6 til 20 måneder etter datoen for inskripsjonen.[16]

Slutten på regjeringstiden

[rediger | rediger kilde]
Relieff av Tausret med to sistrum[a], Amada-tempelet, Nubia

Tausrets regime endte i en borgerkrig, noe som er dokumentert i hennes etterfølger Setnakhte sin stele i Elefantine. Setnakhte ble grunnleggeren av Det tjuende dynasti. Det er ikke kjent om hun ble avsatt av Setnakhte eller om hun døde en naturlig død og det brøt ut maktkamp om å bli hennes etterfølger, men det første alternativet er det mest sannsynlige. Etterfølgeren Setnakhte og hans sønn Ramses III beskrev den siste tiden med det 19. dynasti som en kaostid. Setnakhte plyndret det felles gravstedet for Seti II og Tausret (KV14) og begravde Seti II på et nytt gravsted (KV15). Alle henvisninger til og bilder av Tausret i KV14 ble erstattet av Setnakhtes egen utsmykning. Hans handlinger tyder på at han mislikte, kanskje hatet, det Tausret sto for, siden han valgte å begrave Seti II på nytt, men ikke Tausret.[17] Det ser ikke ut til at Setnakhte følte noen fiendlighet mot Siptah. Tausret fjernet Siptahs kartusjer i hans gravkammer (KV17) og erstattet hans kartusjer med Seti I's kartusjer i KV14, som var tenkt å være hennes eget gravkammer.

Taken together, it seems that although Tawosret appears to have granted Siptah a burial, it was one that denied his status as a king, and was combined with Tawosret’s desire to refocus her royal affiliations on her husband, rather than the young man for whom she had ruled for half a decade.

Aidan Dodson, Poisoned Legacy, side 111

Etter at Tausret var død satte Setnakhte igjen opp Siptahs kartusjer i den unge kongens gravkammer, noe som sannsynliggjør at Setnakhtes fiende ikke var Siptah, men Tausret selv.[18] Man tror derfor at Setnakhte avsatte Tausret i en borgerkrig. Setnakhtes sønn og etterfølger, Ramses III, besluttet senere å ekskludere både Tausret, og også Siptah, fra sin Medinet Habu-kongeliste og dermed de-legitimere dem i øynene til egypterne.[19][20]

Ødeleggelsen av Tausrets minnetempel og gjenbruken av graven

[rediger | rediger kilde]
Tausrets sarkofag, senere overtatt og brukt av prins Amunherkhepeshef.

Pearce Creasman skrev i 2013 at kongene i det 20. dynasti hadde et behov for å plyndre Tausrets grav (KV14) og ødelegge hennes minnetempel. Tausret var en av de siste herskende etterkommerne etter Ramses II (Ramses den store) fra det 19. dynasti og grunnleggerne av det 20. dynasti følte at de levde i skyggen av den kvinnelige faraoen. Ifølge Creasman hadde Ramses II så mange som 100 barn og dette var potensielle tronarvinger som det nye dynastiet måtte markere avstand til.[21]

Tausrets gravkammer KV14 i Kongenes dal har en lang historie. Det ble påbegynt under kong Seti II. Bilder viser Tausret sammen med Siptah, men Siptahs navn har senere blitt byttet ut med Seti II, sannsynligvis på ordre fra Tausret som ønsket å assosieres med sin avdøde ektemann. Graven ble senere overtatt av Setnakhte som utvidet den til å bli et av de dypeste gravkamrene i nekropolen. Tausrets sarkofag ble overtatt av prins Amenherkhepeshef i KV13. Den tyske egyptologen Hartwig Altenmuller mener at Seti II var begravet i et rom i KV14 og senere flyttet til KV15, mens andre forskere stiller seg tvilende til det.[22]

En mumie som er funnet i KV35, kjent som «Ukjent kvinne D» er ifølge enkelte forskere mulig identifisert som Tausret, men det mangler bevis for dette. Identifiseringen bygger på at mummifiseringen stemmer med skikken under det 19. dynasti.[2]

Monumenter og inskripsjoner

[rediger | rediger kilde]

Det har sannsynligvis vært sendt ekspedisjoner til turkisgruvene i Sinai og i Palestina i Tausrets regjeringstid, og det er funnet statuer av henne i Heliopolis og Teben. Navnet hennes er også funnet i inskripsjoner i Abydos, Hermopolis, Memfis og Nubia.

Type nummerering
  1. ^ Sistrum er et musikkinstrument fra det gamle Egypt bestående av en metallramme med tverrgående metallstenger som skranglet når instrumentet ble ristet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Eller Polybos i E. Østbyes oversettelse, Homer, Odysseen, bok 4, linje 126
  2. ^ a b J. Tyldesley (2006). Chronicle of the Queens of Egypt. Thames & Hudson. 
  3. ^ Erik Hornung, Rolf Krauss & David Warburton (red.) (2006). Handbook of Ancient Egyptian Chronology. Brill. s. 214. 
  4. ^ «TAUSERT TEMPLE PROJECT 2010-2011 SEASON» (PDF). Archived from the original on 23. februar 2015. Besøkt 15. mars 2024. 
  5. ^ Clayton, side 158
  6. ^ Aidan Dodson & Dyan Hilton (1987). The Complete Royal Families of Ancient Egypt. Thames & Hudson. ISBN 0-500-05128-3. 
  7. ^ «Theban Mapping Project Tomb 56». Arkivert fra originalen 26. september 2008. Besøkt 15. mars 2024. 
  8. ^ Gae Callender (2006). The Cripple, the Queen & the Man from the North, KMT Volume 17, No.1. Spring. s. 52. 
  9. ^ Tydlesey, Joyce (2006). The Complete Queens of Egypt. American University in Cairo Press. 
  10. ^ Gae Callender (2006). The Cripple, the Queen & the Man from the North. s. 54. 
  11. ^ Aidan Dodson (2010). Poisoned Legacy The Fall of the Nineteenth Egyptian Dynasty. American University in Cairo. s. 107. «Although [this act was nominally] carried out in the name of the still young Siptah, one can probably safely assume that the initiative was taken by Tawosret, signaling her intention to share power no longer with her erstwhile colleague in regency [Bay]. While Bay’s name remained intact on many of his monuments, it was probably at this point that his extraordinary representations in the bark-shrine at Karnak were erased.» 
  12. ^ Hans Goedicke (1979). Irsu the Khasu in Papyrus Harris, i Wiener Zeitschrift für die Kunde des Morgenlandes, Vol. 71. s. 1-17. 
  13. ^ Funnet er nå merket Foundation Block Text 4. Se Richard H. Wilkinson, “Tausert Temple Project: 2010-11 Season,” The Ostracon: The Journal of the Egyptian Study Society, 22 (Fall 2011), 8, fig. 4. Det er også funnet en inskripsjon (i 2007) som er merket Foundation Block Text 2 med tidsangivelsen Regnal år 7, I Akhet 23
  14. ^ Richard H. Wilkinson. History of the Temple, i: The Temple of Tausret: The University of Arizona Egyptian Expedition Tausret Temple Project, 2004-2011. s. 166. 
  15. ^ Pearce Paul Creasman. «Excavations at Pharaoh-Queen Tausret's Temple of Millions of Years: 2012 Season PDF». Journal of the Society for the Study of Egyptian Antiquities 39 (2012/2013), side 15. 
  16. ^ Pearce Creasman. «An Elusive Female Pharaoh and Her “Temple of Millions of Years». Newsletter of the Society for the Study of Egyptian Antiquities, 2013, side 2. 
  17. ^ Hartwig Altenmüller (2001). The Tomb of Tausert and Setnakht," i Valley of the Kings, red. Kent R. Weeks. New York: Friedman/Fairfax Publishers. s. 222-231. 
  18. ^ Aidan Dodson. Poisoned Legacy. s. 111; 121-122. 
  19. ^ Epigraphic Survey, Medinet Habu IV: Festival Scenes of Ramesses III, University of Chicago Oriental Institute Publications, vol. 51 (Chicago: The University of Chicago Press, 1940), pl. 203. Cf. Donald B. Redford, Pharaonic King-Lists, Annals, and Day-Books: A Contribution to the Study of the Egyptian Sense of History, SSEA Publication 4 (Mississauga, Canada: Benben Publications, 1986), pp.36-37
  20. ^ Medinet Habu Canon
  21. ^ Pearce Creasman (2013). «An Elusive Female Pharaoh and Her Temple of Millions of Years». Newsletter of the Society for the Study of Egyptian Antiquities. s. 1. 
  22. ^ «KV 14 (Tausert and Setnakht)». Theban Mapping Project. Arkivert fra originalen 6. juni 2017. Besøkt 15. mars 2024. 

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Gae Callender, "The Cripple, the Queen & the Man from the North", KMT, Vol:17 No.1, Spring 2006, pp. 49–63
  • Leonard H. Lesko, "A Little More Evidence for the End of the Nineteenth Dynasty", Journal of the American Research Center in Egypt, Vol. 5, (1966), pp. 29–32 (accessible through JSTOR)
  • Richard H. Wilkinson, (eds), The Temple of Tausret: Tausret Temple Project, 2004-2011 The University of Arizona Archaeology Expedition, 2011. (Dated texts found in the Temple are placed on pages 121-130)
  • Richard H. Wilkinson (ed.), Tausret: Forgotten Queen & Pharaoh of Egypt, Oxford University Press, 2012.