Edward Carson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edward Carson
Sir Edward Carson, bw photo portrait seated.jpg
FødtEdward Henry Carson
9. februar 1854
Dublin
Død22. oktober 1935 (81 år)
Isle of Thanet
Utdannet ved Trinity College
Beskjeftigelse Politiker, advokat, dommer
Parti Det konservative parti, Ulster Unionist Party
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)

Edward Henry Carson, baron Carson (født 9. februar 1854 i Dublin, død 22. oktober 1935 i Clive Court ved Minster-in-Thanet i Isle of Thanet i Kent i England) var en britisk politiker og jurist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Edward Carson ble født og vokste opp i Dublin i en velstående anglikansk familie.[1] Faren var arkitekt. Carson-familien var av skotsk opphav, Edwards bestefar hadde flyttet til Dublin fra Dumfries i 1815. Carsons mor var Isabella Lambert, datter av kaptein Peter Lambert fra en gammel anglo-irsk familie i Carle Ellen i County Galway. Carson tilbragte ferier i Castle Ellen, som var eid av hans onkel.[2] Han var ett av seks barn (fire gutter og to piker).

Edward ble utdannet i Portarlington School, Wesley College i Dublin[3] og Trinity College, der han studerte rettsvitenskap.

Frem til 1894 var han advokat i Dublin.

Han talegaver fikk ham i 1892 valgt til underhuset og gjorde ham til en kjent mann og advokat. Årene 1900-1905 var han solicitor general. Som politiker gjorde han imidlertid ikke så meget ut av seg før regjeringen Asquith i 1911 tok opp spørsmålet om Home Rule for Irland på sitt program. Edward Carson ble da en av de fremste talsmenn for de nord-irske protestantiske interesser og den engelsk-irske union.

Som Ulster unionistenes leder forsøkte han å få Overhuset til å, trass i regjeringens trussel om å utnevne et stort nok antall liberale peers for å kunne vinne majoritet også i House of Lords, forkaste regjeringens home-rule forslag. På Ulsters vegne erklærte han også at man med våpenmakt skulle motsette seg ethvert forsøk på å skille det protestantiske Ulster fra England og styre det med en katolsk regjering og et katolsk parlament i Dublin. Tiltak ble også gjort fra Ulstermennenes side og under Carsons ledelse ble det organisert en selvstendig, utenomrettslig forvaltning for Nord-Irlands protestantiske deler og et væpnet frivillig korps til forsvar for Ulsters selvstendighet overfor det katolske Irland. Ved behandlingen av regjeringens forslag til irsk selvstyre foreslo også Carson at Ulster skulle utelates fra dette. Regjeringens kompromisstilbud til Ulster ble avvist av Carson, og situasjonen så truende ut.

Da kom midlertid første verdenskrig og hindret home rule-programmets implementering og gjenopprettet freden mellom Ulster og Englands liberale regjering. Ulsters frivillige korps - nærmere 100.000 mann - gikk i stedet til store stykker ut til vestfronten, og Carson inngikk i 1915 i H.H. Asquiths koalisjonsregjering som attorney general. Man han fratrådte allerede etter noen måneder på grunn av misnøye med Storbritannias Balkan-politikk.

I David Lloyd Georges koalisjonsregjering inntrådte han imidlertid som første admiralitetslord i desember 1916 og fikk først og fremst vie sine krefter til den britiske flåtens kamp mot den tyske ubåtkrigen. I juli 1917 ble han med i krigskabinettet uten portefølje. Han viet seg særlig til propagandaen for krigens energiske sluttføring. Trolig på grunn av at det irske spørsmål fikk fornyet aktualitet, gikk han imidlertid ut av kabinettet allerede i januar 1918.

Etter krigen truet han på nytt med Ulsters væpnede motstand dersom Ulster skulle legges under Irlands styre. Da Lloyd Georges forslag til reformering av Irlands forfatning gav særskilt selvstyre til Ulster og beholdt dens representasjon i det engelske parlament, nedla Carson sin opposisjon, da han anså sitt vesentlige mål vunnet.

I 1921 ble Carson Lord of Appeal med plass for livstid i Overhuset. Som politiker der viet han seg særlig til irske anliggender og Nord-Irlands interesser.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marjoribanks, Volume One: The Life of Lord Carson, London, 1932, p. 5
  2. ^ Marjoribanks, Volume One: The Life of Lord Carson, London, 1932, p. 6
  3. ^ Dickson, Brice Drewry, Gavin The Judicial House of Lords 1876-2009 Oxford University Press page 755

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Geoffrey Lewis: Carson. The Man who Divided Ireland. Hambledon and London, London/New York 2005, ISBN 1-85285-454-5.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]