Eblatavlene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Eblatavlene er en samling på så mange som 1800 intakte leirtavler, 4700 fragmenter og mange tusen småbiter funnet i palassarkivene[1] i oldtidsbyen Ebla i dagens Syria. Tavlene ble funnet av den italienske arkeologen Paolo Matthiae og hans gruppe i 1974–75[2] under deres utgravninger av oldtidsbyen Tell Mardikh.[3] Tavlene som ble funnet in situ på sammenraste hyller, hadde mange av sine gamle referansemerker, noe som gjorde det lettere å systematisere og listeføre dem. De stammer alle fra perioden fra ca. 2500 f.Kr. til byens ødeleggelse ca. 2250.[4] I dag oppbevares leirtavlene i de syriske museer i Aleppo, Damaskus og Idlib.

Språk[rediger | rediger kilde]

To språk var benyttet på tavlene: sumerisk og et tidligere ukjent språk som benyttes den sumeriske kileskrift (sumeriske logogrammer eller sumerogrammer) som fonetisk representasjon av det lokalt benyttede eblaittiske språk. Det sistnevnte ble til å begynne med identifisert som proto-kanaanittisk av professor Giovanni Pettinato, som var den første som tydet tavlene, fordi de var eldre enn de semittiske språk i Kanaan, som ugarittisk og hebraisk. Pettinato trakk senere tilbake kategoriseringen og bestemte seg for rett og slett å kalle språket for «eblaittisk», og dette er det man kaller språket fortsatt.[4]

Den rent fonetiske bruk av sumeriske logogrammer representerer et kjempesprang i skriftspråkets historie.[5] Fra det mer klossete system utviklet av sumeriske skrivere, med en blanding av logogrammer og fonetiske tegn, benyttet ebla-skriverne et redusert antall tegn fra de eksisterende systemer og da rent fonetisk. Dette er både det eldste eksempel på transkripsjon (å gjengi lyder i et system oppfunnet for et annet språk) og et stort skritt mot forenklet lesevennlighet, som ville muliggjøre en større spredning av lesekyndighet i palass, tempel og handelssammenheng.

Arkeologisk kontekst[rediger | rediger kilde]

Tavlene ble funnet rett ved der de var da deres trehyller brant under den siste ildebrannen i «Palass G». Arkivet var oppbevart i god orden i to små rom tilstøtende til en stor audienssal, og et samlingssted inneholdt kun byråkratiske økonomiske fortegnelser på karakteristiske runde leirtavler. Det andre og større rommet inneholdt rituelle og litterære tekster, og pedagogiske tekster for opplæring av unge skrivere. Mange av tavlene var ikke tidligere blitt brent, men de ble alle bevart fra ilden som raste i palasset. Måten de var lagret på, stående på hyller, gjorde at de ble bevart under brannen omtrent som om de var blitt bakt i en brennovn.[6]

Innhold og betydning[rediger | rediger kilde]

Tavlene gir en mengde informasjon om Syria og Kanaan i tidlig bronsealder,[7] og har de eldste kjente første omtaler av «kanaanittene», «ugarit» og «Libanon». Innholdet viser at Ebla var et større handelssenter. Det viktigste fokus var på økonomiske nedtegnelser, lister som redegjorde for Eblas kommersielle og politiske relasjoner til andre byer i Levanten, og fortegnelser over byens inn- og utførsel.

Her er også kongelister for byen Ebla, kongelige forordninger, edikter og traktater. Her er kunngjøringer med stedsnavn, blant annet en versjon av en standardisert stedsnavnsliste som også er blitt funnet i Abu Salabikh (muligens det gamle Eresj) der den lar seg datere til ca. 2600 f.Kr.[8] De litterære tekstene omfatter hymner og ritualer, etikk og ordtak.

Mange av leirtavlene er på både sumerisk og eblaittisk, med versjoner av tre grunnleggende tospråklige ordlister. Dette har gjort det mulig for moderne forskere å få en klarere forståelse av det sumeriske språk, som den gang fortsatt var et levende språk. Før dette funnet ble gjort fantes det ikke noen kjente språklige ordbøker med sumerisk og noe annet språk, og både uttalen og andre fonetiske aspekter ved språket var uklart. De eneste tavlene i Ebla som var skrevet utelukkende på sumerisk var leksikalske lister som muligens var ment for opplæring av skrivere.

Bibelsk arkeologi[rediger | rediger kilde]

Ritualer om frislipp av en syndebukk plaget av urenheter[9] i renselsesriter knyttet til bryllup og intronisering ble raskt gjenkjent som paralleller med den hebraiske praksis som er beskrevet i 3. Mosebok kap.16.

Anvendelsen av eblatekstene på stedet og personer nevnt i Bibelen førte til kontroverser, og det var uenighet om tekstene refererte til Abraham, David og Sodoma og Gomorra og annet man finner i Bibelen. Uenighetene førte til at publikasjonen av de fullstendige tekstene trakk i langdrag.[2] Den politiske konteksten knyttet til den arabisk-israelske konflikten gjorde også eblatavlene kontroversielle, fordi én type tolkning kunne benyttes til å «bevise» sionistiske krav på Palestina.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tallene fra R. Biggs: «The Ebla tablets: an interim perspective», i The Biblical Achaeologist 43 (1980:76-87); Palass G i utgravningsrapportene.
  2. ^ a b Moorey, 1991, s. 150–152.
  3. ^ Hans H. Wellisch: «Ebla: The World's Oldest Library», i The Journal of Library History 16.3 (Summer 1981:488-500) s. 488f.
  4. ^ a b Dumper; Stanley, 2007, s. 141.
  5. ^ The point is briefly made by Stephen D. Cole, in a letter «Eblaite in Sumerian Script» i The Biblical Archaeologist 40.2 (May 1977:49).
  6. ^ Wellisch 1981:492.
  7. ^ Four volumes of essays on the Ebla language and the archives were published by the Center for Ebla Research, New York University, as the series Eblaitica, begun in 1988.
  8. ^ Giovanni Pettinato: «L'atlante geografico del vicino oriente attestato ad Ebla e ad Abū Salābikh», i Orientalia 47 (1978:50-73).
  9. ^ Ida Zatelli: «The Origin of the Biblical Scapegoat Ritual: The Evidence of Two Eblaite Texts», Vetus Testamentum 48.2 (April 1998):254-263)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]