Ebba Astrup

Ebba Astrup
Ebba Astrup ca. 1923
Født		Ebba Mortine Marie Augusta Astrup 1. juli 1863 Barcelona (Spania)
Død		18. okt. 1944 (81 år) Verdal kommune (Nord-Trøndelag)
Beskjeftigelse		Filantrop; barnehjemsbestyrer
Far		Hans Rasmus Astrup
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Kongens fortjenstmedalje i gull
Ebba Astrup på Commons

Ebba Mortine Marie Augusta Astrup Eggen (1863–1944) var en svensk-norsk kvinne som er kjent som velgjører; for sin store innsats for omstreiferbarn; som Ole Richters hemmelige forlovede – og dermed som mulig modell for Tora Parsberg i Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Paul Lange og Tora Parsberg.

Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid for «omstreifersaken», blant annet som mangeårig bestyrer på Rostad barnehjem i Inderøy, en stilling som ga henne tilnavnet «Mor Rostad».

Bakgrunn og familie

Ebba Astrup vokste opp i et samfunnsengasjert miljø. Foreldrene hadde omgang med fremtredende politikere, forretningsfolk og kulturpersonligheter. Hun var eldste barn av den velhavende forretningsmannen Hans Rasmus Astrup (1831–1898) og hans svenske kone Augusta Elisabeth, født Lindqvist (1841–1908). Astrup hadde forretninger flere steder i Europa, og familien bodde i Barcelona da Ebba ble født. Året etter flyttet de til Stockholm, der hun vokste opp. Hun bodde i Norge fra hun var omtrent 25 år, men betraktet hele livet Sverige som sitt fedreland.

Hun fikk etter hvert sju søsken. Alle barna ble oppdratt til gudsfrykt og arbeidsomhet, nøysomhet, sparsomhet og beskjedenhet. Da Ebba var nesten 18 år ble hun konfirmert i Adolf Fredriks kyrka, og like etter reiste hun til Lausanne i Sveits, for å lære fransk. Kostskolen hun gikk på drev også humanitær virksomhet, og Ebba ble snart engasjert i denne. Hun fikk blant annet nyttig innføring i stell av barn, noe som skulle bli en viktig del av arbeidet hennes senere i livet.

Moren var varmhjertet og sosialt interessert – egenskaper Ebba også hadde, men hun var spesielt nær knyttet til sin far og korresponderte med ham til hans død. Han var forretningsmann og Venstrepolitiker. Han var kjent som mesen for vitenskap og kunst, sosialt engasjert og raus – og ga ofte penger til veldedige formål. Han ville at kvinner skulle ha utdanning og et yrke – og han var for kvinnelig stemmerett. Ebba var mer tvilende.

Faren hadde i løpet av 30 år som trelasthandler, først i Spania, senere i Sverige, bygget seg opp en millionformue. I 1885 solgte han forretningen, og familien flyttet til Oslo. Den første tiden leide de en leilighet i St. Olavs plass 2. I perioden 1882–1885 fikk faren også bygget en villa, Kviltorp, på Fannestranden ved Molde, der han selv hadde vokst opp. Kviltorp ble familiens sommerresidens.

Drammensveien 78

Drammensveien 78 i 2008

Foto: Hans A. Rosbach

I 1885 kjøpte Astrup en eiendom ved Drammensveien. Her tegnet arkitekt Herman Major Backer en stor murvilla i tysk nyrenessanse for familien. Huset var på totalt 684 m² og var bygget og utstyrt for å kunne fungere både som hjem for familien og som ramme for stor selskapelighet og «forsoningsmiddager» med politiske motstandere. Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen omtalte villaen som «et høydepunkt i norsk nyrenessansearkitektur». Familien flyttet inn ved årsskiftet 1887/1888. Moren og de tre eldste døtrene trivdes aldri i Oslo. De ville helst tilbake til Sverige. Ebba Astrup skrev i 1893 følgende: «Kristiania er et tilfluktsted for hat, splid og misunnelse».

Augusta Elisabeth Astrup bodde i Drammensveien 78 til sin død i 1908. Astrups barn hadde da for lengst flyttet ut. De hadde tanker om å gi Drammensveien 78 til Nordmanns-Forbundet. Familievennen W.C. Brøgger, som var innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi, forslo at de heller skulle donere bygningen til vitenskapsakademiet, eller selge den billig, så akademiet kunne få en fast base der. Det var søstrene Ebba og Elisabeth (gift Mowinkel) som skulle ta seg av salget, og de var takknemlige for Brøggers forslag og hjelp. I 1908 ga de vitenskapsakademiet en større pengegave til kjøp av paleet, som samtidig var lavt taksert. Det var Ebba som organiserte salget. Søstrene sikret seg værelser i tårnet, der de kunne bo når de var på besøk i byen. Bygningen er fortsatt (pr. 2023) akademiets eiendom og faste tilholdssted.

Da Ebba Astrup senere var blitt bestyrer på Rostad barnehjem, fulgte hun opp barna også etter at de var blitt ungdommer og hadde flyttet ut fra barnehjemmet. De Rostad-barna som bodde i Oslo ble invitert til sammenkomster i tårnværelset.

Ebba Astrup og Ole Richter

Ole Richter som Norges statsminister i Stockholm

Da Ebbas studieår i Lausanne gikk mot slutten, foreslo hennes far at hun, som da var blitt 18 år, skulle reise til London og bli der vinteren over. Faren mente hun burde se seg om og lære noe, så hun året etter kunne skaffe seg «litt sysselsettelse og således skaffe Dig litt penger ved eget arbeid.» I London møtte hun Ole Richter (1829–1888) for første gang. Han var på den tiden norsk-svensk generalkonsul der, og hun ble invitert hjem til ham og hans engelske kone.

Tre år senere møtte hun igjen Richter i Stockholm. Han var da leder av den norske statsrådsavdelingen der, som Norges statsminister i Stockholm. I februar 1885 døde Richters kone. Fra 1887, da H.R. Astrup ble medlem av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, bodde Ebba hos foreldrene i Ministerhotellet. Der holdt også Richter til, og de hadde daglig omgang. Han var på den tiden nedbrutt av flere årsaker: Ektefellens død; usikkerhet i egne avgjørelser – og politiske uoverensstemmelser med blant andre statsminister Johan Sverdrup. Ebba og Ole Richter ble nære venner, senere kjærester, og i mars 1898 inngikk de to en hemmelig forlovelse. Ebbas far var ikke udelt begeistret for forbindelsen. Richter var 34 år eldre enn Ebba, og dermed to år eldre enn Astrup.

15. juni 1888, tre måneder etter at forlovelsen var inngått, begikk Ole Richter selvmord. Handlingen var direkte forårsaket av en uttalelse fra Bjørnstjerne Bjørnson. Uttalelsen ble gjengitt i Verdens Gang. Bjørnson beskyldte Sverdrup for løgn i en bestemt sak, og han brukte et personlig brev fra Richter til ham selv som kilde for dette. Richter fikk telegrafisk melding om Bjørnson-artikkelen 23. mai. Da skal han ha uttalt: «Bjørnson har drept mig paa min fødselsdag!» Bjørnson hadde i artikkelen sitert Richters brev etter hukommelsen, og da brevet senere ble funnet, viste det seg at det var feilsitert, Richter hadde ikke skrevet det Bjørnson mente å huske. Det hjalp ikke. Skaden var skjedd. Til tross for forsøk på å dempe uttalelser og forklare hva som egentlig var skrevet og ment, var ikke Sverdrup tilfreds, og kronprinsen støttet ham. 28. mai søkte Richter avskjed. Hans avgang ble kommentert i avisene, til dels ondskapsfullt, men Richter hadde ikke krefter til å komme med noen offentlig imøtegåelse av påstandene som ble lagt frem.

Richters selvmord var et hardt slag for Ebba Astrup. Hennes reaksjon var å reise bort. Hun dro til Spania og arbeidet en tid på et barnehjem der. «Jeg visste ikke noen annen måte å dempe sorgen på enn ved hårdt arbeide», skal hun ha sagt til en venn flere år senere. Hun foretok også noen kortvarige reiser til Italia, men 27. juli var hun tilbake i Norge, på Ole Richters hjemgård Rostad på Inderøy, og deltok i hans begravelse der.

«Richter-saken» er senere grundig behandlet av flere historikere, blant andre Francis Bull, Aldo Keel, A.M. Kvam og Per Fuglum. Den mest kjente behandlingen av stoffet er Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Paul Lange og Tora Parsberg.

Paul Lange og Tora Parsberg

I 1898, ti år etter Richters selvmord, publiserte Bjørnson skuespillet Paul Lange og Tora Parsberg, som handler om bakgrunnen for selvmordet og reaksjonene på det. I stykket kobles den politiske handlingen med en kjærlighetshistorie. Litteraturviteren og Bjørnson-biografen Aldo Keel skrev følgende om stykket:

«Paul Lange og Tora Parsberg er et drama om folkets representanter og deres miljø, et stykke som foregår i toppsjiktet i det norske samfunn. Bjørnson fører oss inn i regjeringen Sverdrups hektiske sluttfase. Partiet, som vant vetostriden med Bjørnsons hjelp og erobret makten i 1884, er forlengst splittet i to fløyer som bekjemper hverandre. Og stykket er dristig: Det handler om statsminister Ole Richters selvmord sommeren 1888.»

Bjørnson la aldri skjul på at Paul Lange hadde svært mange likhetspunkter med Ole Richter, men når folk mente å se Ebba Astrup i Paul Langes unge kjæreste Tora Parsberg, protesterte han. Bjørnson skrev til en venn at han hadde diktet dramaet «til gjenreising av min døde væn.» I et eksemplar av boken, som finnes i et bibliotek i Minneapolis, har Bjørnson skrevet følgende for hånd: «Skrevet i bevægede Stunder, saa at sige i Nærvær af min afdøde Ven.»

Ebba Astrup ble meget såret over Bjørnsons drama. Hun skrev til ham, og ba Sofus Arctander overlevere brevet, hvis han syntes det var i orden at hun skrev. Arctander sendte brevet til Bjørnson og skrev for egen del: «at der ialfald er et – levende – Menneske, hvis Hjerterødder sviebrændes ved din nye Bog. […] Ebba Astrup […] har været meget forvilet og overvældet af Smerte. Hun synes du er brudt ind i hendes Helligdom.» Bjørnson ble irritert over anklagene: «Om denne dame vil jeg for det første si, at hun ikke har den fjærneste del i dramaets handling […]. At hun f.e. en gang har ælsket ham, så naturligt og smukt det kan være, det bør da ikke avgjøre om et kunstværk skal bli til eller ej.»

Ebba Astrup skal ha avslått alle invitasjoner til å se skuespillet.

På Kviltorp og Meråker (1888–1898)

Elever og lærere ved Ebba Astrups husflidskurs (1890-årene).. Ebba Astrup første linje til venstre.

Foto: N.N.

Etter Richters begravelse reiste Ebba til Kviltorp og bodde der. Dette ble et utgangspunkt for hjelpevirksomhet flere steder. Hit kom flere omstreifergrupper og fikk hjelp. Mange av dem fikk arbeid ved Astrups gård Svanviken, som etter hvert ble en arbeidskoloni for voksne omstreifere. Ved Rødbekk skole utenfor Molde drev Ebba flere somre en feriekoloni for fattige jenter fra Kristiansund.

I 1888 hadde faren kjøpt Meraker Brug, en eiendom som omfatter det aller meste av Meråker kommunes areal. Høsten 1891 eller 1892 dro Ebba dit. Hun skal ha vært kasserer ved bruket, og hun fortsatte sin sosiale og frivillige virksomhet. Hun bodde i «Bjørk», en av bygningene på brukets gård Søndre Nustad, flere vintre frem til farens død i 1898. Somrene tilbrakte hun med familien på Kviltorp. Det var bygd nytt skolehus i Meråker, og der fikk guttene undervisning i tresløyd. Jentene fikk ingen tilsvarende undervisning, for eksempel i håndarbeid. Ebba Astrup startet da husstell- og håndarbeidskurs for jentene i bygda og resten av dalføret. Kursene ble holdt i «Bjørk». Hun underviste også ved Kuløy omreisende folkehøyskole, som holdt kurs i Meråker vintrene 1893–1895.

Hun engasjerte seg i arbeidernes forhold, prøvde forgjeves å få dem til å kreve kortere skift – og sørget for renhold av felleshuset der de tilbrakte pausene mellom vaktene. Hun ofret mye tid på å pleie syke og anskaffet en inhalator som etter den tidens formening skulle helbrede sykdommer i åndedrettsorganene. Mange av bygdas folk var redde for ondartet forkjølelse og smittsomme sykdommer og gikk til behandling hos henne.

Mens hun var i Meråker ble det dannet et ungdomslag i bygda. Hun engasjerte seg også der, og inviterte ofte ungdommene hjem til seg for samvær og underholdning.

Da faren døde og bruket skulle selges, oppfordret hun bobestyrer til å holde av en av bygningene på bruksgården, så hun kunne bo der når hun ville. Dette ble det ikke tatt hensyn til ved salget, og hun måtte derfor flytte fra bygda for godt i 1898.

Rostad-tiden (1899–1918)

Ebba hadde allerede i 1888 ønsket at faren skulle kjøpe Rostad, men han nektet. Året etter at hun hadde vært der første gang, i sin forlovedes begravelse, skrev hun til sin og Ole Richters fortrolige venn fra Stockholmstiden, professor W.C. Brøgger, at Rostad var et fremtidig mål for henne, som hjem for ubemidlede og nødlidende unge mennesker. Det hadde inngått i hennes og Richters planer. Etter Richters død overtok hans søster Gurine en tid driften av Rostad. I 1892 kjøpte en nevø av Richter gården, men i 1896 ble han syk, og det ble forpakterdrift på Rostad.

Bakgrunn for etablering av barnehjemmet

På denne tiden var det store endringer i norsk sosiallovgivning. I 1896 fikk Norge vergerådsloven, om behandling av forsømte barn. Fire år senere kom løsgjengerloven. En av de fremste i arbeidet for disse reformene var presten Jacob Walnum (1851–1925). Han mente at hjelpetiltakene først og fremst måtte rettes mot barna, som burde tas hånd om i barnehjem og få en trygg tilværelse og praktisk opplæring der, på kristent grunnlag. Han tok initiativ til opprettelse av Foreningen til Omstreifervæsenets Modarbeidelse – senere Norsk misjon blant hjemløse. I Trøndelag ble det i 1897, på initiativ fra Walnum, valgt en «Komité for det Nordenfjeldske». I denne komiteen satt blant andre Ebba Astrup. På sitt første møte tok komiteen opp kjøp av Rostad som sted for barnehjem. Ebbas interesse for omstreifersaken var kjent, hun ønsket å bygge videre på erfaringene fra tiltakene på Kviltorp og Rødbekk – og hun hadde betydelige økonomiske midler til rådighet. Kjøpet ble gjort mulig ved at hun hjalp til med finansieringen. Gjennom Astrupfamiliens Svanviken Bruk, kjøpte hun også Rostads besetning og redskaper. «I Slutningen af September [1899] overtog frøken Ebba Astrup Overbestyrelsen af Rostad med det vordende Barnehjem», og julaften 1899 tok de imot de første barna i barnehjemmet.

«Mor Rostad»

«Mor Rostad», som hun ble kalt, og omtalte seg selv som, var en respektert leder for barnehjemmet og hadde stor omsorg for «barna sine», både mens de var på hjemmet og senere. Dokumenter fra 1913 viser at det på den tiden var 35 barn der på en gang. Pastor Walnum skrev etter et besøk på Rostad at det var en glede å se barna der. Han nevnte spesielt at de var «trivelige og ualmindelig lydige». «Frøken Astrup tager arbeidet fuldstendig som en mor. Hun er en ualmindelig kraft for arbeidet.» I 1899 ble hun rådet av sin venn statsråd Sofus Arctander til å kjøpe Rostad. Han kunne fortelle at hennes far ikke lenger var negativ til kjøpet. Det hadde han fra samtaler med ham like før han døde. Hun fulgte ikke rådet om kjøp, men hun bidro ofte økonomisk, både med lønn til tjenestejentene og nødvendig utstyr til barnehjemmet. Hun ønsket ikke at bidragene skulle fremkomme med hennes navn i årsrapporter og regnskap.

Hun uttalte seg ikke mye offentlig, verken i skrift eller tale, men hun hadde en utstrakt korrespondanse, både med sine venner og med eierne av barnehjemmet.

Rostad var både et barnehjem og en storgård. Ebba hadde plikter som gårdkone i tillegg til barnehjemsledelsen. Husdyrhold og gode avlinger av korn og rotvekster betydde mye for forsyningen. Det ble også anlagt et eget meieri i en av gårdsbygningene.

Ebba Astrup var arbeidsom og sparte seg ikke. I 1913, da hun var 50 år, begynte hun å merke slitasje etter mange strevsomme år. Hun fikk en lengre sykdomsperiode i 1915–1916, med sykehusopphold både i Stockholm og Trondheim. Etter dette kom hun tilbake til Rostad, men bare for en kort periode. Hun trakk seg tilbake som bestyrer i 1917, og i 1918 fridde hun til gårdsbestyreren på Rostad, Gustav Sofus Eggen, som var 11 år yngre enn henne. De giftet seg i Stiklestad kirke og flyttet til hans gård Fæby i Verdal.

To spesielle graver på Rostad

Mausoleet på Rostad

Foto: Inger Marie Kimo

Den lille minneplaten (ca. 15x15 cm) over Ebba Astrups urnegrav

Foto: Inger Marie Kimo

Da Ole Richters engelske kone døde i 1885 ønsket Richter å begrave henne på Rostad. Dette var ikke uten videre tillatt. I Lov av 1897 om Kirker og Kirkegaarde § 35 sto følgende: «Udenfor Kirkegaard må ikke Begravelse finde Sted uden Kongens Tilladelse.»

Tillatelsen ble gitt. Hun ble begravet i den gamle gravhaugen i hagen på Rostad. Richter reiste en obelisk på toppen av haugen, med teksten «Til Amindelse om Statsministerinde Charlotte Wakeford Richter, f. Attree. Her Husband raised this monument in sorrow and affection». Da Ole Richter døde i 1888, ble han begravet i samme gravhaug.

I 1906 tegnet arkitekt Johan Meyer et mausoleum i samme formspråk som et av templene i Delfi foran gravhaugen, på bestilling fra Ebba Astrup.

Da Ebba sluttet sitt virke på Rostad, sendte hun et brev til Ole Richters søstersønn Jørgen Richter Salvesen. Der skrev hun til slutt:

«Og saa vil jeg så gjerne faa tilladelse til at min aske blir begravet paa bagsiden – over templet – bare med en flad sten i jordsmonnet – som ikke blir synlig om sommeren engang – «Ebba Astrup – Mor Rostad». Vil I ha emod det? Rostad er mit livs brændpunkt, det er der jeg er hjemme.»

Ønsket ble oppfylt, men hun hadde ikke søkt departementet om tillatelse til å begraves utenfor kirkegården. Tillatelsen fra departementet i 1886 var begrenset til ekteparet Richter. I september 1946 ble hennes urne likevel satt ned i gravhaugen av hennes gjenlevende make, hans nevø og historikeren Oddvar Grønli. På toppen av graven la de en liten navneplate med følgende tekst inngravert: «Ebba Astrup Eggen – ’Mor Rostad’ – 1863–1944».

I 1974 trengte mausoleet utbedring. En del av klebersteinene hadde ikke holdt mål og måtte skiftes. Domkirkearkitekt Torgeir Suul var ansvarlig for arbeidet. Han sa i et intervju i Adressavisen i 2001 at der under taket lå en pistol, en bunke brev, et norsk-svensk flagg og en uniformsjakke, statsministerens embetsuniform. Pakken med alt innhold ble lagt på plass da arbeidene var ferdige, og døren murt igjen som tidligere.

Utviklingen av Rostad fra 1925

Da Rostad feiret sitt 25-årsjubileum i 1925, ble Ebba og Gustav Sofus Eggen invitert til jubileumsfest. Under festen ble det opplyst at ekteparet Eggen ville opprette to legater, hvert på kr. 100 000. Det ene skulle gå til driften av Rostad barnehjem og bære navnet «Ole Richters Minde». Det andre skulle hete «Hans Rasmus Astrups Minde» og støtte driften av Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre. En forutsetning for legatet til barnehjemmet var at det ble omdannet til en stiftelse. Omstreifermisjonen, som hadde den juridiske eiendomsretten, skjøtet denne vederlagsfritt over til Stiftelsen Rostad. Legatet la grunnlag for fortsatt drift av barnehjemmet. I 1960 ble driften endret, og stedet fikk nå navnet Rostad ungdomsheim. Pr. 2023 er Rostad fortsatt en barnevernsinstitusjon, nå med navnet «CRUX stiftelsen Rostad». De beskriver seg på hjemmesiden som «et tilbud for barn og unge i alderen 13-19 år med omsorgsbehov kombinert med andre sosiale og helsemessige utfordringer».

Fæby-tiden (1918–1944)

Etter å ha flyttet med mannen til hans gård Fæby i Verdal, fortsatte Ebba Astrup, nå med etternavnet Eggen, sitt veldedige og frivillige arbeid, i tillegg til å være bondekone på en stor gård. Hun ble snart medlem av Verdal Sanitetsforening, og i perioden 1922–1926 var hun leder av foreningen. Foreningen trengte rekruttering, og i 1925 tok hun, sammen med en annen sanitetskvinne, initiativ til å starte sanitetsforeningens ungdomsforening, «Ungpikeforeningen Solstrålen», som den het fra starten. Ungdomsgruppen hadde møter og sammenkomster hjemme hos henne på Fæby. Hun leste ofte høyt under disse sammenkomstene, i hovedsak svensk litteratur.

Gjennom sanitetsforeningen arbeidet hun for skoletannpleie og spedbarnkontroll. Dette var pionérarbeid i 1920-årene. Hun sørget også for opprettelse av Verdal folkebad, som ble realisert gjennom et samarbeid mellom Verdal samvirkelag og sanitetsforeningen.

Hun hadde en stor kontaktflate også utenfor bygda, hadde fortsatt en omfattende korrespondanse og abonnerte på flere tidsskrifter.

På 60-årsdagen ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for «omstreifersaken», spesielt som utvikler og bestyrer av Rostad barnehjem.

Da hun fylte 80 år, hadde hun frabedt seg oppmerksomhet på grunn av sykdom, men hun mottok mange hilsener, og lokalavisen skrev en lang artikkel om hennes liv og virke. Etterpå takket hun i avisen på denne måten:

«Det er umulig på annen måte å takke for den overveldende godhet som strømmet inn over oss på min 80 årsdag. Jeg ble så uendelig liten ved tanken på at jeg ikke noen dag i mitt lange liv har maktet å gjøre det jeg gjerne ønsket. Den varmeste takk til hver enkelt fra Ebba Astrup Eggen».

18. oktober 1944 døde Ebba Astrup Eggen, vel 81 år gammel. Hun ble kremert i Trondheim, og to år senere ble urnen satt ned på Rostad, ved Ole Richters grav. Eggen hadde vært gift tidligere, i et kort ekteskap før hans kone døde av tuberkulose i 1911. Da han døde i 1964, ble han begravet ved siden av sin første kone, Elen Jonetta.

Ettermæle

Eksempel på «Mor Astrup»-strikking

Ebba Astrup lever videre i flere artikler og et skuespill om henne selv, og hun er omtalt i bøker om faren og om Ole Richter. Hun er også ofte nevnt som modell for Tora Parsberg, til tross for Bjørnsons uttalelser om at hun ikke var det.

I 1985 satte Nord-Trøndelag teaterverksted opp det nyskrevne skuespillet Mor Rostad av Marit Aabel i et samarbeid med Trøndelag Teater.

Hun lever også videre i husflidssammenheng. Norges Husflidslags Rødliste for husflidsteknikker, er en landsomfattende dugnad for å gi liv og vern til gamle norske husflids- og håndverksteknikker, gjennom dokumentasjon og videreføring av kunnskap og ferdigheter. I denne dugnaden har husflidslagene i Inderøy, Sandnes og Stjørdal valgt å konsentrere seg om en strikketeknikk som kalles «Mamma Astrup-strikk» eller «Mor Astrup-strikk» etter Ebba Astrup, som visstnok strikket skjerf i denne teknikken til barna i Rostad barnehjem.

En park med grøntområde på Reinsholm i Verdal fikk i 2004 offisielt navnet Ebba Astrups park.

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Braastad, O. Henrik Akeleye (4. mai 2007). «Kjærlighetshistorien bak akademiets hus : foredrag i Det Norske Videnskaps-Akademi» (PDF). Årbok 2007. Det Norske Videnskaps-Akademi: 341–369. Besøkt 31. januar 2023. 
• Braastad, O. Henrik Akeleye (2008). «Mausoleets hemmelighet : statsministerens selvmord og den unge piken». Upublisert (PDF). Sorte serie. Stiklestad nasjonale kultursenter. 
• Bull, Francis (1937). «Ole Richter, Bjørnstjerne Bjørnson og Paul Lange». Samtiden. 48: 359–383. 
• Fuglum, Per (1964). Ole Richter : statsministeren. Universitetsforlaget. 
• Sigrid Haavik (2002). «Kvinner på Rostad». Eynni idri. Inderøy museums- og historielag. s. 26-37. 
• Løvlimo, Carl; Løvlimo, Ebbe (1987). «Ebba Astrup og Meråker. Et portrett». I Krogstad, Bjørn R. Samhold og strid : bygdebok for Meråker. Meråker kommune. ISBN 8299155916. 
• Keel, Aldo (1999). Bjørnstjerne Bjørnson … en biografi 1880–1910. Gyldendal. ISBN 8205253536. 
• Kvam, Anders Martin (1994). To menneskeskjebner … Ebba Astrup og Ole Richter. Trondheim: Eget forlag. 
• Ness, Solveig (1988). «Ebba Astrup Eggen på Fæby». Verdals historielags skrifter : årbok 1988. Verdal historielag. s. 94–118. Besøkt 1. februar 2023. 
• Sevåg, Reidar (1967). Statsråd H.R. Astrup. Dreyer. 
• Slapgard, Bjarne (1988). «Ole Richter og Ebba Astrup Eggen, modellar for Bjørnson i 'Paul Lange og Tora Parsberg'». Eynni idri. Inderøy museums- og historielag. s. 17–30.  Først trykt som del av «Studie kring Bjørnson» i Årbok for Trøndelag 1968
• Tschudi-Madsen, Stephan (1969). Statsråd Astrups villa på Drammensveien. Aschehoug. 

Eksterne lenker

• kulturminna (22. juni 2018). «Mausoleet på Rostad». Kulturminna. Besøkt 2. februar 2023. 
• «Ebba Astrup - Rostads Venner». 16. mai 2021. Besøkt 9. februar 2023.