Dynnsmerling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dynnsmerling
Dynnsmerling
Vitenskapelig(e)
navn
:
Misgurnus fossilis
Linné, 1758
Norsk(e) navn: smerling
Hører til: Misgurnus,
sandsmetter,
karpefisker
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: dammer og grøfter
Utbredelse: Europa

Dynnsmerling (Misgurnus fossilis) er en ferskvannsfisk.

Kroppen er langstrakt, og fremre del har et rundt tverrsnitt, mens bakkroppen er flattrykt fra sidene. Vanlig lengde er 15–25 cm, og maksimal lengde er 30 cm. Munnen er liten og sitter på undersiden av hodet. Den har tre par skjeggtråder langs overkjeven og to par langs underkjeven. Det er ingen bevegelig pigg under øyet. Den har en rødbrun grunnfarge med mørkebrune flekker som danner langsgående bånd. Buken er lys.

Dynnsmerlingen er spesialisert til å leve i små ansamlinger med stående vann. Den finnes i små tjern, dammer, grøfter og kroksjøer. Om dagen ligger den nedgravd i gjørmebunnen, mens den om natta jakter på snegler, muslinger og insektlarver. Gytetiden er i april–juni. Under paringen slynger hannen og hunnen seg om hverandre. Eggene festes til planter. Hvis dammen tørker ut eller bunnfryser, kan dynnsmerlingen grave seg ned i slammet og overleve til vannet kommer tilbake.

Den kan leve i vann med lite oksygen ettersom den svelger luft ved overflaten, tar opp oksygen i tarmen og slipper ut karbondioksid gjennom gattåpningen. Dynnsmerlingen blir svært urolig ved endringer i lufttrykket og er blitt brukt som et slags barometer til å spå været. Den kan også ta opp oksygen gjennom huden, og i regnvær hender det at den kryper på land for å komme seg til en ny dam.[1]

Dynnsmerling er utbredt i Mellom-Europa i elvene som renner til Nordsjøen og Østersjøen fra Meuse til Neva, Ladoga og Det karelske nes. Den finnes også i elvene som renner til nordlige del av Svartehavet fra Donau til Kuban, og i Volga og Ural som renner til Det kaspiske hav. Arten er innført til Rhône og kanskje andre steder.[2] I Danmark finnes dynnsmerling kun i Sønderjylland,[3] og arten mangler i Norge, Sverige og Finland.

Artsdatabanken regner dynnsmerling som en dørstokkart i Norge. Det vil si at det er en viss mulighet for at arten kan spre seg til Norge.[4]

To nærstående arter fra Asia, kinesisk værål (Misgurnus anguillicaudatus) og Paramisgurnus dabryanus, brukes som akvariefisker og finnes forvillet i Europa.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gerstmeier, R. og T. Romig (1998). Die Süßwasserfische Europas: für Naturfreunde und Angler. Stuttgart: Kosmos. s. 300–302. ISBN 3-440-07068-9. 
  2. ^ Freyhof, J. 2013. Misgurnus fossilis. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.2. Besøkt 30. juli 2014.
  3. ^ Carl, H., J.G. Nielsen og P.R. Møller (2004). «En kommenteret og revideret oversigt over danske fisk» (PDF). Flora og Fauna. 110 (2): 33. ISSN 0015-3818. 
  4. ^ O.T. Sandlund, T. Hesthagen og L. Saksgård (2013). Tiltaksrettet overvåking av spredning og introduksjon av ferskvannsfisk (PDF). NINA Rapport 908. ISBN 978-82-426-2512-0. 
  5. ^ Jörg Freyhof – Checklist of European freshwater fishes (Cobitidae) Besøkt 31. juli 2014.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hodet til dynnsmerling med de karakteristiske skjeggtrådene