Dmitrij Fjodorovitsj Ustinov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Dmitrij Ustinov)
Hopp til: navigasjon, søk
1988 CPA 6001.jpg
Ustinov, 1944
Ustinov i Berlin, møter Erich Honecker, 1984.

Dmitrij Fjodorovitsj Ustinov (russisk: Дмитрий Фёдорович Устинов; født 17. oktoberjul./ 30. oktober 1908greg. i Samara, død 20. desember 1984 i Moskva) var en sovjetisk politiker. Han var forsvarsminister i Sovjetunionen fra 1976 frem til sin død. Ustinov ble med i kommunistpartiet i 1927. Fra 1941 til 1953 var han folkekommissær for rustningsindustrien. Fra 1953 til 1957 var han minister for forsvarsindustrien. Han ble i 1957 visestatsminister samt formann for det øverste råd for nasjonaløkonomien. Ustinov var kandidatmedlem til politbyrået og sekretær i sentralkomiteen med ansvar for militærindustrien fra 1965 til 1976. Ustinov ble i 1976 utnevnt til marskalk av Sovjetunionen, og ble senere fullt medlem av politibyrået og forsvarsminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Utdannelse og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Ustinov sluttet seg til kommunistpartiet i 1927. I 1929 begynte han på sin utdannelse ved fakultetet for mekanikk ved Det polytekniske institutt i Ivanovo-Voznesensk. Deretter fortsatte han å studere i Moskva. I mars 1932 begynte han på Institutet for militær maskinteknikk i Leningrad der han tok eksamen i 1934. Deretter arbeidet han som ingeniør på Leningrads forskningsinstitutt for marineartilleri. I 1937 ble han over ført til Den bolsjevikiske våpenfabrikk som ingeniør og ble senere sjef for fabrikken.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Omtrent fa Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941, utnevnte Josef Stalin den 32-årige Ustinov til posten som folkekommissar for krigsmateriell. Fra denne posisjon overvåket han den massive evakuering av forsvarsindustri fra den beleirede byen Leningrad til øst for Uralfjellene.

Etterkrigstriden[rediger | rediger kilde]

I 1952 ble Ustinov medlem av Sentralkomitéen. I mars 1953 etter Stalins død ble Ministeriet for krigsmateriell kombinert med Ministeriet for flyindustrien til å bli departementet for forsvarsindustri, med Ustinov som sjef. År 1957 utså han som stedfortredende statsminister i Sovjetunionen og ble ordførende i den militærindustrielle kommisjon.

I 1965 gjorde Leonid Brezjnev Ustinov til kandidatmedlem i politbyrået og sekreterær i Sentralkomitéen med kontroll over det militære, forsvarsindustrien og visse sikkerhetsorganer. Han ble plassert også som ansvarlig for å utvikle Sovjetunionens strategiske bombefly og interkontinentale ballistiske missiler.

Forsvarsminister[rediger | rediger kilde]

Etter Andrej Gretsjkos død i 1976 ble Ustinov forsvarsminister og ble forfremmet til armégeneral. Noen dager senere ble han forfremmet til marskalk av Sovjetunionen, den høyeste militære rangen i Sovjetunionen, til tross for at han manglet tidligere militær karriere.[trenger referanse]

Den 7. november 1984 presiderte ikke Ustinov på den årlige militærparaden på Den røde plass på årsdagen for den sosialistiske Oktoberrevolusjonen. Første viseforsvarsminister marskalk Sergej Sokolov erstattet ham både for å inspektere troppene og holde minnetalen. Ustinov hadde fått lungebetennelse i slutten av oktober og akutt operasjon måtte utføres for å korrigere en aneurysme i hans aortaklaffer. Hans lever og nyrer forverret seg sewere og han avgikk med døden ved hjertestans. Han ble hedret med en statsbegravelse, og hans aske er begravd i Kremlmuren i Moskva.

Ustinov la stor vekt på det militære i flere tiår. Han klarte alltid å holde Sovjetunionen interkontinentale ballistiske missiler, ICBMs, uppgraderte.[trenger referanse] Han skrev også flere bøker, som for eksempel Utvalgte taler og artikler (1979) og Å tjene mitt land - årsaken til kommunismen (1982).

Kultur[rediger | rediger kilde]

Ustinov vises kort i Tom Clancys 1984 roman The Hunt for Red October i sin egenskap av forsvarsminister; hans død nevbbes av tittelspionen overst Filitov i The Cardinal of the Kremlin.

Ustinov er også skikkelsen i av The Manhattan project, en serie av Jonathan Hickman og Nick Pitarra. Han avbildes der som en ukroppslig hjerne montert på en robotkropp.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Michel Tatu: Macht und Ohnmacht im Kreml. Ullstein, 1967
  • Merle Fainsod: Wie Russland regiert wird. Kiepenheuer & Witsch, 1965
  • Klaus Dorst/ Birgit Hoffmann (Hrsg.): Kleines Lexikon der Sowjetstreitkräfte, Militärverlag der DDR, Berlin (Ost) 1987.
  • Peter Gosztony: Die Rote Armee - Geschichte und Aufbau der sowjetischen Streitkräfte seit 1917. Verlag Fritz Molden, Wien u. a. 1980, ISBN 3-217-00666-6
  • Garri Tabatschnik: Stalins Erben. Ullstein, Frankfurt am Main 1991, ISBN 3-550-07210-4
  • Göttinger Arbeitskreis: Die Sowjetunion im Übergang von Breschnew zu Andropow. Dumcker & Humblot, Berlin 1983, ISBN 3-428-05529-2
  • Spuler: Regenten und Regierungen der Welt (Minister-Ploetz). Bd. 4 und 5, 1964 und 1972, ISBN 3-87640-026-0
  • Michail Gorbatschow: Erinnerungen. Siedler, Berlin 1995, ISBN 3-88680-524-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]