Det usynlige barnet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
I tittelnovellen skriver Jansson om Ninni som har blitt skremt til usynlighet av en sarkastisk og nedlatende tante. Mummimammas omsorg gjør piken synlig igjen. Jansson brukte egne erfaringer fra psykoterapi, i tillegg til lesning av faglitteratur som Karen Horneys Att förverkliga sig själv (1953).[1]

Det usynlige barnet og andre fortellinger (svensk Det osynliga barnet och andra berättelser) en novellesamling fra 1962 av den finlandssvenske forfatteren Tove Jansson; det er den sjuende boken i serien om Mummitrollet.[2][3] Boken utkom på norsk i 1963.[4]

Boken er ikke nødvendigvis en barnebok. Boel Westin refererer fra diskusjonen da boken utkom, hvor kritikere som Bo Carpelan og Per Olof Sundman begge peker på tvetydigheten; boken er «inte bara för barn, utan kanske främst för vuxna.»[1] Sonja Hagemann mener også at «først og fremst er dette en bok for voksne om den nå også kan leses av barn.»[5] Hagemann peker videre på det selvbiografiske i novellene.

Novellene[rediger | rediger kilde]

Samlingen inneholder ni noveller, fire av novellene har med personer fra mummifamilien i handlingen.[1] Alle novellene foregår innenfor mummiuniverset, og de fleste har en entydig moralsk konklusjon.[6] Noen slike etiske tema er å utvikle individualitet, og å erkjenne sine egne lengsler og drømmer.[1]

  1. Vårvisen (Vårvisan) er en samtale mellom Snusmumrikken og et lite kryp som beundrer ham. Han mener at uavhengighet er viktigere enn beundring og vennskap; og mister melodien sin når han insisterer på uavhengigheten.
  2. En nifs historie (En hemsk historia) handler om hvordan Homsen skremmes av sin egen fantasi.
  3. Filifjonka som trodde på katastrofer (Filifjonkan som trodde på katastrofer) handler om katastrofefrykt; Filifjonka er urolig mens hun venter på en forventet katastrofe, og blir roligere – eller gladere – når katastrofen endelig inntreffer: en tornado tar huset hennes. Det faktiske hendelsen fritar henne for bekymringer.[5]
  4. Historien om den siste dragen i verden (Historien om den sista draken i världen) handler både om drakens frihetsbehov, og om at Mummitrollet blir sjalu når hans hemmelighet, dragen, knytter seg nærmere til Snusmumrikken.
  5. Hemulen som elsket stillheten (Hemulen som älskade tystnad) kan oppfattes som forfatterens egen reaksjon på berømmelse og oppmerksomhet[3], eller som en moralsk fabel om at alle må få være lykkelige på sin egen måte.
  6. Det usynlige barnet (Berättelsen om det osynliga barnet). Ninni har blitt usynlig på grunn av at hun har blitt dårlig behandlet av voksne rundt seg. Kjærlighet og omsorg gjør henne gradvis mer synlig, men det er først når hun erkjenner sitt eget sinne – og biter Mummipappa i halen, at hun blir helt synlig.
  7. Hatifnattenes hemmelighet (Hatifnattarnas hemlighet) som peker tilbake til den første boka om mummitrollene, Småtrollene og den store oversvømmelsen (1945). I novellen forklares det hvorfor faren hadde blitt borte i den første boka: på grunn av krigen mellom de røde og de hvite.[5]
  8. Cedric (Cedric). Sniff gir bort sin kjæreste eiendel, tøyhunden Cedric. Og angrer bittert etterpå.
  9. Granen (Granen). Mummifamilien blir brått vekket i førjulstiden, og strever med å forstå hva julen er, og hvordan de skal pynte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Boel Westin. Tove Jansson: ord, bild, liv. Stockholm: Bonniers, 2007. Side 362-369. ISBN 978-91-0-011325-4
  2. ^ Omslag fra ulike utgaver av boken; moomintrove.com
  3. ^ a b Tove Jansson läser ur Det osynliga barnet; yle.fi
  4. ^ Jansson, Tove (1914-2001) (1963). Det usynlige barnet og andre fortellinger. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203065651. 
  5. ^ a b c Sonja Hagemann (1967). Mummitrollbøkene: en litterær karakteristikk. Oslo: Aschehoug. s. 29-30. 
  6. ^ Om Det osynliga barnet; fra bloggen Och hon gav sig inte