Trollmannens hatt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trollmannens hatt
Trollkarlens hatt
Trollmannens hatt
Trollmannens hatt har blitt beskrevet som «muminvärldens sommarbok. den öppnar mumindalen som episk scen.»[1]
Forfatter/e Tove Jansson
Sjanger Barnebok
Originalutgave 1948
Norsk utgave 1960
Forlag Schildts
Oversetter Gunnel Malmström
Sider 168
ISBN 9788203257704

Trollmannens hatt (svensk Trollkarlens hatt) en barnebok fra 1948 av den finlandssvenske forfatteren Tove Jansson; det er den tredje boken i serien om Mummitrollet, og den boken som ble hennes egentlige gjennombrudd.[2][3]

Boken ble først refusert av Söderströms forlag i 1947, til tross for at de hadde gitt ut de to første mummibøkene. I 1948 ble boka antatt av Schildts förlag.[4][1] Den ble utgitt på Aschehoug forlag i 1960 i Norge.[5][6] Den ble den første av Janssons bøker som ble utgitt på engelsk – i 1950, derav den introduserende engelske tittelen Finn Family Moomintroll.[7]

Handling[rediger | rediger kilde]

«Trollmannens hatt var nærmest et direkte bilde av en sommerbarndom som virkelig var meget lykkelig, sier Tove selv, det er nok den lykkeligste boken jeg har skrevet.»[8]

Boken utspiller seg under noen sommermåneder[9] og innledes med att Mummitrollet finner en hatt, som viser seg å ha magiske egenskaper. Alt som plaseres i hatten forvandles, noe som leder til merkverdigheter og forvekslinger. Et eggeskall som blir lagt i hatten forvandles til fem skyer som Mummitrollet og hans venner svever rundt på. Neste dag har skyene forsvunnet og ingen vet hvor de kom fra. Mens de leker gjemsel bruker Mummitrollet hatten som et gjemmested; han forvandles til et motbydelig vesen og ingen av hans venner kjenner han igjen.

Efter å ha forstått hattens egenskaper og brukt den til å forvandle en del saker, bestemmer mummifamilien for å kvitte seg med den, så de kaster den i elva. Senere den dagen henter Mummitrollet og Sniff hatten, og gjemmer den i en grotte ved havet. Mummifamilien reiser til Hattifnattenes øy i en båt de finner, og Mummihuset forvandles til en jungel når Mummimamma ved et uhell slipper en bukett med rosa stauder i hatten. Under natten visner jungelen og de døde vekstene brukes som ved.

Tufsla og Vifsla kommer til dalen bærende på en stor koffert som inneholder Kongerubinen, som de stjal fra Hufsa. Etterhvert går Hufsa med på å bytte rubinen mot Trollmannens hatt.

Mummifamilien ordner til en fest for å feire at de har funnet igjen Mummimammas veske. Under festen kommer Trollmannen (med en ny hatt), og krever Kongerubinen, men Tufsla og Vifsla nekter å gi den fra seg. For å muntre opp seg selv gir Trollmannen alle på festen ett ønske. Tufsla og Vifsla ønsker seg en eksakt kopi av rubinen som de gir til han - Dronnningsmaragden.

Tolkning[rediger | rediger kilde]

Sonja Hagemann skriver at «det slynger seg som et ledemotiv gjennom boken at gleden over tingenes skjønnhet er dypere og varigere enn eiergleden.»[10]

Boel Westin peker på at undergangsstemningene fra den forrige boken (Kometen kommer) er borte, og at boken preges av livslyst og lengsel.[1] Westin peker også på forholdet mellom skjønnhetsglede og eierglede, og dertil på magiske forvandlinger og kjærlighetens kraft.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Boel Westin. Tove Jansson: ord, bild, liv. Stockholm: Bonniers, 2007. Side 207-220; 519. ISBN 978-91-0-011325-4
  2. ^ Tove Jansson (1960). Trollmannens hatt. Oslo: Aschehoug. 
  3. ^ Trollkarlens hatt; Tove Janssons mumintroll, zein.se
  4. ^ Tordis Ørjasæter (1985). Møte med Tove Jansson. Oslo: Gyldendal. s. 77-78. ISBN 8205165114. 
  5. ^ Omslag fra ulike utgaver av boken; moomintrove.com
  6. ^ Tove Jansson läser Trollkarlens hatt; yle.fi
  7. ^ Mark Bosworth «Tove Jansson: Love, war and the Moomins»; BBC, 13.3.2014
  8. ^ Tordis Ørjasæter (1985). Møte med Tove Jansson. Oslo: Gyldendal. s. 88. ISBN 8205165114. 
  9. ^ Lotta Olsson (23. juli 2014). «Nu gråtsla du inte mersla». Dagens Nyheter. Besøkt 11. mai 2015. 
  10. ^ Sonja Hagemann (1967). Mummitrollbøkene: en litterær karakteristikk. Oslo: Aschehoug. s. 23.