Deobandi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Deobandi (pashto og persisk: دیوبندی‎) er en konservativ og revalistbevegelse i Sunni Islam.[1] Den er sentrert i India, Pakistan, Afghanistan, og Bangladesh, og har spredt til Storbritannia og Sør-Afrika.[2] Navnet kommer fra byen Deoband i india, der skolen darul uloom deoband har sin beliggenhet. Bevegelsen ble inspirert av lærd, Shah Waliullah Dehlawi (1703–1762),[3][4] og ble grunnlagt i 1867 i kjølvannet av det mislykkede indiske opprøret i 1857 i nord-india.[5]

Historien til deobandi-bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Deobandi-bevegelsen utviklet seg som en reaksjon på britisk kolonisme. Ifølge Rashid Ahmad Gangohi, Muhammad Yaqub Nanautawi, Sayyid Muhammad Abid, Zulfiqar Ali, Fadhl al-Rahman Usmani og Muhammad Qasim Nanotvi, var det fordi britisk okkupasjon forårsaket korrupsjon i islam. Gruppen arrangerte en islamsk seminar kjent som Darul Uloom Deoband,[6] hvorfra en islamsk revalist og anti-imperialistisk organ av deobandi begynte å forme seg.[7] Deobandi ideologi ble etter hvert spredt gjennom organisasjoner som Jamiat Ulema-e-Hind og Tablighi Jamaat.

Ny-utdannede fra land som Saudi Arabia spesielt, og sør afrika, kina og Malaysia, åpnet tusenvis av madaaris (islamske skoler) rundt i verden.[8]

Mot tiden til indisk uavhengighet foreslo deobandi en forestilling om sammensatt nasjonalisme der hinduer og muslimer ble ansett som én nasjon i kamp mot britisk imperialisme. En stor del av deobandi lærde etablerte i 1919 organ Jamiat Ulema-e-Hind og motsatte seg bevegelsen. En mindre gruppe av dem joinet Muhammad Ali Jinnahs Muslim League, som utgjorde Jamiat Ulema-e-Islam i 1945.[9]

Dagens deobandi-bevegelse[rediger | rediger kilde]

I india[rediger | rediger kilde]

Deobandi bevegelsen i india er kontrollert av darul uloom deoband og Jamiat Ulema-e-Hind. Ca. 20% av indiske muslimer[10] anser seg som deobandi. Selv med sitt mindretall av tilhengere anses de som en dominerende gruppe blant indiske muslimer, nettopp pga. at de har tilgang til statlige ressurser. Deobandi blir referert til som wahhabitter, siden de deler mange synspunkter med wahhabistisk ideologi. Deres tidligere lærde har dog ikke hatt slik wahhabittisk ideologi som ble bevist gjennom et stormøte mellom deobandi lærde og lærde fra Al-Azhar universitet. Det var når 24 deobandi lærde ble spurt om de var av den oppfatning at mawlid-feiring var en klanderverdig praksis (bid'a). Alle 24 svarte:

SitatAbsolutt ikke! Vi mener derimot at det er absolutt av fordel å ære profeten Muhammed slik. Å synge oder og dikt til ros og hyllest av profeten Muhammed om ting som er i forbindelse til ham som handler om hans hellige sekret, (fortreffeligheten av) ridedyret hans, (det lysende) støvet under de hellige skoene hans, hans gåing (i medinas gater), hans årvåken tilstand (spirituelt og fysisk), er sterkt anbefalt fra vår side. Dette er noe vi også har skrevet ned i bøkene våre at vi står for.Sitat
– saharanpuri, al-Muhannad 'ala al-mufannad, s. 60-61

De fleste av dagens deobandi kjenner ikke til hva deres tidligere lærde har sagt om viktige aqida-relaterte ting (ting i forhold til trosoverbevisning), de følger dessverre bare blindt dagens lærde som ikke har den nødvendige kunnskapen om flere emner i islam. Det fører til at dagens deobandi tilhengere blir hjernevasket og blir konservativ som baner vei til radikalisme, ekstremisme og i verste fall terrorisme.

I Pakistan[rediger | rediger kilde]

15–20 % av pakistans sunni-muslimer anser seg som deobandier.[11] Ifølge tall fra statistisk sentralbyrå i Pakistan, blir nærmere 65% av det totale antallet seminarer (Madrasah) i Pakistan styrt av deobandi-bevegelsen. 25% blir styrt av Barelvi, 6% av Ahl-e-Hadith og 3% av ulike Shia organisasjoner. Dog finnes det en fremtredende organisasjon (MQI) i Pakistan som blir styrt av ukonservative og nøytrale muslimer. Siden dagens deobandi-bevegelsen tilkjennegav seg ved wahhabistisk ideologi, var Saudi Arabia raskt ute med å støtte den økonomisk. Tidlig på 1980-tallet og opp til 2000-tallet, fikk deobandi-bevegelsen enormt mye økonomisk hjelp fra Saud-dynasti. Saud-kongefamilien likte dårlig at deobandi-bevegelsen ikke var så ekstreme som salafi folket, så de flyttet sin økonomiske støtte til Ahle-al-Hadith-bevegelsen.[12] Uansett, mange av deobandi skoler i Pakistan underviser wahhabismens læresetninger i dag.[13]

I england[rediger | rediger kilde]

Etter wahhabismens utbrudd, åpnet deobandiene for første gang sine britisk-baserte muslimske religiøse skoler (darul ulooms). Dette skjedde i 1970. De utdannet imamer og religiøse lærde i dem.[14]

I henhold til en 2007-undersøkelse av The Times var 600 av 1500 moskeer i england under kontroll av "en hardbarket sekt". Samme undersøkelse påstod også at 17 av englands 26 islamske deobandi skoler (darul ulooms) fulgte en ultra konservativ deobandisk-wahhabistisk lære som ifølge The Times forårsaket etableringen av terrororganisasjonen Taliban. Ifølge The Times ble bortimot 80% av alle englands darul ulooms ulama trent ved disse 17 hardbarkede wahhabi deobandi skolene.[15]

I 2014 er det blitt registrert at 45 % av britiske moskeer og utdannelse av islamske lærde (med eller uten wahhabistisk ideologi) er styrt av deobandiene.[16]

Aqida (trosoverbevisningen deres)[rediger | rediger kilde]

Deobandi bevegelsen anser seg som en skolastisk tradisjon i sunni-retningen av islam. Etter wahhabismens utbrudd vokste den ut av islamsk skolastisk tradisjon av middelalderens Transoxania og Mughal India, og anser Shah Waliullah Dehlawi (1703-1762) som deres visjonær, selv om mange av deres tilhengere er uvitende om hans lære, og i stede er blitt "smittet" av wahhabismens lære i dag.

Fiqh (islamsk rettsvitenskap)[rediger | rediger kilde]

Deobandis er sterkt for den islamske doktrinen taqlid. Med andre ord mener de at muslimer må forholde seg til en av fire lovskoler (madhhabs) av sunni islamsk fiqh (rettsvitenskap) og generelt fraråder fra eklektisisme.[17] De påstår å være følgere av hanafi-lovskolen, selv om mange av deres læresetninger motstrider hanafi-lovskolens tankegang, et eksempel er lovligheten av mawlid-feiring som mange av deres tilhengere anser som bida (nyskapning i islam).[18][19] Studenter ved deres deobandi madrasas, darul ulooms, er kjent for å studere klassiske bøker av hanafi-fiqh (rettsvitenskap) slik som bøker Nur al-Idah, Mukhtasar al-Quduri, Sharh al-Wiqayah, og Kanz al-Daqa’iq, og avslutter studiene ved boken Hidayah of al-Marghinani.[20]

Med hensyn på deres syn på taqlid, som foresten muslimske generasjoner i all tid har sett på som en viktig gren av islam, er de som muslimer flest motstandere av reformist grupper som Ahl-E-Hadis (de som kun er ute etter sahih beretninger og avviser alt annet av islam). Ahle-e-hadith er altså Ghair Muqallid, dvs. de som er imot taqlid, som aldri ønsker å tilpasse islam i henhold til moderne tids krav og utfordringer. Tilhengerne av ahle-hadith kalles salafister, som er verre enn wahhabitter i sin tolkning av islam. De tolker Koranen og ahadith bokstavelig og vil aldri drøfte eller "taqlidere" om innholdet i de med noen lovskole bortsett fra sin egen salafist-lovskole.[21] Følgelig beskylder de andre muslimer som forholder seg til en lærd eller en lovskole (fiqh-skole, madhab) å følge blindt, uten bevis og fakta. De mener at kun salf us salehins tid er riktig å følge, selv om de strider imot deres lære direkte eller indirekte gang på gang. De er svært kritisk til uansett lovskoler. Salafister krever alltid bevis fra Koranen og ahadith udner drøftelser eller en juridisk lov.[22] Som muslimer flest har deobandier også forsvart taqlid og det å følge en av de fire lovskoler (madhabs). Selv om deobandier har blitt preget av wahhabistisk ideologi over tid, har de produsert litteratur som forsvarer taqlid og bevist at hanafi-lovskolen er fullstendig i tråd med Koranen og ahadith, hvilken faktum salafister motstrider arrogant.[23]

Deobandier følger maturidi-doktrinen.[18][24][25] Deres darul uloom underviser i aqida (trosoverbevisning) av Maturidi.[26] Til tross for det har de mange wahhabistiske trekk, blant annet fornektelse av å resitere naat (lovsang) til ros og hyllest av profeten Muhammed, feire hans bursdag, hedre ahle bayt (familien til profeten Muhammed), alt dette anser de som å være "shiastisk", som en unnskyldning for å avspore seg selv og sine følgere fra den opprinnelige rettledningen av ahlus sunna wal jama (umma i flertall).[27][28] Deres Mufti Taqi Usman som de anser som en stor lærd, misleder mange av deobandier i villfarelser man kun kunne drømme om før. Han utsteder fatwa etter fatwa mot feiring av mawlid.[29] Og slik prøver å hemme den åndelige forbindelsen til profeten Muhammed som er det mest avgjørende for ens imaan (tro) og riktig aqida (trosoverbevisning). For eksempel mener han[30] at følgesvennene til profeten Muhammed og profeten Muhammed selv ikke feiret mawlid, selv om det finnes utallig mange beretninger som motbeviser denne påstanden og beviser faktisk at både profeten Muhammed og følgesvennene hans feiret den, ikke bare dem, men også etterfølgende generasjoner gjorde det samme, dog på hver sin måte ifølge deres kultur og skikk på den tid.[31] Uansett, med dagens utvikling av kultur og krav feirer muslimer fortsatt mawlid, dog på en mer nyansert.

Sufisme (tasawwuf)[rediger | rediger kilde]

Deobandis pensum kombinerte studier av islamske tekster (Koranen, ahadith og fiqh) med rasjonale emner (logikk, filosofi og vitenskap). Samtidig var den sufi-orientert og hadde tilhørighet til Chisti ordenen. Læren av tasawwuf (sufisme) var en del av ahadith-utdanningen i deobandi skolene, for det var det deres grunnlegger Shah waliulla dehlvi hadde baser sin darul uloom på, men etter hvert løsrev flere deobandier seg fra hans syn på grunn av wahhabismens påvirkning. Dette er grunnen til at dagens deobandier og deres likesinnede fra tablighi jamat anser for eksempel mawlid-feiring, naat-resitering (lovsang), urs mubarak som bida. Med andre ord har deobandier og deres ulama flest avsporet seg fra ånden av islam.[32]

Qari Muhammad Tayyib, som var den åttende eller Mohtamim av Darul Uloom Deoband og døde i 1983, understreket at tasawwuf (sufisme) var en iboende del av islam:

SitatUlama av deoband har personligheten av sufier, og i Sulook er de Chisti (suif-orden). De er innviet til sufi-orden Chistiyyah, Naqshbandiya, Qadriyah og Suhrawardiyya.Sitat
– Fatawa Rahimiyyah (Eng. Trans.), vol.1, p.58.

http://www.ahya.org/tjonline/eng/01/06chp1.html

http://www.deoband.org/2012/01/tasawwuf/dhikr/traversing-the-path-of-suluk/

Dagens deobandi-lærde kjenner ikke til hva deres opprinnelige lærde baserte sin deobandi-orden på. Wahhabismen har infisert deres darul ulooms i dag. Deobandier vil bli overasket over å vite det faktum at til og med deres grunnleggere av deobandi-bevegelsen slik som Rashid Ahmad Gangohi og Muhammad Qasim Nanotvi også var for tasawwuf (sufisme-lære). Begge studerte nemlig under tilsyn av Haji Imdadullah Muhajir Makki.[33]

Uansett blir dagens deobandier villedet gjennom deres darul ulooms og tablighi jamats nettopp på grunn av wahhabismens påvirkning. Deres darul ulooms og tablighi jamats fremmer i dag islam på en konservativ og fundamentalistisk måte, som skaper mer uro og fitna i den muslimske umma. Deres teologiske fremgangsmåter i dag som er preget av wahhabistisk ideologi har forårsaket løsriving fra tasawwuf (sufistisk lære) som en gang deres grunnleggere tidligere la til grunn for opprettelsen av deobandi-bevegelsen. Derfor ser man mange fellestrekk mellom deobandier og wahhabitter. Sammen med tablighi jamat har darul uloom ødelagt den mystiske tilværelsen av tasawwuf (sufisme), som er ånden av islam og avgjørende for ens imaan (tro).[34] Følgelig vil de aldri feire mawlid og ei heller resitere oder og dikt til ros og hyllest av profeten Muhammed. De er uvillige til å feire mawlid og naat-resitering på grunn av wahhabittisk påvirkning. Deobandi-orden er stikk i strid med læren til grunnleggere av deobandi-bevegelsen. De erklærer tawhid (troen på enheten til Gud) og resiterer qalma shahadat (trosbekjennelen), men samtidig viser motvilje mot mawlid-feiring hvilken muslimer bruker som et middel til å vise fryd og glede over ankomsten av sin profet Muhammed verden rundt, slik at de kan bevare sin muslimske identitet og fortsette slik å være takknemlige over Allahs største gunst mot dem ved å ha velsignet menneskeheten med ankomsten av profeten Muhammed til denne verden, ved hvilken mørkets ondskap ble erstattet med veiledningslys.

Wahhabismen er blitt infisert så langt inn i darul ulooms og tablighi jamats at deres dagens lærd Maulana Arshad Madani av Jamiat Ulema-e-Hind avviste nylig tasawwuf (sufisme) og sa: "Sufisme er ikke en del av islam. Den er verken funnet i Koranen eller ahadith." Uvitende om sin grunnleggers syn på tasawwuf (sufisme), legger han til: "Så hva er sufisme? Sufisme er ingenting."[35] Og det til tross for sitatet nevnt over av deres egen storlærd, den åttende Mohtamim av darul uloom deoband som døde i 1983, som understreket at tasawwuf (sufisme) er en iboende del av islam. Dette er et soleklart bevis på at dagens deobandier er blitt sterkt påvirket av wahhabismen, og det skulle ikke være til forundring siden wahhabismen sprer seg utover hele verden motivert av politiske motiver og inntekter fra saudisk oljeeksport.

Tilknyttede militante organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Lashkar-e-Jhangvi[rediger | rediger kilde]

Lashkar-e-Jhangvi (LJ) (armeen av Jhangvi) er en militant organisasjon formet i 1996. Den opererte i Pakistan siden Sipah-e-Sahaba (SSP). Riaz Basra brøt ut av SSP etter uenigheter med sine seniorer.[36] Gruppen er ansett som en terrorgruppe,[37] og fortsetter å involvere seg i terrorangrep.[38][39] Gruppen er blitt stemplet av den pakistanske etterretningsorganisasjonen, ISI, som en sikkerhetstrussel.[40]

Taliban[rediger | rediger kilde]

Taliban ("studenter"), uttalt; Taleban,[41] er en politisk fundamentalist gruppe i Afghanistan. Den ble etablert som en del av en hemmelig CIA-operasjon i Afghanistan og spredte seg i Afghanistan fra september 1996 til desember 2001, med Kandahar som sin hjemby. Den er kjent for å misbruke sharia lovenes praksis.[42] Mens mange ledende muslimer og islamske lærde har vært strengt kritisk til talibans fortolkning av sharia lover (islamske lover),[43] har de mest ekstreme darul uloom deoband-organene støttet taliban i Afghanistan, inkludert riving av Buddhas of Bamiyan i 2001.[8] Flesteparten av talibans ledere er påvirket av deobandi doktrine.[44]

Tehrik-e-Taliban Pakistan[rediger | rediger kilde]

Tehrik-i-Taliban Pakistan (TTP), tilnavn; Pakistani Taliban, er en paraply organisasjon bestående av forskjellige millitante grupper nordvest av de føderale administrerte stammeområdene langs den afghanske grensen i Pakistan. I desember 2007 samlet 13 grupper seg sammen under lederskap av terroristen Baitullah Mehsud. De utgjorde å være "Tehrik-e-Taliban Pakistan".[45][46]

TTP er ikke direkte knyttet til den Afghanske Taliban-bevegelsen ledet av Mullah Omar. Begge gruppene har forskjellig historie, mål og interesser, selv om de har til felles doktrinen av deobandi fortolkning av islam og utgjør å være pashtuer.[47][48]

Sipah-e-Sahaba[rediger | rediger kilde]

Sipah-e-Sahaba Pakistan (SSP) er en forbudt militant organisasjon, og har tidligere vært registrert som en politisk parti i Pakistan. Den ble etablert i 1980 i Jhang av den millitante lederen Haq Nawaz Jhangvi.

Deobandi doktrinen er blitt løsrevet fra den opprinnelige islamske læren (tasawwuf), og følgelig er det blitt etablert slike ekstreme grupper.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «India». Darul Uloom Deoband. 
  2. ^ Muslim Schools and Education in Europe and South Africa. Waxmann. 2011. s. 85ff. 
  3. ^ Lewis, B.; Pellat, Ch.; Schacht, J. (1991) [1st. pub. 1965]. Encyclopaedia of Islam (New Edition). Volume I (C-G). Leiden, Netherlands: Brill. s. 205. ISBN 9004070265. 
  4. ^ Urban Terrorism: Myths and Realities. Shashi Jain for Pointer Publishers. s. 66. 
  5. ^ Brannon Ingram (University of North Carolina), Sufis, Scholars and Scapegoats: Rashid Ahmad Gangohi and the Deobandi Critique of Sufism, p 478.
  6. ^ Ira M. Lapidus, A History of Islamic Societies, p 626. ISBN 0521779332
  7. ^ The Six Great Ones at Darul Uloom Deoband
  8. ^ a b Abbas, Tahir. Islamic Radicalism and Multicultural Politics: The British Experience. Taylor & Francis. ISBN 1136959602. 
  9. ^ A History of Pakistan and Its Origins By Christophe Jaffrelot page 224
  10. ^ Indian Islam: Deobandi-Barelvi tension changing mainstream Islam in India, US Mission in India, 2 February 2010 (published by Wikileaks); Irfan Al-Alawi, Muslims in India: Taking Back Islam from the Wahhabis, Gatestone Institute, 30 April 2010.
  11. ^ John Pike. «Barelvi Islam». Globalsecurity.org. 
  12. ^ Sareen, Sushant (2005). The Jihad Factory: Pakistan's Islamic Revolution in the Making. New Delhi: Har Anand Publications. s. 282. 
  13. ^ Valentine, Simon. Force and Fanaticism: Wahhabism in Saudi Arabia and Beyond. Oxford University Press. s. 248. 
  14. ^ Ahmed, Abdul-Azim (12 August 2016), «Who are Britain’s Muslims?», On Religion magazine, http://www.onreligion.co.uk/who-are-britains-muslims/ 
  15. ^ Norfolk, Andrew (7. september 2007). «Hardline takeover of British Masjid». The Times. 
  16. ^ Bowen, Innes (14. juni 2014). «Who runs our mosques?». The Spectator. 
  17. ^ Martin Van Bruinessen, Julia Day Howell, Sufism and the 'Modern' in Islam, p 130, ISBN 1850438544
  18. ^ a b Spevack, Aaron (2014). The Archetypal Sunni Scholar: Law, Theology, and Mysticism in the Synthesis of Al-Bajuri. State University of New York Press. s. 49. 
  19. ^ Metcalf, Barabara. "Traditionalist" Islamic Activism: Deoband, Tablighis, and Talibs. "These orientations --"Deobandi," "Barelvi" or "Ahl-i Hadith" -- would come to define sectarian divisions among Sunni Muslims of South Asian background to the present."
  20. ^ Haque, Ziaul (1975). «Muslim Religious Education in Indo-Pakistan». Islamic Studies. Islamic Research Institute, International Islamic University, Islamabad. 14 (4): 284. «The following books and subjects are studied ... Fiqh: Hidayah, Quduri, Nur al-Idah, Sharh-i Waqayah, Kanz al-Daqa'iq» 
  21. ^ Metcalf, Barbara Daly (2002). Islamic revival in British India : Deoband, 1860-1900 (3rd impression. utg.). New Delhi: Oxford Univ. Press. s. 141. ISBN 0-19-566049-8. 
  22. ^ Khan, Fareeha (2008). Traditionalist Approaches to Shari'ah Reform: Mawlana Ashraf 'Ali Thanawi's Fatwa on Women's Right to Divorce (Doctoral Dissertation -- University of Michigan). s. 59. «Polemicists from among the Ahl-i Hadith were especially being targeted in Thanawi's explanation, since they accused those who adhered to the rulings of one scholar or legal school of "blind imitation." It was the practice of the Ahl-i Hadith to demand and provide proofs for every argument and legal ruling.» 
  23. ^ Zaman, Muhammad Qasim (2002). The Ulama in Contemporary Islam: Custodians of Change. Princeton University Press. s. 24. «The Deobandi sensitivity to the Ahl-i Hadith challenge is indicated by the polemics they engaged in with the Ahl-i Hadith and by the large commentaries on classical works of hadith written specifically to refute them» 
  24. ^ David Emmanuel Singh, Islamization in Modern South Asia: Deobandi Reform and the Gujjar Response, p 167.
  25. ^ ibnummabd on February 19, 2009 at 6:04 pm (19. februar 2009). «About». Deoband.org. Arkivert fra originalen . 
  26. ^ Martin van Bruinessen, Stefano Allievi, Producing Islamic Knowledge: Transmission and Dissemination in Western Europe, p 100. ISBN 1136932860
  27. ^ http://scholarspen.blogspot.com/2006/02/deobandi-controversy-on-celebrating_05.html
  28. ^ http://www.daruliftaa.com/node/6074
  29. ^ http://www.livingislam.org/n/tufm_e.html
  30. ^ http://www.albalagh.net/general/rabi-ul-awwal.shtml#No%20Birthdays Se under "No birtdays"
  31. ^ https://archive.org/stream/ProofsOfCelebratingMawlidEidMiladUnNabiBirthdayOfProphetMuhammads/Proofs%20of%20Celebrating%20Mawlid%20-%20Eid%20milad%20un%20Nabi%20-%20Birthday%20of%20Prophet%20Muhammad%20%28s%29_djvu.txt
  32. ^ Ira M. Lapidus, A History of Islamic Societies, p 626. ISBN 0521779332
  33. ^ Brannon Ingram (University of North Carolina), Sufis, Scholars and Scapegoats: Rashid Ahmad Gangohi and the Deobandi Critique of Sufism, p 479. (https://www.academia.edu/282790/Sufis_Scholars_and_Scapegoats_Rashid_A%E1%B8%A5mad_Gangohi_D._1905_and_the_Deobandi_Critique_of_Sufism)
  34. ^ Abbas. Islamic Radicalism and Multicultural Politics: The British Experience. Taylor & Francis. ISBN 1136959602. 
  35. ^ http://indiatoday.intoday.in/story/modi-govt-trying-to-divide-muslims-says-maulana-syed-arshad-madani/1/624728.html
  36. ^ Roul, Animesh (2. juni 2005). «Lashkar-e-Jhangvi: Sectarian Violence in Pakistan and Ties to International Terrorism». Terrorism Monitor. Jamestown Foundation. 3 (11). Arkivert fra originalen 3. september 2014. Besøkt 27. juli 2010. 
  37. ^ «Pakistani group joins US terror list». BBC News South Asia. 30. januar 2003. Besøkt 30. januar 2003. 
  38. ^ Ahmad, Tufail (21. mars 2012). «Using Twitter, YouTube, Facebook and Other Internet Tools, Pakistani Terrorist Group Lashkar-e-Jhangvi Incites Violence against Shi'ite Muslims and Engenders Antisemitism». The Middle East Media Research Insititue, memri.org. Besøkt 22. mars 2012. 
  39. ^ «Pakistani Shi'ites call off protests after Quetta bombing arrests». Reuters. 19. februar 2013. 
  40. ^ «Iran condemns terrorist attacks in Pakistan». Tehran Times. 17. februar 2013. Arkivert fra originalen 4. september 2014. Besøkt 18. februar 2013. 
  41. ^ «Analysis: Who are the Taleban?». BBC News. 20. desember 2000. 
  42. ^ Abrams, Dennis (2007). Hamid Karzai. Infobase Publishing. s. 14. ISBN 978-0-7910-9267-5. «As soon as it took power though, the Taliban imposed its strict interpretation of Islamic law on the country» 
  43. ^ Skain, Rosemarie (2002). The women of Afghanistan under the Taliban. McFarland. s. 41. ISBN 978-0-7864-1090-3. 
  44. ^ Maley, William (2001). Fundamentalism Reborn? Afghanistan and the Taliban. C Hurst & Co. s. 14. ISBN 978-1-85065-360-8. 
  45. ^ Bajoria, Jayshree (6. februar 2008). «Pakistan's New Generation of Terrorists». Council on Foreign Relations. Arkivert fra originalen 14. mai 2009. Besøkt 30. mars 2009. 
  46. ^ Abbas, Hassan (januar 2008). «A Profile of Tehrik-I-Taliban Pakistan» (PDF). CTC Sentinel. West Point, NY: Combating Terrorism Center. 1 (2): 1–4. Besøkt 8. november 2008. 
  47. ^ Carlotta Gall, Ismail Khan, Pir Zubair Shah and Taimoor Shah (26. mars 2009). «Pakistani and Afghan Taliban Unify in Face of U.S. Influx». New York Times. Besøkt 27. mars 2009. 
  48. ^ Shane, Scott (22. oktober 2009). «Insurgents Share a Name, but Pursue Different Goals». The New York Times. Besøkt 26. januar 2011.