Den første byenes krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Den første byenes krig (7. - 22. februar 1984) var en periode under Iran–Irak-krigen da partene angrep med fly og taktiske bakke-til-bakke-missiler mot befolkningssentra. Iraks ledelse la press på Teheran gjennom demoralisering av sivilbefolkningen med bruk av terrortaktikk mot byene. Irans ledelse gjengjeldte på lignende måte.

Forspillet[rediger | rediger kilde]

Sent i 1983 hadde irakerne flere ganger ønsket å stoppe stridighetene i bytte mot forhandlingene for en fredelig løsning på krigen, men mullahene i Teheran vil ikke går med å akseptere disse forsøkene på en fredelig løsning. Som svar på Saddam Husseins siste anmodning ved begynnelsen av det nye året 1984 publiserte mullahene på nytt sin besluttsomheten om å fjerne Saddam Husseins regimet i Bagdad, tok avstand fra enhver fredelig løsning på konflikten mellom Irak og Iran.

I mai og november 1983 hadde irakerne angrepet flere byer i sørvestlige Iran med raketter og bombefly. Etter den felles erklæringen om å velte det irakiske regimet i Teheran, truet irakerne 1. februar med å skulle bombe 11 utvalgte byer i Iran og oppfordret til evakuering av disse. Som svar på trusselen fra Bagdad truet iranerne 3. februar med å angripe industrielle og sivile mål de tre byer Basra, Khanaqin og Mandali til gjengjeld.

7. februar 1984 førte Iran et mindre bakkeoffensiv på det nordlige frontavsnittet i Kurdistan, en av de mange begrensede taktiske operasjoner under krigen. Irak valgte som svar å gjør alvor av sin bombetrussel.

Første byenes krig[rediger | rediger kilde]

2 Scud-B kortdistanseraketter rammet byen Dezful om lag hundre kilometer inne i Iran, fulgt av raketter som rammet fem andre byer.

Kort tid etter startet det iranske flyvåpenet de planlagte gjengjeldelsesangrepene med Phantom jagerbombefly mot politiske følsomme mål og tettbebygde strøk av de tre byene i Irak. Irakerne sendte flere Scud raketter mot ytterligere fem iranske byer, der de gjorde stor skade.

11. februar 1984 avfyrte Irak to nye Scud-B raketter mot Dezful. Tre dager senere bombet en formasjon på 20 jagerbombefly byen Ilam. I mellomtiden angrep det iranske flyvåpenet byene Baquba, Al-Amarah, Al-Kut og Ali-al-Gharbi i dagene fram til 15. februar med begrenset suksess.

Natten til 17. februar brøt en irakisk MiG-25 lydmuren over Irans hovedstad Teheran. Åtte minutter senere hadde også det samme flyet brutt lydmuren over den religiøse byen Qom. Befolkningen ble bråvekket av sjokkbølgen.

Neste dag kom Irakerne med et tilbud om å avstå fra angrep mot sivile mål. Tilbudet ble i første omgang avslått av Iran. Javier Pérez de Cuéllar, FNs generalsekretær, klarte å overtale iranerne til å gå med på irakernes forslag 22. februar 1984. Grupper fra UNTSO ble utstasjonert i de to hovedstedene for å overvåke avtalen.[1]

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Begge parter hadde tatt lærdom av bombeoffensivene på hverandres befolkningssentre. Det irakiske luftforsvaret var for svak mot penetreringsangrep fra to eller fire fly om gangen i lav høyde. Irak besluttet å konsentrere flystyrkene om «tankskipskrigen» i Den persiske gulfen som hadde oppstått som en del av den økonomiske krigføringen. Terrorbombingen hadde ikke gitt hurtige resultater av verken militære eller politiske karakter. Sjokkvirkningen på sivilbefolkningen var kortvarig og minimal.

Iran hadde for få fly til å risikere oppdrag mot mål av mindre betydning dypt inne i Irak. Derfor bestemte iranerne seg for å anskaffe egne kortdistanseraketter eller taktiske bakke-til-bakke raketter som Scud for strategiske angrep mot irakiske byer som et avskrekkende våpen mot fremtidige terrorbombing. De tok kontakt med Syria og Libya, og kom etter flere måneder til enighet om en overføring av avfyringskjøretøyer sammen med et stort antall Scud-raketter og personell fo ropplæring. Leveransen kom i stand høsten 1984.

Flere hundre var drept eller såret på begge sider under den første byenes krig.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Iran-Iraq UNIIMOG background» (engelsk). Besøkt 13. juli 2017.