Den østerrikske skole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eugen von Böhm-Bawerk (t.v.) og Carl Menger (t.h.), to av grunnleggerne av den østerrikske skole.
Joseph Schumpeter (til høyre), regnes sammen med Ludwig von Mises og Friedrich August von Hayek for å være en av de fremste østerrikske økonomene

Den østerrikske skole er en skole innenfor samfunnsøkonomisk lære som blir knyttet til Carl Menger (1840–1921) og de personene som ble tiltrukket av hans lære. Banebrytende er hans subjektive nytteteori, presentert i hans bok fra 1871, Grundsätze der Volkswirtschaftslehre. Subjektive og individuelle nytteskalaer danner utgangspunkt for dannelsen av relative markedspriser. Videreutviklingen av skolen ble utført av Eugen von Böhm-Bawerk, Friedrich Wieser, som bygde på Menger sitt arbeid og utvidet det til kapital, rente og produksjonsteori.

Den østerrikske idétradisjon skiller seg meget fra Nyklassisk økonomi. Studiet av menneskelig handling (Human Action) er i den østerrikske skole kjent som praxeologi. Praxeologi er nøytral med hensyn til det endelige mål for handlingen, ifølge Ludwig von Mises. Menneskelig handling er den logiske konsekvens av noen grunnleggende sannheter – det viktigste aksiom er målrettet handling for å fjerne ubehag. Individer handler bevisst for å nå valgte mål. Disse preferanser er individuelle, og forskjellige for forskjellige individer på forskjellige tidspunkter. Hvorvidt individet har "fjernet ubehag" gjennom sine handlinger, er en personlig og subjektiv vurdering.

Handelen ut fra begrenset informasjon[rediger | rediger kilde]

Homo agens-aksiomet (menneskelig handling) betyr ikke, at mennesket er en rasjonell aktør i den neoklassiske betydning. For å bruke indifferensanalysens vokabular: Det antaes ikke at aktøren har nådd et punkt, hvor hans forbruk ikke kan tilfredsstilles ytterligere, at han har full kunnskap om alle mulige valg, at smak er gitt, at hans preferanser er konsistente og transitive, eller at tid og smak er eksogent gitt. Det "østerrikske" individ handler ut fra begrenset informasjon og under usikkerhet.

I stedet for å betrakte mennesket som en maskin, som utsettes for eksterne stimuli, anser man den menneskelige hjerne for utgangspunktet for sosiale fenomener. Det betyr, at hjernens begrensede kognitive evne setter begrensninger på menneskets funksjon; læreprosesser tar tid, og statsinnblanding kommer til å forstyrre markeds-, lære- og kommunikasjonsprosesser. Der finnes sterke kantiansk trekk i prakseologi metodelæren til Ludwig von Mises, idet hjernen er i stand til å etablere teoremer, som er sanne a priori. Ikke all adferd er strengt økonomisk, men hvor adferd har et aspekt av økonomisk nyttemaksimering, vil de økonomiske lover nødvendigvis herske.

Omtale[rediger | rediger kilde]

Den norske økonomiske historikeren og idehistorikeren Tore Jørgen Hanisch omtalte den Østerrikske skolens paradigme var: " klar skepsis til matematikk og nyklassisk objektivisme, og tilsvarende understrekning av metodisk individualisme og subjektivisme"[1].

Den norske politikeren Lars Peder Nordbakken har hevdet at "Økonomisk tenkning må bygge på realistiske forestillinger om mennesker og markeder, og erkjenne at begrenset kunnskap, usikkerhet, entreprenørskap og tid alle utgjør viktige elementer. Det er i dette perspektivet vi finner idéarven etter den østerrikske skolen."[2].

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]