Daniele Libanori
| Daniele Libanori | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. mai 1953[1] (70 år)Ostellato | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1977–), katolsk biskop (2018–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Daniele Libanori S.J. (født 27. mai 1953 i Ostellato i provinsen Ferrara i Emilia-Romagna i Italia) er en italiensk katolsk ordensmann og hjelpebiskop i Roma.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Sekularprest[rediger | rediger kilde]
Daniele Libanori begynte å forberede seg på å bli prest allerede i 1964, og ble presteviet for erkebispedømmet Ferrara den 11. juni 1977.[2]
Han mottok lisensiatgraden i teologi for evangelisering i Bologna og doktorgrad i teologi fra det teologiske fakultet for Sentral-Italia.[2]
Jesuitt[rediger | rediger kilde]
Fram til 1991 virket han i menighetssjelesorgen og fra 1983 var han også leder for presteseminaret for erkebispedømmet Ferrara.[3] I 1991 trådte han inn i jesuittordenen. Fra 1993 til 1997 var han sjelesørger ved universitetet i L'Aquila. Fra 1998 til 2003 var han universitetsprest ved universitetet La Sapienza i Roma. I 2002 avla han sine siste ordensløftene. Fra 2003 var han viserektor og fra 2008 til 2016 rektor for jesuittenes kirke Il Gesù i Roma. Deretter ledet han det nasjonale bønneapostolat i noen måneder og fra 2017 var rektor for kirken San Giuseppe dei Falegnami ved Forum Romanum og medarbeider for presteskapets videreutdannelse.[2]
Libanori er også en velkjent eksorsist for Roma.[4]
Hjelpebiskop i Roma[rediger | rediger kilde]
Den 23. november 2017 utnevnte pave Frans ham til titulærbiskop av Buruni og hjelpebiskop av Roma.[2] Generalvikaren for bispedømmet Roma, erkebiskop Angelo De Donatis, bispeviet ham og hjelpebiskopen Paolo Ricciardi, som ble utnevnt på samme tid, den 13. januar året etter. Medkonsekratorer var Gianrico Ruzza, hjelpebiskop i Roma, og Andrea Turazzi, biskop av San Marino-Montefeltro.
Han ble gitt tilsynsansvar for den sentrale sektor av bispedømmet Roma, og gjort til biskoppelig delegat for kleresiet og presteseminarer den 27. mai 2019.[5]
Den 14. april 2018 utnevnte pave Frans ham til medlem av Kongregasjonen for helligkåringer.
Covid-19-pandemien i 2020 fikk biskop Libanori til å ta sterk avstand fra stengingen av alle kirker i Roma. Kardinal De Donatis utstedte et dekret som stengte alle romerske kirker; dette var omstridt og at noen av kirkens folk, som kardinal Konrad Krajewski, ignorerte direktivet offentlig ved straks å sørge for åpning av kirkedørene i en kirke han var tilknyttet. Pave Frans avviste selv beslutningen, og ba om at dekretet ble opphevet. Biskop Libanori var enig i at kirker måtte forbli åpne og stilte seg derfor på pavens side i saken. Han utstedte et brev den 19. mars til prestene i den sentrale del av bispedømmet der han ga uttrykk for hans meninger. Brevet ble publisert i La Civilità Cattolica med tittelen «Tro under covid-19s tid».[3] Libanori bemerket at «mange klager over at stenging av kirkene er en del av restriksjonene», men bekreftet at «det er staten, ikke kirken, som må lovfeste når det gjelder folkehelse». Biskopen utdypet videre at «en åpen kirke også kan være et tegn på trøst» for folket under pandemien.
I desember 2022 gikk biskop Libanori ut med ytterligere opplysninger som belastet den slovenske jesuitt Marko Rupnik bosatt i Roma, en velkjent mosaikkunstner og åndelig rådgiver blant annet for søsterkongregasjoner, som hadde begått seksuelle overgrep.[6]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822
- Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851
- Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872
- Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1887
- Kardinal Antonio Vico (1847-1829) *1898
- Erkebiskop Filippo Cortesi (1876-1947) *1921
- Erkebiskop Zenobio Lorenzo Guilland (1890-1962) *1935
- Biskop Anunciado Serafini (1898-1963) *1935
- Kardinal Antonio Quarracino (1923-1998) *1962
- Pave Frans (1936- ) *1992
- Kardinal Angelo De Donatis (1954- ) *2015
- Biskop Daniele Libanori (1953- ) *2018[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ www.chiesacattolica.it, besøkt 16. august 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «Nomina di Vescovi Ausiliari di Roma (Italia)». Tägliches Bulletin (italiensk). Presseamt des Heiligen Stuhls. 23. november 2017. Besøkt 23. november 2017.
- ^ a b Gagliarducci, Andrea (30. juni 2020). «Pope Francis, a Jesuit at the helm of the Congregation for the Clergy?». Catholic News Agency. Besøkt 6. juli 2020.
- ^ Gnagni, Francesco (24. november 2017). «Daniele Libanori e Paolo Ricciardi, chi sono i due nuovi ausiliari di Roma nominati da Bergoglio». Formiche (italiensk).
- ^ Cifelli, Federica (27. mai 2019). «Ruzza è il nuovo ausiliare per il settore Sud. Libanori al Centro». Roma Sette (italiensk). Besøkt 6. juli 2020.
- ^ Father Rupnik egocentric and violent, a sister from his former community alleges, CNA, lest 2022-12-19, lest 2022-12-24
- ^ morandi, lest 24. desember 2022