Dagen etter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dagen etter
orig. The Day After
Generell informasjon
FilmtypeTV-film
SjangerDrama / Katastrofe
Utgivelsesår1983
Prod.landUSA
Lengde2 t. 6 min.
SpråkEngelsk
Aldersgrense16 (Norge)
Bak kamera
RegissørNicholas Meyer
Produsent
  • Robert Papazian
  • Stephanie Austin
ManusforfatterEdward Hume
Musikk
SjeffotografGayne Rescher
Foran kamera
Hovedrolle(r)
Annen informasjon
Prod.selskapABC Circle Films
TV-kanalABC
Premiere
  • 20. november 1983 (USA)
  • 27. januar 1984 (Norge, kino)
Eksterne lenker

Dagen etter (originaltittel: The Day After) er en amerikansk drama- og katastrofefilm fra 1983 regissert av Nicholas Meyer og produsert av TV-kanalen ABC. Filmen handler om en meget spent situasjon mellom USA og Sovjet under den kalde krigen. Etterhvert bryter det ut en fullskala atomkrig. En amerikansk småby ligger like ved en rakettsilo og blir derav hardt rammet. I dette området skildres tiden forut, underveis og like etter angrepet. I tiden etter blir det store spørsmålet hvordan de gjenlevende skal kunne fortsette livet. Hovedroller spilles av Jason Robards, JoBeth Williams, Steve Guttenberg, John Cullum, og John Lithgow. Manus var ved Edward Hume og filmen ble produsert av Robert Papazian.

Dagen etter ble vist på TV i USA, men ble vist på kino i mange andre land.

Handling[rediger | rediger kilde]

Dagen etter er en rystende beretning om hva som skjer i Lawrence og Kansas City før, under og etter et større atomangrep på USA.

Handlingen er lagt til midten av 1980-tallet. Lederskapet i Sovjet har gitt sine tropper ordre om å rykke over grensen til Vest-Berlin for å invadere Vest-Tyskland. Samtidig med disse dramatiske begivenhetene forbereder en familie i Lawrence seg på sin eldste datters bryllup, og dr. Oakes (Robards) er opptatt med sine oppgaver som sjefskirurg ved byens sykehus. Disse folka fortsetter med sine daglige aktiviteter, men dras samtidig nærmere og nærmere muligheten for atomkrig da russerne utfører et atomangrep på en vesttysk by og et amerikansk krigsskip i Den persiske gulf. Den internasjonale situasjonen eskaleres ytterligere da amerikanerne slår tilbake mot et sovjetisk skip og Sovjet igjen slår tilbake ved å angripe NATOs hovedkvarter med atomvåpen. Folk i USA begynner så smått å oppfatte hvordan ting vil utvikle seg og begynner å barrikadere seg i sine kjellere. Mange blir imidlertid tatt på senga da atomraketter skytes ut fra rakettsiloer i Kansas med mål i Sovjetunionen – vel vitende om at motangrepet kommer om en time. Motangrepet som kommer er ødeleggende. Et samfunn totalt ødelagt og forpestet av radioaktivitet er hva de overlevende må forholde seg til når de kryper frem fra sine ruiner og kjellere. Filmen viser hvordan noen forsøker å leve videre, samt situasjonen på et sykehus uten strøm og andre nødvendige forsyninger.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Hundrevis av krisesentere, psykologer, lærere og hjelpegrupper sto klar til å behandle krigsangst, redsel og apatisk atomfrykt i forbindelse med visningen av filmen på amerikansk TV. Psykologer og skolemyndigheter over hele USA gikk i dagene før visningen ut med kraftige advarsler mot at barn skulle se filmen.[1]

Janet Michaud i den amerikanske kampanjen mot atomvåpen, en del av den såkalte «frys-bevegelsen», hevdet at TV-selskapet ABCs atomkrigsfilm var en «reklameinnats til 50 millioner kroner for vår sak». Moral Majoritys erkekonservative leder, pastor Jerry Falwell fordømte filmen som «politisk propaganda for nedrustning». Han truet samtidig med å saksøke ABC for eventuelle emosjonelle skader seerne får av å se filmen.[1]

Anmelderne og publikum[rediger | rediger kilde]

VGs anmelder gav den terningkast seks.[2]

Priser[rediger | rediger kilde]

Filmen ble nominert til tolv Emmy-priser i 1984 og vant to.[3] I 1985 mottok filmen den tyske Goldene Leinwand for tre millioner kinobesøkende.[4] Edward Hume mottok Writers Guild of America Award for beste originale drama antologi i 1985.[5]

I rollene[rediger | rediger kilde]

Familien Oakes[rediger | rediger kilde]

  • Jason Robards … Dr. Russell Oakes
  • Georgann Johnson … Helen Oakes
  • Kyle Aletter … Marilyn Oakes

Familien Dahlberg[rediger | rediger kilde]

  • John Cullum … Jim Dahlberg
  • Bibi Besch … Eve Dahlberg
  • Lori Lethin … Denise Dahlberg
  • Doug Scott … Danny Dahlberg
  • Ellen Anthony … Joleen Dahlberg

Sykehusstaben[rediger | rediger kilde]

  • JoBeth Williams … Nurse Nancy Bauer
  • Calvin Jung … Dr. Sam Hachiya
  • Lin McCarthy … Dr. Austin
  • Rosanna Huffman … Dr. Wallenberg
  • George Petrie … Dr. Landowska
  • Jonathan Estrin … Julian French

Andre[rediger | rediger kilde]

  • Steve Guttenberg … Stephen Klein
  • John Lithgow … Joe Huxley
  • Amy Madigan … Alison Ransom
  • William Allen Young … Airman Billy McCoy
  • Jeff East … Bruce Gallatin
  • Dennis Lipscomb … Reverend Walker
  • Clayton Day … Dennis Hendry
  • Antonie Becker … Ellen Hendry
  • Stephen Furst … Aldo
  • Arliss Howard … Tom Cooper
  • Stan Wilson … Vinnie Conrad
  • Harry Bugin … Man at phone

Filmer med samme tema[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stein K. Kristiansen (19. november 1983). «USA forbereder seg på TV-marerittet». VG. s. 11. Besøkt 4. april 2019. «Hundrevis av krisesentere, psykologer , lærere og hjelpegrupper står klar til å behandle krigsangst, redsel og apatisk atomfrykt etter visningen av atomfilmen «The Day After» på TV i morgen kveld […] Moral Majoritys erkekonservative leder, pastor Jerry Falwell, har fordømt filmen som «politisk propaganda for nedrustning» - Han truer med å saksøke ABC for eventuelle emosjonelle skader seerne får av å se filmen.» 
  2. ^ S.W. (27. januar 1984). «VGs filmbarometer». VG. Besøkt 7. april 2009. 
  3. ^ «The Day After An ABC Theatre Presentation» (engelsk). Television Academy. 1984. Besøkt 4. april 2019. 
  4. ^ «The Day After - Der Tag danach» (tysk). Goldene Leinwand. 1985. Besøkt 5. april 2019. [død lenke]
  5. ^ Michael London (22. mars 1985). «Robinson, Allen share Writers Guild award». Los Angeles Times (engelsk). Arkivert fra originalen 4. april 2019. Besøkt 5. april 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]