Crozetøyene

Crozetøyene
Îles Crozet
	Kart over Crozetøyene
	Geografi
Plassering	Indiahavet
Øygruppe / del av	Crozetøyene
Antall øyer	6
Større øyer	3
Areal	352 km²
Høyeste punkt	Mont Marion-Dufresne (1090 moh.)
	Demografi
Befolkning	18 (vinter); 30 (sommer)
	Posisjon
	; Crozetøyene; 46°15′S 51°35′Ø
	Crozetøyene på Commons

Crozetøyene eller Crozetarkipelet (fransk Îles Crozet eller offisielt Archipel Crozet) er en gruppe subantarktiske øyer som ligger sørøst for Kapp det gode håp i Indiahavet og tilhører De franske sørterritorier.

Geografi

Crozetøyene ligger langt fra bebodde områder mellom breddegradene 45° 95' og 46° 50' S / 50° 33' og 52° 58' Ø. Øyene er de få punktene på det såkalte Crozetplatået med en størrelse på om lag 1200 km x 600 km, som stikker opp over vannflaten. Arkipelet består av 6 større og 14 mindre øyer, og den største øya er ca. 150 km². Arkipelet har om lag 300 regndager i året, og ca. 100 dager hvert år er vindstyrken over 100 km/t. Temperaturen varierer oftest mellom 18 °C og 5 °C.

De seks største øyene fra vest til øst

Nr.	Øynavn (norsk oversettelse)	Areal (km²)	Høyde (m)	Høyeste punkt	Beliggenhet
	Crozetøyene (totalt)	352	1050	Mont Marion-Dufresne	45° 95' og 46° 50' S 50° 33' og 52° 58' Ø
1	Île aux Cochons (Griseøya)	67	826	Mont Richard-Foy	46°06′S 50°14′Ø
2	Brisants de l'Héroïne eller Rochers de la Meurthe	0	5		46°13′S 50°22′Ø
3	Île des Pingouins (Pingvinøya)	3	340	Mont des Manchots	46°27′S 50°23′Ø
4	Îlots des Apôtres (Aposteløyene)	2	289	Mont Pierre	45°58′S 50°27′Ø
5	Île de la Possession (Besittelsesøya)	150	934	Pic du Mascarin	46°24′S 51°46′Ø
6	Île de l'Est (Østøya)	130	1050	Mont Marion-Dufresne	46°26′S 52°18′Ø

Historie

Crozetøyene ble oppdaget den 24. januar 1772 ved ekspedisjonen den franske utforskeren Joseph Marion du Fresne med skipet «Le Mascarin». Hans nestkommanderende, Jules (Julien-Marie) Crozet gikk i land på Île de la Possession og gjorde krav på øygruppen for Frankrike.^[1] Ekspedisjonen fortsatte østover og gikk i land på New Zealand hvor kaptein Marion og det meste av hans mannskap ble drept og spist av de innfødte maorierne.^[2] Crozet overlevde katastrofen, og greide å lede de overlevende tilbake til deres base på Mauritius. I 1776 møtte han James Cook i Cape Town da Cook var i ferd med sin tredje sjøreise.^[2] Crozet delte sine kart fra sin ulykksalige ekspedisjon, og da Cook seilte østover stoppet han på øyene, navnga den vestlige gruppen for Marionøyene og den østlige for Crozetøyene.^[1] I de neste årene refererte besøkende skip til både de østlige og vestlige øygruppene som Crozetøyene, og Marionøya ble til den største av de to Prince Edwardøyene, som ble oppdaget av kaptein Marion på samme ekspedisjon.^[1]

På 1800-tallet befant amerikanske seljegere seg på øyene på grunn av store bestander av øresel. Det meste av fangsten ble eksportert til Kina. Omkring 1835 hadde nesten alle seler forsvunnet fra øyene, og man begynte i stedet å jakte på hval. Omkring 1840 var det 18 amerikanske hvalfangerskip i området.

Siden 1960-tallet har det vært en fransk forskningsstasjon på en av øyene. Basen får forsyninger av skipet «Marion Dufresne», som to-tre ganger i året forlater sin havn på øya Réunion for blant annet å besøke Crozetøyene og Kerguelen.

Naturen

Crozetøyene er en del av naturreservatet (2006), Ramsar-området (2008) og verdensarvområdet (2019) Franske sørlige land- og havområder.

Øyene som ikke lenger har isbreer består av treløse fjell og svarte strender av vulkansk sand. Det hekker fire arter pingviner på øyene. Den største populasjonen er gulltoppingvin (Eudyptes chrysolophus) med over to millioner hekkende par, men det hekker også kongepingvin (Aptenodytes patagonicus), klippehopperpingvin (Eudyptes chrysocome) og mindre grupper med bøylepingvin (Pygoscelis papua). Det hekker også petreller og albatrosser, blant annet silkepetrell (Pterodroma mollis) og vandrealbatross (Diomedea exulans).

Til tross for det historisk store jakttrykket finnes det fremdeles bestander av sjøløver og øresel, blant annet tropisk pelssel (Arctocephalus tropicalis).

Som på mange av de andre subantarktiske øyene har dyr som er innført av menneskene, medført store problemer for de følsomme økosystemene. Rotter og mus var de første dyrene som skapte problemer. Senere ble det innført katter for å få bukt med dette problemet, men det førte bare til enda større problemer blant dyrelivet på øyene. Andre dyr som griser, kaniner og geiter som ble innført for å fungere som mat, har hatt en skadelig innvirkning på øyenes plante- og dyreliv.

I havet omkring arkipelet lever blant annet den antarktiske fiskearten patagonisk tannfisk (Dissostichus eleginoides) som er truet av tjuvfiske, noe som har medført at både Frankrike og Greenpeace patruljerer området.

Referanser

^ ^a ^b ^c Mills, William J. (2003): Exploring Polar Frontiers: A Historical Encyclopedia, 1. ABC-CLIO. s. 166–167
^ ^a ^b Hough, Richard (1995): Captain James Cook: A Biography. W. W. Norton & Company, ISBN 978-0393315196, s. 259–260

Litteratur

LeMasurier, W. E.; Thomson, J. W., red. (1990): Volcanoes of the Antarctic Plate and Southern Oceans. American Geophysical Union. ISBN 0-87590-172-7.
Church, Ian (1985): Survival on the Crozet Islands: The Wreck of the Strathmore in 1875. Waikanae, New Zealand: Heritage Press. ISBN 0-908708-02-5.

Eksterne lenker

(en) Crozet Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

(en) Category:Crozet Islands nonmarine fauna – detaljert informasjon på Wikispecies

South Atlantic & Subantarctic Islands site, Crozet Islands page

[Mills-1] Mills, William J. (2003): Exploring Polar Frontiers: A Historical Encyclopedia, 1. ABC-CLIO. s. 166–167

[Hough-2] Hough, Richard (1995): Captain James Cook: A Biography. W. W. Norton & Company, ISBN 978-0393315196, s. 259–260

[1]

[2]