Corpus separatum
Corpus separatum (latin for «separert kropp») er et uttrykk benyttet i FNs delingsplan vedtatt som resolusjon 181 (II) A den 29. november 1947 for å referere til en foreslått internasjonalt administrert sone som skulle inkludere Jerusalem og en rekke nærliggende byer som Betlehem og Ein Karim, det var, «med hensyn til dens assosiasjon med tre verdensreligioner» og derfor skulle bli «ansett spesiell og få separat behandling fra resten av Palestina og burde være under virksom FN-kontroll».
Konseptet corpus separatum[rediger | rediger kilde]
Denne ideen ble særlig støttet av Den hellige stol og hadde sin opprinnelse i bestemmelsene for beskyttelse av kristne hellige steder i Det hellige land under Det osmanske rike.
Konseptet corpus separatum eller en internasjonal by for Jerusalem var således befruktet av Pavestolens mangeårige standpunkt vedrørende Jerusalem og dens engasjement for beskyttelse av de mange kristne hellige steder i Det Hellige Land, et engasjement som var meget eldre enn det britiske mandat. Vatikanets historiske interesser og krav, så vel som Italias og Frankrikes, var basert på Pavestolens tidligere protektorat og Det franske Jerusalem-protektorat.
Beskyttelse av ikke-jødiske rettigheter[rediger | rediger kilde]
Balfourerklæringen av 1917, som uttrykte britisk støtte til planen om et hjemland for det jødiske folk i Palestina, inneholdt også en proviso:
- «it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine».
Balfourerklæringen såvel som den siterte klausulen ble inkorporert i artikkel 95 i Sèvrestraktaten (1920) og i Mandate for Palestine (1923). Ved siden av å sikre de ikkejødiske beboere av Palestina sine åpenbare rettigheter, ble det uttrykt at Pavestolens interesser og europeiske makters krav dermed var dekket. Disse makter hadde offisielt tapt alle sine såkalte kapitulasjonsrettigheter i regionen i og med artikkel 28 av Lausannetraktaten (1923). Videre hadde Palestinamandatet i artiklene 13 og 14 lagt opp til en internasjonal kommisjon for å løse problemet med konkurrerende krav på de hellige steder. Men Storbritannia sørget aldri for at disse artiklene fikk noen effekt.
Forthandlinger frem mot FNs delingsplan[rediger | rediger kilde]
Under forhandlingene i 1947 om Palestinamandatet, gjenopplivet Vatikanet, Italia og Frankrike sine historiske krav hva angikk de kristne hellige steder som de hadde tapt i 1914, men uttrykte dem som et fremlegg om et spesielt internasjonalt regime for byen Jerusalem. Vatikanet støttet FN-resolusjon 181, som fordret en «internasjonalisering» av Jerusalem. I sin encyklika In multiplicibus curis (1948) uttrykte pave Pius XII sitt ønske om at de hellige steder skulle ha «en internasjonal karakter». I 15. mai 1948-utgaven av L’Osservatore Romano, som er Den hellige stols offisielle avis, het det at «moderne sionisme er ikke den sanne arving av Bibelens Israel., men er en sekulær stat…. Derfor tilhører Det Hellige Land og dets hellige steder til kristenheten, som er det sanne Israel.» Den Hellige Stol skulle i flere tiår omhyggelig unngå å anerkjenne Israel eller en gang benytte dette navnet om den stat ved det navn som faktisk var blitt etablert.[1]
Vatikanets standpunkt kulminerte i 1947 ved at corpus separatum-status for Jerusalem ble inkorporert i FNs delingsplan for Palestina, og dette antas å ha influert katolske land, særlig i Latin-Amerika, til å avlegge stemme for hele delingsplanen. I 1948 ble dette fremlegget gjentatt i FNs generalforsamlings resolusjon 194, som igjen innebar at Jerusalem var å bli gjort til en internasjonal by,[2] under tilsyn utøved av De forente nasjoner. Pius XII gjentok sin støtte til internasjonaliseringen i encyklikaen Redemptoris nostri cruciatus i 1949.
Oppfordringen om implementering av internasjonalisering ble grentatt av pave Johannes XXIII. I desember 1967, etter Seksdagerskrigen, justerte pave Paul VI Vatikanets standpunkt, og fordret nå «et spesielt statutt, internasjonalt garantert», for Jerusalem of de hellige steder, snarere enn internasjonalisering,[1] og gjorde fortsatt ingen referanse til Israel. Dette reviderte standpunkt med internasjonale garantier ble fulgt opp av pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI.[3] Vatikanet gjentok dette standpunkt i 2012, ved på peke på Jerusalems «identitet og hellige karakter» og fordre at fri tilgang til byens hellige steder skulle beskyttes av «et internasjonalt garantert særlig statutt». Etter at USA anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad i desember 2017, uttrykte pave Frans Vatikanets standpunkt slik: «Jeg vil rette en inderlig appell fra hjertet om at alle må være fast på å respektere byens status quo, i pakt med de relevante FN-resolusjoner.»[4]
Corpus separatum i FN-resolusjonene 181 og 194[rediger | rediger kilde]
På grunn av byens mange hellige steder ogdens tilknyting til tre verdensomspennende religioner, hadde Jerusalem internasjonal betydning. FN ville sikre dette etter at det britiske mandaten ble avsluttet og garanterre stedenes tilgjengelighet. Således foreslo Generalforamlingen corpus separatum som beskrevet i FN-resolusjon 181. Byen skulle være «under a special international regime and shall be administered by the United Nations». Administreringsansvarlig skulle være FNs tilsynsråd, ett av FN-charterets organer.[5]
Corpus separatum dekket et omattende område. Araberne hadde faktisk ønsket å gå tilbake til byens tidligere status som en åpen by under arabisk suverenitet, med endte opp med å støtte corpus separatum.[6] Israel avviste planen og støttet bare et begrenset internasjonalt regime.[7][8] I mai 1948 meddelte Israel Sikkerhetsrådet at det anså Jerusalem som utenfor sitt territorium,[9] men at landet nå hevdet suverenitet over Jerusalem med unntak av De hellige steder.
Resolusjon 181[rediger | rediger kilde]
Corpus separatum ble fremlagt for FNs generalforsamling som Resolusjon 181 (II) den 29. november 1947, vanligvis omtaltt som FNs delingsplan. Der het det ordrett:
- «Independent Arab and Jewish States and the Special International Regime for the City of Jerusalem ... shall come into existence in Palestine two months after the evacuation of the armed forces of the mandatory Power has been completed but in any case not later than 1 October 1948».
Alle beboere ville automatisk bli «citizens of the City of Jerusalem» (borgere av Jerusalem by), med mindre til de valgte statsborgerskap i den arabiske eller den jødiske stat.
Planen ikke realisert, men FN-resolusjonen bestod[rediger | rediger kilde]
Planen ble ikke iverksatt på bakken. Britene tok ingen skritt for å etablere det fornødne internasjonale styringsapparat, og de forlot Jerusalem den 14. mai 1948. De etterlot seg et maktvakuum[10] der som de arabiske nabolands styrker invaderte den nylig deklarerte Staten Israel.
Slaget om Jerusalem kom til sin slutt den 18. juli 1948. Da kontrollerte israelerne Vest-Jerusalem, og Transjordan kontrollerte Øst-Jerusalem. Den 2. august 1948 proklamerte Staten Israels regjering at Vest-Jerusalem burde administreres av Israel.[11]
Israel og Transjordan hadde altså kontroll over hver sine deler av området.
FN vedtok deretter resolusjon 194, som fastholdt resolusjon 181 (II) A, det vil si corpus separautm for Jerusalem og omegn.
Resolusjon 194[rediger | rediger kilde]
Etter at 1948 bragte krig, og viste at delingsplanen brøt sammen, vedtok FNs generalforsamling Resolusjon 194 den 11. desember 1948 om etablering av en UN Conciliation Commission, hvis oppgaver skulle omfatte implementering av det internasjonale regime for Jerusalem-området. Resolusjon 194 gav de følgende direktiver i artiklene 7, 8 og 9 (engelsk resolusjomnstekst):
Prinsippet om FNs overoppsyn
- Resolves that the Holy Places ... in Palestine should be protected and free access to them assured,...; that arrangements to this end should be under effective United Nations supervision; ... in presenting ... its detailed proposals for a permanent international regime for the territory of Jerusalem, should include recommendations concerning the Holy Places in that territory ...
Område og suverenitet
- Resolves that, in view of its association with three world religions, the Jerusalem area, including the present municipality of Jerusalem plus the surrounding villages and towns, the most Eastern of which shall be Abu Dis; the most Southern, Bethlehem; the most Western, Ein Karim (including also the built-up area of Motsa); and the most Northern, Shu'fat, should be accorded special and separate treatment from the rest of Palestine and should be placed under effective United Nations control.[13]
Demilitarisering
- Requests the Security Council to take further steps to ensure the demilitarization of Jerusalem at the earliest possible date.
Separat kontroll
- Instructs the Conciliation Commission to present to the fourth regular session of the General Assembly detailed proposals for a permanent international regime for the Jerusalem area which will provide for the maximum local autonomy for distinctive groups consistent with the special international status of the Jerusalem area.
FN-koordinator
- The Conciliation Commission is authorized to appoint a United Nations representative who shall cooperate with the local authorities with respect to the interim administration of the Jerusalem area.
Tilgang
- Resolves that, pending agreement on more detailed arrangements among the Governments and authorities concerned, the freest possible access to Jerusalem by road, rail or air should be accorded to all inhabitants of Palestine.
Forsøk på å hindre tilgang
- Instructs the Conciliation Commission to report immediately to the Security Council, for appropriate action by that organ, any attempt by any party to impede such access.
Senere utvikling - mens FN-resolusjonene består[rediger | rediger kilde]
To tiår senere fikk Israel kontroll over Øst-Jerusalem og hele Vestbredden under seksdagerskrigen, og tilføyde straks Øst-Jerusalem som en del av Israel og den samlede administrasjonen i Jerusalem, som ikke har grensene likt som dem foreslått som corpus separatum og som ikke inkluderer Betlehem.
FN har aldri opphevet resolusjonene 181 og 194, som dermed vedvarer som offisielt standpunkt at Jerusalem skulle settes under et særskilt internasjonalt regime.[12] Ikke desto mindre sa FNs generalsekretær Ban Ki-moon den 28. oktober 2009 at han personlig mente at Jerusalem må være hovedstad for både Israel og Palestina.[13]
Kuriosum[rediger | rediger kilde]
Spenningsforfatteren Tom Clancys bok The Sum of All Fears (1991) har med et scenario med et corpus separatum realisert for Jerusalem. Bak dette står USA, som for å få fart på fredsprosessen omgjør Jerusalem til en uavhengig bystat som administreres av et tribunal bewstående av jødiske, muslimske, katolske og ortodokse religiøse ledere, sikret av en uavhengig styrke av sveitsergardister.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b The State of Israel & the Universal Church, Seeking a Theology of the Holy Land, av Massimo Faggioli, 3. mai 2018.
- ^ Kane, Gregory (28. november 2007). «Hearing the Sounds of Silence at Middle East Conference». Virginia Gazette.
- ^ «Vatican Hails UN Palestine Vote, Wants Guarantees for Jerusalem». Haaretz.
- ^ Horowitz, Jason (6. desember 2017). «U.N., European Union and Pope Criticize Trump's Jerusalem Announcement». The New York Times. ISSN 0362-4331.
- ^ Se Resolution 181, Part III (A).
- ^ UN Committee on Jerusalem, Meeting between the Committee on Jerusalem and the delegations of the Arab states, 20 June 1949 (doc.nr. A/AC.25/Com.Jer./SR.33)
- ^ Letter dated 31 May 1949, addressed by Mr. Walter Eytan, Head of the Delegation of Israel (doc.nr. A/AC.25/Com.Jer/9 d.d. 01-06-1949)
- ^ UNCCP, 5. april 1949, second progress report Arkivert 17. juni 2013 hos Wayback Machine. Arkivert 2013-06-17 hos Wayback Machine (doc.nr. A/838 d.d.19-04-1949), se par. 28.
- ^ UNGA, 22 May 1948, Replies of Provisional Government of Israel to Security Council questionnaire Arkivert 28. mai 2013 hos Wayback Machine. Arkivert mai 28, 2013, hos Wayback Machine (doc.nr. S/766)
- ^ Yoav Gelber, Independence Versus Nakba; Kinneret–Zmora-Bitan–Dvir Publishing, 2004, ISBN 965-517-190-6, s.104
- ^ Israel Ministry of Foreign Affairs, 12. august 1948, 2 Jerusalem Declared Israel-Occupied City- Government Proclamation (onweb.archive.org/)
- ^ UNGA, 30 November 2011, Resolution adopted by the General Assembly, 66/18. Jerusalem Arkivert 2014-02-03 hos Wayback Machine (doc.nr. A/RES/66/18 d.d. 26-01-2012)
"Recalling its resolution 181 (II) of 29 November 1947, in particular its provisions regarding the City of Jerusalem,"
"Reiterates its determination that any actions taken by Israel, the occupying Power, to impose its laws, jurisdiction and administration on the Holy City of Jerusalem are illegal and therefore null and void and have no validity whatsoever," - ^ Jerusalem must be capital of both Israel and Palestine, Ban says, UN News Centre, (28. oktober 2009)