Colesbukta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Colesbukta på kartet over Svalbard
Colesbukta
Colesbukta
Colesbukta på kartet over Svalbard
Utsikt over Colesbukta og ruinbyen Coles Bay, sett i retning sørover.
Parti fra nordøstre Colesbukta, med ruiner av russernes gruveby.
Kart over Colesbukta, fra 1927. Oppmålt under Dei Norske Svalbardekspedisjonane i 1911 og 1912 ledet av Adolf Hoel og Arve Staxrud.

Colesbukta er en 4,5 km bred bukt på sørsiden av Isfjorden, nordvest på Nordenskiöld LandSpitsbergen, Svalbard. Colesbukta ligger omtrent midtveis mellom Adventfjorden (Longyearbyen) og Grønfjorden (Barentsburg). I Colesbukta er det rikt planteliv, blant annet med multe som ellers er svært uvanlig på Svalbard.

Historie[rediger | rediger kilde]

En oppdagelsesreisende navnga stedet etter Coles Park. Tidvis ble navnet også uttrykt med Coal, Kohle, altså «kullbukta».[1]

I 1873 satte fangstmann Ole Barth Tollefsen opp ei fangsthytte innerst i Colesbukta for reinjakt, kalt Barths Minde. Deretter ble det i 1909 satt opp en ny gamme i vest nesten ute på Kapp Laila, av Hans Jørgensen Furfjord. Den ble senere overtatt av Daniel Nøis, men i 1919 overført til en direktør i Northern Exploration Company.[2] Nøis oppga samme år å ha «okkupert» fangstområdet i Colesbukta.

I juli 1912 okkuperte «Stavanger Spitsbergen-Expeditionen 1912» alle kullfelt fra Kapp Heer til Colesbukta, og i 1915 ble kullrettighetene samlet i A/S De Russiske Kulfelter Green Harbour. Etter ti år ble disse utmål solgt til selskapet M. Lewin & Co.

Lengre øst i bukta okkuperte Rusanov på vegne av et russisk selskap de mulige, østlige kullfeltene i 1912, og overdro disse til det britiske Anglo-Russian Grumant Co Ltd - som drev kullgruve her 1926-27. Dette feltet ble, i lilhet med feltene i Grønfjorden lengre vest, overtatt av Arktikugol i 1932.[3] Det russiske kullgruveanlegget Grumantbyen ble bygget opp senere gjennom ekspansjon vestover fra Colesbukta, og beholdt utskipningshavnen innerst i buktas østside. Havneforholdene var for dårlige i Grumant, derfor bygde russerne en jernbanelinje mellom de to stedene slik at kullet ble fraktet til Colesbukta og skipet sørover derfra.

På østsiden av bukta ligger Rusanovodden og på vestsiden ligger Kapp Laila. Hvert år går et populært hundespannløp fra Longyearbyen til Kapp Laila, hvor deltakerne snur og returnerer mot Longyearbyen. Scooterløypene til Longyearbyen går gjennom den isfrie Colesdalen som munner ut i bukta fra øst. Scooterløypa vestover til Barentsburg går langs kysten. Sørovergår det scooterløyper via Colesdalen til Reindalen og Sveagruva. De største fjellene over bukta og dalen er Lindholmfjellet (965 m) og Nathorstfjellet (887 m).

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Colesbukta har om lag 63 registrerte kulturminner, flest i øst mot Grumantbyen. Regnet fra vest (Kapp Laila) via elvedeltaet og øst til og med tettstedet Coles Bay, innbefatter de viktigste kulturminnene:

  • Kapp Laila, ulike rester av fangstinnretninger, samt en gamme satt opp i 1900 for Hans Jørgensens Furfjords ekspedisjon, reparert under førsteverdenskrig og overtatt av Daniel Nøis, senere av Northern Exploration Company i 1919.
  • Eriksonodden, ulike fangstinnretninger og hustufter, inklusive 6-manns brakke oppsatt i 1919 av A/S Stavanger Spitsbergen av mannskapet på skuta «Duen» av Tromsø. Hustuft av fangsthytte (Eriksonodden).
  • Eriksonodden øst, to teknisk-industrielle kulturminner (Colesbukta-Isfjorden, og Kapp Laila-Colesbukta-Isfjorden).
  • Vrak av en pomor-russisk båt (lodje) på vestsiden av elvedeltaet innerst i bukta.
  • Gammen i Colesbukta (Barths Minde) på østsiden av elvedeltaet innerst i bukta, oppført av Ole Barth Tollefsen i 1873 som røkeri under en fangstekspedisjon. Hytta ble bragt til Svalbard med skuta «Elida» (Gammen).
  • Russisk fangstlokalitet og skipsvrak, inne på land ved siden av Gammen (Colesbukta 2).
  • Ekspedisjonshytte fra mellomkrigstiden, inne i Coles Bay (Colesbukta).
  • Industrianlegg ved bredden av Tenndammen (Coles-Bay 37, Colesbukta 4).
  • Industrianlegg og gruveanlegg som utgjør selve Coles Bay-tettstedet. Industri- og produksjonsanlegg (Coles-Bay 1, 2, 10, 21, 26, 27), tun (Coles-Bay 3), historiske hustufter (Coles-Bay 5, 6, 8, 9, 13, 14, 15, 16, 17, 25, 29, 31), tuft av fangsthytte fra 1900-tallets første kvartal (Colesbukta 5), bryggeanlegg ute i sjøen (Coles-Bay 7, 47), annen industriell bygning eller anlegg (Coles-Bay 23, 24,28, 32, 33, 34, 38, 39, 40, 41, 43, 44, 45, 46), anneksjonsskilt (Coles-Bay 4).
  • Industrianlegg i fjellsiden like ovenfor Coles City-bebyggelsen og ned mot sletta nordøst for Tenndammen (Colesbukta 3, Coles-Bay 11, 19, 35), inklusive historiske hustufter (Coles-Bay 20, 23, 30, 42), steingjerde (Coles-Bay 48), idrettsanlegg (Coles-Bay 49), og kirkegård (Coles-Bay 36).
  • Rusanovhuset, på nordsiden av Coles Bay mot Rusanovodden, oppført 1913 av ingeniør Rudolf L Samoilovitsj for Handelshuset Grumant - A. G. Agafeloff & Co, med bolighus og lager for gruveskjerpformål.

Området inngikk i Fangstområde 10 (Colesbukta) i den norske fangstadministrasjonen i mellomkrigstiden.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Colesbukta Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt. Besøkt 9. mars 2013
  2. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 70.
  3. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 70.
  4. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 69.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Colesdalen

Koordinater: 78°6′8″N 14°56′6″Ø