Charles-Henri Sanson
| Charles-Henri Sanson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. feb. 1739[1][2][3] Paris (Kongeriket Frankrike) | ||
| Død | 4. juli 1806[1][2][3] (67 år) Paris (Det første franske keiserdømme) | ||
| Beskjeftigelse | Bøddel, lege, fiolinist | ||
| Far | Charles-Jean-Baptiste Sanson | ||
| Barn | Henri Sanson | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière de Montmartre[3] | ||
Charles-Henri Sanson (født 15. februar 1739 i Paris, død der 4. juli 1806) var en fransk bøddel som tjenestegjorde i førti år.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Charles-Henri Sanson var eldste sønn av Charles-Jean-Baptiste Sanson (1719–1778) og hans første hustru Madeleine Tronson.
Han nedstammet fra en skarpretterfamilie som opprinnelig var fra Skottland og slo seg ned i Abbeville i Picardie i Frankrike og innehadde viktige embeder der. Én gren av familien utøvde fra 1688 skarpretterembedet i Paris og Versailles: Charles-Louis Sanson (1635–1707), en etterkommer av kartografen Nicolas Sanson, var i 1662 løytnant i Marquis de La Boissières regiment. Han giftet seg i 1675 med Marguerite Jouënne (død 1681), datter av skarpretteren i Rouen, Pierre Jouënne. Han måtte avslutte sin militære løpebane og kom som enkemann i 1687 til Paris.
Den 24. september 1688 overtok han det parisiske skarpretterembede etter Nicolas Levasseur, og giftet seg i 1699 med Jeanne-Renée Dubut. Sønnen av første ekteskap, Charles Sanson (født 1681, død 25. september 1726), innehadde så embedet fra 1707 til 1726 og giftet seg i 1707 med Anne-Marthe Dubut. Hans etterfølger ble sønnen Charles-Jean-Baptiste Sanson. Under hans mindreårighet (i 7 år) representerte hans mor og hennes annen ektemann, François Prudhomme, som «regent» (régent, offisiell fransk tittel for en interimbøddel) til 1739.
Charles-Henri Sanson ble til å begynne med oppdratt på klosterskolen i Rouen. Men i 1753, da han var 14 år, ble det ved en indiskresjon fra en far av en annen elev, som ved et besøk gjenkjente Charles-Henris far som skarpretter. Til skolelederens beklagelse måtte Charles-Henri forlate skolen som ville hegne om sitt rykte. Charles-Henri fikk deretter privatundervisning og studerte senere ved universitetet i Leiden for å bli lege. Han hyste en særlig motvilje mot det embede som gikk i arv i familien.
Skarpretter[rediger | rediger kilde]
Etter at faren ble delvis lam og etter påtrykk fra farmoren, Anne-Marthe Sanson, avbrøt Charles-Henri sitt medisinstudium og tiltrådte i 1754 som bøddel for å sikre familiens livsunderhold. Som bøddel (bourreau) ble han kjent som «Monsieur de Paris» – «Herren fra Paris» (med undertonen «en viss herre fra Paris»).
Den 10. januar 1765 giftet Sanson seg med sin annen hustru, den seks år eldre Marie-Anne Jugier. De fikk to sønner, Henri (1767–1830), som ble hans offisielle etterfølger, og Gabriel (1769–1792), som også ble medhjelper ved henrettelser.
I 1757 assisterte Charles-Henri Sanson sin onkel, Nicolas-Charles-Gabriel Sanson (1721–1795, skarpretteren i Reims) ved den ekstremt grusomme lemlestelsen og henrettelsen av kongeattentatsmannen Robert François Damiens. Onkelen sluttet deretter i tjenesten.
Sanson fikk så den blodrøde kappen i 1778, dette arvelige levebrødet som exécuteur des hautes oeuvres de Paris etter faren Charles-Jean-Baptiste. Han utøvde embedet både under monarkiet, og under den franske revolusjon, frem til 1795. Det overveiende flertall av henrettelsene ble utført av Sanson assistert av inntil seks hjelpere.
Han gjennomførte 2918 halshugginger, hvorav et av ofrene var kong Ludvig XVI, selv om han personlig var tilhenger av monarkiet. Dronning Marie Antoinette ble halshugd av hans sønn Henri, som de facto utførte farens arbeide fra 1793 - selv overvar han bare henrettelsene.
Da giljotinen ble lansert, så Charles-Henri på det som et fremskritt. Han var med på å få den tatt i bruk som standardmetode ved henrettelser. Etter at Joseph-Ignace Guillotin offentlig foreslo at denne Antoine Louis' nye henrettelsemaskinen skulle taes i bruk, leverte Sanson et memorandum til den lovgivende forsamling som ble tillagt stor vekt på grunn av skarpretterens særlige sakkunnskap.[4] Sanson, som eide og vedlikeholdte alt sitt eget utstyr, argumenterte overbevisende for at flerhenrettelser var for krevende ved bruk av de gamle metoder. Den (relativt) lette vekt på redskapene gjorde dem sårbare ved hyppig bruk; kostnadene for reparasjoner og vedlikehold ville bli umulig høye (en urimelig byrde for skarpretterens økonomi, fremholdt han). Dessuten, og enda verre, ble den fysiske belastningen såpass stor at det kunne inntreffe uhell, og at de som skulle henrettes kunne da være henfalne til desperate handlinger under de da langt uttrykte og uberegnelige prosedyrer.[5]
Med giljotinen ble en rekke prominente revolusjonære henrettet, som for eksempel Georges Danton, Camille Desmoulins, Maximilien de Robespierre og Antoine de Saint-Just. Charles-Henri Sanson var godt fornøyd over at de var blitt dømt til døden.
I 1795 gikk embedet også offisielt videre til hans sønn Henri.
Falske memoarer[rediger | rediger kilde]
Sanson ble kjent gjennom memoarer, som var falske, utgitt i hans navn (1829 av Lhéritier de l'Ain, 1830 av A. Grégoire, psevdonym for V. Lombard, 1862-63 av M. d'Olbreuze).
De få fullt pålitelige fakta som utgjør sannhetens kjerne i de mange romantiske fortellingene om Samson, ble sammenstilt av Georges Lenôtre i La guillotine pendant la revolution (1893).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Robert Christophe: Les Sanson, bourreaux de père en fils, pendant deux siècles. Arthème Fayard, Paris 1960
- Guy Lenôtre: Die Guillotine und die Scharfrichter zur Zeit der französischen Revolution. Kadmos, Berlin 1996. ISBN 3-931659-03-8
- Hans-Eberhard Lex: Der Henker von Paris. Charles-Henri Sanson, die Guillotine, die Opfer. Rasch u. Röhring, Hamburg 1989. ISBN 3-89136-242-0
- Chris E. Paschold, Albert Gier (Hrsg.): Der Scharfrichter – Das Tagebuch des Charles Henri Sanson (Aus der Zeit des Schreckens 1793–1794). Insel-Verlag, Frankfurt/M. 1989; ISBN 3-458-16048-5
- Henri Sanson: Tagebücher der Henker von Paris. 1685–1847. Erster und zweiter Band in einer Ausgabe, hrsg. v. Eberhard Wesemann u. Knut-Hannes Wettig. Nikol, Hamburg 2004. ISBN 3-933203-93-7
- (sv) Sanson, Charles Henri i Nordisk familjebok (2. utgave, 1916)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=charles+henri;n=sanson, oppført som Charles Henri Sanson[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Charles Henri Sanson, GeneaStar person-ID sansoncharl[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Find a Grave, Find a Grave-ID 6754, besøkt 19. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Croker (1857): p.534 ff. Croker includes the full text of Sanson's "Memorandum of Observations on the Execution of Criminals by Beheading.".
- ^ Gerould, Daniel (1992); Guillotine: Its Legend and Lore; Blast, NY; ISBN 0-922233-02-0. See p.14. |"[I]n March, 1792... he [Sanson] explained the need for a new instrument. His sword grew blunt after each decapitation, (etc.)". See also Croker (1857), p.534: "It is to be considered [wrote Sanson] that when there shall be several criminals to execute at the same time, the terror that such an execution presents... [would be] an invincible obstacle...."