Antoine Louis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antoine Louis
Født13. feb. 1723[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Metz
Død20. mai 1792[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Paris
BeskjeftigelseKirurg, fysiolog, universitetslærer, Encyclopédistes, lege Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder		François Gigot de Lapeyronie[5]
NasjonalitetFrankrike
Medlem avDet franske vitenskapsakademiet
Académie nationale de médecine
Académie des sciences, belles-lettres et arts de Rouen
Antoine Louis på Commons
Memoire contre la legitimite des naissances pretendues tardives, 1764

Antoine Louis (født 13. februar 1723 i Metz, død 20. mai 1792 i Paris) var en fransk militærlege og kirurg. Louis ble i 1743 regimentskirurg, i 1757 kirurg ved Charitésykehuset i Paris og i 1764 det kirurgiske akademis stående sekretær. Han utøvde omfattende litterær virksomhet og var en av 1700-tallets fremste kirurger. Framfor alt var hans langvarige arbeide som det kirurgisk akademis sekretær av stor betydning. Han var også en viktig bidragsyter til leksikonet Encyclopédie.

Han er kjent også ved sitt bidrag til konstruksjonen av et henrettelsesredskap, louison eller louisette, senere kalt giljotin.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Antoine Louis ble utdannet i medisin av sin egen far, som var lege ved et militærhospital.

Lege og forfatter[rediger | rediger kilde]

Han dro så til Paris, der han arbeidet ved nervesykehuset Hôpital Salpêtrière. I 1743 trådte han inn i tjeneste som kirurg ved et regiment, og fikk ved Concurs stilling som Gagnant-mitrise ved Salpetriere.

I årene 1744 til 1746 ble han ved sin medvirkning til premieskrifter for Akademiet for kirurgi kjent i fagmiljøene. I 1746 ble han medlem av Akademiet for kirurgi (Académie Royale de Chirurgie). Dette Académie Royale de Chirurgie var blitt opprettet 18. desember 1731 i lokaliteter i Louvre. Antoine Louis ble en sentral person ved utgivelsen av Mémoires de l'Académie royale de chirurgie; han redigerte i alt fire av de fem bindene.[6]

Hans første skrifter var programmet Cours de chirurgie pratique sur les plaies d‘ armes a feu (1746) og Observations sur l‘ electricite . . . avec des remarques sur son usage (1747). Ved sin livlige deltagelse i stridighetene mellom leger og kirurger ble flere av hans skrifter sentrale, da særlig der han kritiserte Combalusier.

Så fulgte Observations et remarques sur le virus cancereux etc. (1748), og - noe som ikke var skjedd på hundre år i kirurgkretser - en på latin forfattet dissertasjon Positiones anatomicae et chirgicae de vulnerbis capitis, quas praes. Salv. Morand, tueri conabitur etc (1749). Med denne ble han Maitre en Chirurgie. Han ble så professor i fysiologi og underviste som sådan i førti år.

Antoine Louis fikk i 1757 stilling som kirurg ved Charite, men forlot stillingen som følge av tvister med hospitalsledelsen og ble i stedet i 1760 Chirurgien-major consultant for den franske armé ved øvre Rhinen. Han deltok da på to felttog.

I 1764, etter at Jean François Clément Morand trakk seg tilbake, ble han sekretær for Kirurgakademiet, og med dette begynte han en ekstraordinær virksomhet, også i litterær forstand.

Innen anatomien finnes det en ham til ære betegnelse for angulus sterni - som også kaller angulus ludovici, det vil si Louis-vinkelen. Den finnes mellom manubrium og corpus sterni og avgrenser øvre og nedre mediastinum fra hverandre.

Mellom 1749 og 1768 skrev han en god del leilighetsarbeider, som blant annet befattet seg med steinsnitt, vesentlige sykdommer, sikre dødstegn, veneriske sykdommer og deres behandling, spørsmålet om mord eller selvmord ved henging, angivelig sent fødte barns ektestatus, og minnetaler.

Samtidig kom også flere større arbeider fra hans penn: Recueil d‘ observations d‘ anatomie et de chirurgie, pour servir de base a la theorie des plaies de tete par contrecoup (1768, i samarbeid med Sue); oversettelse av Hermann Boerhaaves kirurgiske aforismer (7 bind, 1768), leksikonet Dictionnaire de chirurgie (2 bind, 1772), Oeuvres diverses de chirurgie (2 bind, 1788), tre dusin avhandlinger i Mémoires de l' Acad. roy. de chir. (Tomus II—V) og dessuten en rekke i Journal de médecine om de forskjelligste kirurgiske og rettsmedisinske forhold.

I romanen Jacques le fataliste et son maître ble han prist som militærlege av Denis Diderot.

Han var dessuten en produktiv artikkelfordatter for Encyclopédie ou Dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers, om anatomiske og medisinske emner. Han bidro også til Encyclopédie d’Yverdon, et senere prosjekt ledet av Fortunato Bartolomeo de Felice (1723–1789).

Han skrev i en meget elegant, klar og lettfattelig stil. Ved hans død fant man 24 pakker med manuskripter etterlatt.

Louis var en av de mest åndfulle kirurger på 1700-tallet. Han hadde stor entusiasme for kunst og vitenskap, var en skarp og logisk tenker, mer forfatter enn praktiker, og han oppfant eller forbedret flere nyttige medisinske instrumenter.

Han var også en innsiktsfull og upartisk biograf som skrev om berømte avdøde kirurger.

I juni 1791 ble Antoine Louis spurt av Assemblée nationale (den franske nasjonalforsamling), som hadde gjennomført en strafferettsreform - om å utvikle utkast til en enhetlig og effektiv mekanisk innretning (effet d'une simple mécanique) for henrettelser (peine de mort). Nå, kort tid før sin egen død, samarbeidet han med Joseph-Ignace Guillotin på en henrettelsesmasjon som skulle bli kjent under sistnevnes navn, og en anvisning om bruken - Avis motive sur le mode de décollement (Moniteur universel, 1792). Man kalte den første konstruksjonen ham til ære for louisette eller louison . Denne første konstruksjonen ble bygget sammen med håndverkeren Tobias Schmidt (egentlig klaverbygger) med medvirkning fra skarpretteren Charles-Henri Sanson.[7] [8] De første prøver av henrettelsesmasjonen fant sted 17. april 1792; den befant seg på sykehuset Bicêtres indre gårdsrom, og man benyttet levende sauer og flere menneskelik som testobjekter.[9] Resultetene var tilfredsstillende, men man modifiserte den opprinnelige klingeform og arstattet den med en trekantet form.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Base biographique, BIU Santé person ID 10099[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b WhoNamedIt.com, Whonamedit? doctor ID 2276, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6546qcn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Fritz Povacz: Geschichte Der Unfallchirurgie. Springer, Berlin/ Heidelberg 2007, ISBN 978-3-540-74844-1, S. 16.
  7. ^ Kurzbiogramm - Guillotin
  8. ^ Klaus Malettke: Die Bourbonen 2: Von Ludwig XV. bis Ludwig XVI. (1715–1792) Band II, Kohlhammer, 2008, ISBN 978-3-17-020582-6, S. 226.
  9. ^ Jacques Chazaud: Cabanis devant la guillotine. Histoire des sciences médicales - Tome XXXII - № 1 - 1998, S. 71. (PDF-Datei; 2,7 MB)
  10. ^ Ils ont fait la Révolution! Retrouvez les grands acteurs de la Révolution française Arkivert 16. oktober 2010 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pierre Sue : « Discours historique sur la vie et les ouvrages du citoyen Louis », [Séance publique de l'Académie de Chirurgie du 11 avril 1793], Croullebois (Paris), 32, 1793, p. 10-73 Texte intégral.
  • Georges Sauvé : « Un cours de médecine d'Antoine Petit en 1768 », in : Histoire des Sciences médicales, 1988, 22 (3-4), pp. 237–248 Texte intégral.
  • Antoine Jacques Louis Jourdan : « Louis (Antoine) », in: Dictionaire Des Sciences Médicales - Biographie Médicale, Panckoucke(Paris), t.6, 1824, p. 113-120 Texte intégral.
  • Metz, documents généalogiques, 1561-1792, Poirier.
  • Henri Tribout de Morembert : Documents généalogiques du Pays Messin et de la Lorraine de Langue Allemande, 1630-1830, Saffroy, 1935, 159 p.
  • Biographies médicales et scientifiques, [XVIIIe siècle] (Jean Astruc, Antoine Louis, Pierre Desault, Xavier Bichat), éditions Roger Dacosta, 1972.
  • Michel Porret : « Calas innocent : les preuves par la science, in : L’Histoire,323, septembre 2007, 69-73.
  • August Hirsch: Biographisches Lexikon der hervorragenden Aerzte aller Zeiten und Völker. Band 4, Verlag Urban & Schwarzenberg, Wien/ Leipzig 1886, S. 47–48.
  • Louis, Antoine i Nordisk familjebok (2. utgave, 1912)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antoine_Louis&oldid=18973266»