Hopp til innhold

Cecilia Bartoli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Cecilia Bartoli
Cecilia Bartoli i Palais des Beaux-Arts i Brussel, 2007
Foto: Erinc Salor
FødtCecilia Bartoli
4. juni 1966[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (58 år)
Roma[5][3]
BeskjeftigelseOperasanger, solist Rediger på Wikidata
Utdannet vedAccademia Nazionale di Santa Cecilia
EktefelleOliver Widmer
MorSilvana Bazzoni Bartoli
NasjonalitetItalia
Utmerkelser
18 oppføringer
Léonie Sonnings musikkpris (2010)[6]
Polar Music Prize (2016)[7]
Herbert-von-Karajans musikkpris (2012)[8]
Handel Prize (2010)[9]
Ridder av Æreslegionen[10]
Offiser av Ordre des Arts et des Lettres[10]
Den kulturelle fortjenstorden
Ridder av Republikken Italias fortjenstorden[11]
Medalla de Oro al mérito en las Bellas Artes[12]
Médaille de la Ville de Paris[12]
Offiser av Den nasjonale fortjenstorden[12]
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
Echo Klassik Sängerin des Jahres (1994)
Echo Klassik Sängerin des Jahres (1997)
Echo Klassik Sängerin des Jahres (2006)
Echo Klassik Sängerin des Jahres (2008)
Kammersangere (2023) (deles ut av: Østerrike)[13]
Classic Brit Awards
Musikalsk karriere
StemmetypeKoloratur-mezzosopran
Aktive år1987–
Nettstedceciliabartolionline.com
IMDbIMDb
Cecilia Bartoli på Commons

Cecilia Bartoli (født 4. juni 1966 i Roma) er en italiensk opera- og konsertsanger (koloratur-mezzosopran) som regnes som vår tids kommersielt mest framgangsrike.[14]

Stemmen hennes har en mørk, fyldig klangfarge og hun er allsidig nok til å kunne spille både sopran- og mezzoroller; iblant regnes hun som en sopran med en lav tessitura. Sceneopptredene hennes karakteriseres av en temperamentsfull og naturlig utstråling.

Det har lyktes Cecilia Bartoli å trekke glemte komponister fram i lyset og gjøre ukjente operaer levende for publikum. Hun har et stort repertoar som blant annet omfatter verker av Wolfgang Amadeus Mozart, Gioacchino Rossini, Gluck, Vivaldi, Paisiello, Bellini, Donizetti og Salieri såvel som glemte operaer av Haydn, Händel, Halévy og mange andre.

Oppvekst og utdanning

[rediger | rediger kilde]

Begge foreldrene − Angelo Bartoli og Silvana Bazzoni − var operasangere. Av hensyn til barna gav moren opp en svært lovende solokarriere som sopran, men fortsatte i Romas operakor.

Moren forsto tidlig at Cecilia hadde et uvanlig talent og forsøkte å få henne til å satse på sangen, men i barneårene ville Cecilia heller bli turistguide eller flamencodanser. Da datteren var seksten år gammel lyktes det moren å overtale henne til ta sangtimer hos henne. Silvana Bazzoni forble hennes eneste sanglærer også under Cecilias studium ved Conservatorio di Santa Cecilia i Roma,[15] som hun påbegynte sytten år gammel.

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Første gang hun sto på en operascene var som åtteåring, da hun opptrådte som gjetergutt i Puccinis Tosca.[16] Nitten år gammel deltok Bartoli i et talentshow på italiensk tv.[17] Selv om hun ble nummer to, vakte hun stor oppmerksomhet.

Til forskjell fra de fleste operasangere ble Bartoli kjent allerede i tjueårene, noe som er uvanlig i et yrke hvor man ikke modner før i trettiårene. Hun hadde sin operadebut som profesjonell i 1987 på Arena di Verona. Året etter fikk hun en rolle som Rosina i Rossinis Barbereren i Sevilla ved operaen i Köln, ved Schwetzinger Festspiele og ved operaen i Zürich til begeistrede anmeldelser.[15] Snart inviterte Herbert von Karajan henne til å synge ved Festspillene i Salzburg, og hun arbeidet med Karajan i Bachs Messe i h-moll. På denne tiden tiltrakk hun seg også Daniel Barenboims oppmerksomhet da han så henne opptre ved fransk fjernsyns minneforestilling for Maria Callas. I samarbeid med Barenboim og Nikolaus Harnoncourt konsentrerte Bartoli seg nå om Mozartroller som Zerlina i Don Giovanni og Dorabella i Così fan tutte; deretter utviklet det internasjonale ryet hennes seg hurtig.[15]

I 1990 debuterte hun ved Opéra Bastille, som Cherubino i Mozarts Le nozze di Figaro og ved Hamburgische Staatsoper som Idamantes i Mozarts Idomeneo, året etter ved La Scala som Isolier i Le comte Ory, en opptreden som befestet hennes ry som en av verdens ledende Rossinisangere.[15]

Hun debuterte ved Metropolitan Opera i 1991, som Despina i Mozarts Così fan tutte og sang året etter og på samme sted tittelrollen i Rossinis La Cenerentola.

Nyere karriere

[rediger | rediger kilde]

Til hennes nyere roller hører Fiorilla i Rossinis Il turco in Italia ved Covent Garden, Cleopatra i Händels Giulio Cesare under Marc Minkowski, Semele under William Christie i Zürich og Clari i Halévys opera ved samme navn under Adam Fischer i Zürich. 2007/08 arbeidet Cecilia Bartoli med et prosjekt om den første internasjonale operastjerne, mezzosopranen Maria Malibran (1808-1836).[18] I 2009 beskjeftiget hun seg med prosjektet Sacrificium som hadde katstratsangernes historie og lidelse som tema, og spilte inn arier som var skrevet for kastrater.[19] I juni 2010 sang hun for første gang tittelpartiet i Bellinis Norma konsertant, med dirigenten Thomas Hengelbrock i Konzerthaus Dortmund.[20]

Fra året 2012 skal hun lede Salzburger Pfingstfestspiele.[21]

Som utøvende kunstner

[rediger | rediger kilde]
Cecilia Bartoli etter en framføring av Rossinis La Cenerentola i Salle Pleyel, Paris, 2008
Foto: Andreas Praefcke

Cecilia Bartoli snakker engelsk, fransk, spansk og tysk, men synger helst på morsmålet italiensk, siden språkfølelsen er sikrest da. Om seg selv sier hun at hun alltid streber etter å videreutvikle seg, utvide repertoaret og se det fra nye perspektiver. Det er viktig for henne å finne fram til røttene og finne noe nytt å oppdage.[22]

Cecilia Bartoli har oppdaget mange originalpartiturer av glemte komponister og operaer, og fastslått at diverse arier gjennom tidene er blitt tilpasset sangernes preferanser – og synger dem deretter slik originalpartituret forutsetter (et eksempel er Bellinis Norma). Videre bryr hun seg om autentisitet ved å arbeide med orkestre som spiller historiske instrumenter,[23] eksempelvis Concentus Musicus Wien, Il Giardino Armonico, Orchestra La Scintilla og andre.[14] Dette passer også stemmen hennes, som kritikere betegner som «liten» – siden orkestra fra tidlige epoker har færre instrumenter enn det som er vanlig i dag.

Bartolis koloraturteknikk ble til å begynne med kritisert for å være for luftig, men etterhvert har hun opparbeidet et tempo og en nærhet som ingen annen, og hun er i stand til å veksle mellom høye og lave partier uten å miste klang og kjerne i stemmen.

Cecilia Bartoli synger regelmessig ved de største konsertsaler og operahus. Den nåværende stamscenen er Opernhaus Zürich.

Priser og utmerkelser (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000020672, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3305, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Salzburgwiki, Salzburgwiki ID 32526[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ CBC.ca, «Mezzo-soprano Cecilia Bartoli wins $123K Sonning Music Prize», verkets språk engelsk, utgitt 13. mai 2009, besøkt 22. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.polarmusicprize.org, besøkt 22. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.haendelhaus.de, besøkt 14. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Philharmonie de Paris, philharmoniedeparis.fr, besøkt 1. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Google Arts & Culture, Google Arts & Culture entity ID m031v_0, besøkt 22. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c www.medici.tv, besøkt 22. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ salzburg.orf.at[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b Cecilia Bartoli Arkivert 12. januar 2013 hos Wayback Machine. på deccaclassics.com
  15. ^ a b c d Blyth, Grove Music Online
  16. ^ Wroe, The Guardian
  17. ^ Cecilia Bartoli, All Media Guide, 2007
  18. ^ Günter Gerard: „In Hamburg zu Gast: Legendäre Arien und Balladen. Cecilia Bartoli ist La Malibran“, Hamburger Abendblatt, 30. Oktober 2007.
  19. ^ Cecilia Bartoli singt Kastratenarien
  20. ^ Julia Gaß (30. juni 2010). «"Norma"-Debüt der Bartoli mit Jubelorkan gefeiert». Ruhr Nachrichten. Arkivert fra originalen 7. oktober 2011. Besøkt 1. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. oktober 2011. Besøkt 7. juni 2011. 
  21. ^ Salzburger Pfingstfestspiele: Cecilia Bartoli neue Leiterin ab 2012[død lenke] auf br-online.de, hentet 15. januar 2011
  22. ^ Cecilia Bartoli Arkivert 25. september 2008 hos Wayback Machine., musik-base.de, 2007
  23. ^ Cecilia Bartoli - Biografie, KlassikAkzente.de, 9/2008

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cecilia_Bartoli&oldid=24727370»