Carl Lundh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Carl Lundh
Født26. des. 1866Rediger på Wikidata
Død7. mars 1964[1]Rediger på Wikidata (97 år)
BeskjeftigelseJurist Rediger på Wikidata
FarOtto Gr. Lundh
NasjonalitetNorge
UtmerkelserRidder av St. Olavs Orden

Carl Gottlob Fredrik Lundh (født 26. desember 1866 i Kristiania, død 7. mars 1964) var en norsk advokat. Han var styreformann i A/S Sydvaranger og Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og involvert i etableringen av norsk suverenitet over Svalbard i årene omkring 1920. Han var formann i Den Norske Sakførerforening fra 1926 til 1930.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av fullmektig i Riksarkivet Otto Gr. Lundh (1833–1896) og Julie Marie Warmuth (1845–1921), og sønnesønn av Gregers Fougner Lundh. Han var gift med Margrete Huitfeldt (født 1871), datter av riksarkivar H. J. Huitfeldt-Kaas. De hadde tre barn, blant dem skuespilleren Otto Lundh.[2] Carl Lundh var svigerfar til diplomaten Lars Geelmuyden Onsager.[3]

Etter å ha blitt student i 1885 var Lundh aktiv i Studentersamfundet, hvor han gjorde seg bemerket som debattant og deltok i styret. Han var aktiv i den konservative studentforeningen. Han ble cand. jur. i 1890 og var deretter advokatfullmektig i Kristiania. I 1895 ble han høyesterettsadvokat. Året etter begynte han egen advokatforretning, og i 1898 gikk han i kompaniskap med A. M. Seip. Senere deltok han sammen med Per Rygh, Jens P. Heyerdahl, Einar Corneliussen og Ø. Thommessen i samme firma. Han var medlem av hovedstyret i Den Norske Sakførerforening fra 1922 til 1930 og formann fra 1926 til 1930.[4][5]

Som advokat arbeidet Lundh blant annet på vannkraftindustriens og gruveindustriens område, særlig med å tilpasse den gamle vassdragslovgivningen til den moderne industriens inntog. Han deltok i etableringen av industrien på Rjukan, blant annet ved at han foresto innkjøp av fallrettighetene i Rjukandalen for Sam Eyde og Fredrik Hiorth.[6] I 1906–07 ledet han selskapet Elektrokemisks forhandlinger med Stortingets spesialkomite i spørsmålet om konsesjon til etablering av kraftanlegg på Rjukan.[7]

Lundh var styreformann i A/S Sydvaranger fra 1906 til 1926,[8] og styreformann i Store Norske Spitsbergen Kulkompani fra selskapet ble dannet i 1916 til 1927.[9] Som styrets formann signerte han Svalbard-sedlene (kullkompaniets egne lokale valuta).[10] Han deltok i flere utvalg og komiteer som gjaldt etableringen av norsk suverenitet over Svalbard i årene omkring 1920. Han var medlem av Kirkedepartementets rådgivende komite i Spitsbergen-anliggender fra 1918, og i 1923 var han formann i kommisjonen som skulle samordne norske eiendomskrav overfor Svalbardkommissæren.[11] I 1924 var han formann i komiteen som skulle utarbeide forslag til stedsnavn på Svalbard for Handelsdepartementet, og som leverte innstilling året etter.[12] Carl Lundhfjellet (906 m.o.h.) i Adventdalen ved Longyearbyen fikk i 1935 navn etter ham. Lundh besøkte Spitsbergen i 1919. Lundh var selv leder for stedsnavnskomiteen for Svalbard 1924-1925.[13]

Lundh interesserte seg for rettshistoriske spørsmål. Han ga blant annet ut en avhandling om «Borregaardsprivilegiet» (1914).[14] Han leverte også bidrag i Den Norske Turistforenings årbok og i Edda, hvor han skrev om Henrik Wergeland og offentliggjorde to utrykte brev av A. O. Vinje (1926). Dessuten interesserte han seg for teater og var ordfører i Nationaltheatrets representantskap fra 1923. Han var medlem av Bibliofilklubben fra stiftelsen i 1922.[15]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Lundh ble ridder av St. Olavs Orden i 1932 for arbeidet for Norges sak på Svalbard. Han var også kommandør av den svenske Vasaordenen.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Fougner (1970), s. 71.
  3. ^ Onsager, Lars Geelmuyden i Hvem er Hvem, 1973.
  4. ^ Norske sakførerforening 1908-1933. Fabritius. 1933. 
  5. ^ Den Konservative studenterforening gjennem 40 år. Oslo. 1931. 
  6. ^ Dahl, Helge (1983). Rjukan. Rjukan: Tinn kommune. s. 25. 
  7. ^ Dahl, Helge (1983). Rjukan. Rjukan: Tinn kommune. s. 39. 
  8. ^ Fasting, Kåre (1956). Aktieselskabet Sydvaranger 1906-1956: trekk fra Sydvarangers historie. Oslo: [s. n.] 
  9. ^ Store norske 75 år. Kompaniet. 1991. s. 66-72. ISBN 8299246202. 
  10. ^ Amundsen, Bjørn (1992). Svalbardsedler =: Curre[n]cy of Spitsbergen. [Bodø]: DNNI. ISBN 8299256305. 
  11. ^ Arlov, Thor B. (1996). Svalbards historie. Aschehoug. s. 310. ISBN 8203221718. 
  12. ^ Place-names of Svalbard. (Dybwad). 1942. 
  13. ^ The Place-names of Svalbard. Oslo: Norsk polarinstitutt. 1991. ISBN 8290307829. 
  14. ^ Lundh, Carl (1914). Borregaardsprivilegiet : er Borregaardsprivilegiet et reelt priviligium?. Kristiania: [s.n.] 
  15. ^ Just, Carl (1972). Bibliofilklubbens medlemmer i de første 50 år. Oslo: Bibliofilklubben. s. 21. 
  16. ^ Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Grøndahl. 1947. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Carl_Lundh&oldid=24132442»