Call Girl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Call Girl
orig. Call Girl
Josefin Asplund och Sofia Karemyr från Call Girl.jpg
Josefin Asplund og Sofia Karemyr fra Call GirlGuldbaggegallaen 21. januar 2013
Generell informasjon
SjangerDrama
Utgivelsesår2012
Prod.landSvensk / Norsk / Irsk / Finsk
Lengde2 t. 20 min.
SpråkSvensk
Aldersgrense15 (Norge)
Bak kamera
RegiMikael Marcimain
ProdusentMimmi Spång
ManusforfatterMarietta von Hausswolff von Baumgarten
MusikkMattias Bärjed
SjeffotografHoyte van Hoytema
KlippKristofer Nordin
Foran kamera
MedvirkendeSofia Karemyr
Simon J. Berger
Josefin Asplund
Pernilla August
David Dencik
Annen informasjon
FilmformatFarger
Prod.selskapGaragefilm International AB
–––
Samproduksjonsselskaper:
Film i Väst AB
Sveriges Television AB
The Chimney Pot AB
Nouvago Capital AB
Dagsljus Filmequipment AB
Friland Produksjon A/S
Newgrange Pictures ltd
Section 481 TCA 1997
Yellow Film & TV
Premiere9. november 2012 (Sverige)
Eksterne lenker

Call Girl er en svensk-norsk-irsk-finsk dramafilm fra 2012 i regi av Mikael Marcimain. Manuset ble skrevet av Marietta von Hausswolff von Baumgarten. Filmen er inspirert av den såkalte Geijeraffären som utspilte seg i 1970-årene. I én av hovedrollene finner vi Pernilla August i rollen som bordellmammaen Dagmar Glans basert på virkelighetens Doris Hopp. Norske Sven Nordin spiller rollen som Glenn, mens norske Kristoffer Joner spiller rollen som Sören Laurell-Wall.

Filmen vekket allerede innen premieren oppmerksomhet da én av rollefigurene som har sex med en mindreårig prostituert ifølge enkelte påminnet om Olof Palme. Palmes familie uttalte at den overveide å politianmelde filmen for ærekrenking. Filmskaperne oppgav imidlertid at filmen var en fiktiv kunstnerisk fri historie.[1] 7. desember 2012 ble det meddelt at Mårten Palme hadde anmeldt filmen for ærekrenking av en avdød.[2] Justitiekanslern besluttet imidlertid i januar 2013 - etter kort betenkelsestid - å avslå anmeldelsen med begrunnelsen at det ikke fantes grunner til å løfte spørsmålet til offentlig påtale.[3] I stedet foregikk det diskusjoner mellom familien Palme og filmens regissør, produsent, ansvarlige utgiver og Garagefilm der det ble inngått en overenskomst om at den såkalte «Hotellscenen» (hvor statsministeren har sex med en mindreårig) skulle klippes bort innen filmen ble utgitt på DVD og Blu-ray.[4][5]

Den ble vist på kinoen Skandia 7. november 2012 samt på kinoene Grand 1 og Sture 1 dagen etter under Den 23. internasjonale filmfestivalen i Stockholm.

Filmen ble belønnet med International Critics' Award (FIPRESCI) under Toronto internasjonale filmfestival i 2012 og publikumprisen under Stockholms filmfestival.[6] Under Guldbaggegallaen 2013 ble den nominert til elleve priser, deriblant for beste film, beste regi og beste manus.

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen utspiller seg med riksdagsvalget i 1976 som bakteppe. Historien er sentrert rundt 14-årige Iris, som blir sendt til et ungdomshjem hvor hun møter Sonja. De to sniker seg regelmessig ut for «eventyr» i byen. Sammen blir jentene rekruttert til en prostitusjonsring drevet av Dagmar Glans, en bordellmamma som er velkjent hos myndighetene. Dagmars klienter er mest rike og mektige menn, inkludert ledende politikere.

I en annen handlingslinje følger vi den unge politimannen John Sandbergs etterforskning av hennes virksomhet. Han oppdager raskt at Glans har mektige klienter, men opplever også at etterforskningen blir hemmet av hans overordnede og at han blir truet på livet av onde karakterer. Politiet bryter opp prostitusjonsringen, men de mektige klientene unngår å bli navngitt i skandalen. Dagmars rettegang blir avsluttet med at hun blir dømt til betinget fengsel før hun får vitnet om at hun er en mindreårig prostituert. I kjølvannet av rettegangen blir Sandberg drept i en stikke av-ulykke og hans rapport om affæren blir hemmeligstemplet av den nyvalgte regjeringen. Filmen ender med at Iris rømmer fra ungdomshjemmet til en uklar skjebne.

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

  • Sofia Karemyr– Iris
  • Simon J. Berger – John
  • Josefin Asplund– Sonja
  • Pernilla August – Dagmar Glans
  • Anders Beckman – Roy
  • Sven Nordin – Glenn
  • David Dencik – Aspen
  • Hanna Ullerstam – Mona
  • Sverrir Gudnason – Krister
  • Maria Alm Norell – Gunnel, Iris' mamma
  • Lena B. Eriksson – Britt, sosialsekretær
  • Jade Viljamaa – Minna
  • Julia Lindblom – Mari
  • Eddie Hultén – David
  • Tobias Ekelund – Tompa, mopedfyr
  • Max Nilén – Svante, mopedfyr
  • Sven Ahlström – Stig Hall, programleder
  • Andreas Kundler – Stövelknekten
  • Ruth Vega Fernandez – Sasja, call girl
  • Jennie Silfverhjelm – Sylvia, call girl
  • Emelie Jonsson – Maritza, call girl
  • Frida Röhl – Gita, call girl
  • Louise Peterhoff – Ulla, call girl
  • Outi Mäenpää – Sirja, call girl
  • Natacha Mutomb Dackén – Marinelle, call girl
  • Magnus Krepper – Statsministeren
  • Claes Ljungmark – Justisministeren
  • Dag Malmberg – Opposisjonslederen
  • Mats Blomgren – Statssekretæren
  • Anna Bjelkerud – Kansellisekretæren
  • Kristoffer Joner – Sören Laurell-Wall
  • Björn Andersson – Sjefansanklager Rundgren
  • Peter Carlberg – Assisterende anklager Wahl
  • Rasmus Troedsson – Sörensson, advokat
  • Lars Green – Kurt Nygren, spaningssjef
  • Klas Östergren – Sten Jenkert, Säposjef / öst
  • Boman Oscarsson – Nils Holm, Säposjef / adm.
  • Jakob Fahlstedt – Säpospan / öst
  • Magnus Carlson – Säpospan / öst
  • Roger Storm – Politiintendant Långerud
  • Clas-Göran Turesson – Rikspolitisjefen
  • Anna Takanen – Politiassistent Anita
  • Lars Helander – Obersten
  • Wieslaw Figacz – Den polske generalkonsulen
  • Valerie Spelman – Amerikansk TV-gjest
  • Anna Lyons – Lena, Johns hustru
  • Josefine Kuniholm – Greta, Johns datter
  • David Fukamachi Regnfors – Dagmars sønn
  • Samuel Hellström – Sosialassistent / Holmnäs
  • Rasmus Lindgren – Sosialassistent / Holmnäs
  • Kalle Josephson – Säpospan / adm.
  • Mattias Andersson – Säpospan / adm.
  • Per Trollvik – Statsråd
  • Göran Låstberg – Dommer

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Under Guldbaggegallaen 2013 ble Call Girl nominert til elleve Guldbaggar og vant fire stykker.[7][8]

  • Beste film: Mimmi Spång (produsent)
  • Beste regi: Mikael Marcimain
  • Beste kvinnelige hovedrolle: Pernilla August som Dagmar Glans
  • Beste manus: Marietta von Hausswolff von Baumgarten
  • Beste foto: Hoyte van Hoytema (vinner)
  • Beste klipping: Kristofer Nordin
  • Beste lyd / lyddesign: Petter Fladeby och Per Nyström (vinnere)
  • Beste kostyme: Cilla Rörby (vinner)
  • Beste maske / sminke: Eros Codinas
  • Beste scenografi: Lina Nordqvist (vinner)
  • Beste visuelle effekter: Tim Morris

Sanger[rediger | rediger kilde]

  • Bee Gees - «Nights on Broadway»
  • David Bowie - «Rock 'n' Roll with Me»
  • George McCrae - «Rock Your Baby»
  • Roxy Music - «Both Ends Burning»
  • Bee Gees - «Fanny (Be Tender with My Love)»
  • ABBA - «Dancing Queen»

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Marcimain försvarar Palme-filmen». Svenska Dagbladet. Besøkt 2. juli 2016. 
  2. ^ «Mårten Palme anmäler “Call girl”». Svenska Dagbladet. Besøkt 2. juli 2016. 
  3. ^ «JK utreder inte 'Call girl'». Aftonbladet. Besøkt 2. juli 2016. 
  4. ^ «Kontroversiella scener i “Call Girl” klipps bort». Expressen. Besøkt 2. juli 2016. 
  5. ^ «“Call Girl” klipper bort sexscener». Moviezine.se. Besøkt 2. juli 2016. 
  6. ^ «Vinnarna på Stockholms 23:e filmfestival». Stockholms filmfestival. Arkivert fra originalen 17. august 2016. Besøkt 2. juli 2016. 
  7. ^ «Guldbagge-nomineringarna 2013». Moviezine.se. Besøkt 2. juli 2016. 
  8. ^ «Guldbaggen 2013: Prisregn över "Äta sova dö"». Moviezine.se. Besøkt 2. juli 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]