Celestin V
| Celestin V Celestinus V | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Pietro Angelerio 1215  Sant'Angelo Limosano | ||
| Død | 19. mai 1296[1] Fumone | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Basilica of St. Mary of Collemaggio | ||
| Valgt | 5. juli 1294 | ||
| Innsatt | 29. august1294 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | 1313 | ||
| Festdag | 19. mai | ||
| Forgjenger | Nikolas IV | ||
| Etterfølger | Bonifatius VIII | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over paver | |||
Celestinus V (født Pietro Angelerio ca. 1215 ifølge tradisjonen i Sant'Angelo Limosano, død 19. mai 1296 i slottet Fumone i Ferentino) var pave fra 5. juli til han abdiserte den 13. desember 1294. Han ble helgen i 1313. Festdagen er 19. mai.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Pietro Angelerio var sønn av enkle foreldre ved navn Angelo Angelerio og Maria Leone. Hans fødselsdato og fødested er blitt omtvistet. Ifølge overleveringen ble han født i 1215 i Sant'Angelo Limosano i provinsen Molise, men nyere forskning angir i stedet 1209 og byene Isernia eller Sant'Angelo in Grotte.
Munk, prest[rediger | rediger kilde]
Celestinus, som ble hans klosternavn, var en ivrig asket innen benediktinerordenen, der han inntrådte ved sytten års alder. Han ble etterhvert presteviet i Roma. Som munk søkte han seg ofte til Monte Morone i Abruzzo, hvorfra han fikk tilnavnet di Morrone, som han kanskje ble mer kjent med enn sitt riktige slektsnavn.
Selv om han tilhørte benediktinerordenen, stod han også nær den strengeste retningen blant fransiskanerne (spiritualene), og den der sterke joachimittiske apokalyptikken. Han ble i strid med sine ønsker om et avsondret liv berømt for sin strenge askese, og fikk flere disipler. 36 nye benediktinerklostre hadde blitt grunnlagt med ham som forbilde ved hans død, og munkene der ble kalt celestinere, likesom også de fransiskanike spiritualene ble til Celestins ære - de levde som eremitter og ble til slutt oppløst (Pauperes eremitæ Domini Celestine).
Pavevalg[rediger | rediger kilde]
Den apokalyptiske stemningen tok et veldig oppsving på slutten av 1200-tallet. Før valget av Celestin hadde pavestolen stått tom i mer enn to år. Peter av Morrone sendte da et brev til kardinalkollegiet, der han spådde at Guds straff ville ramme dem om de ikke fikk valgt en ny pave snart. Det endte med at den gamle selv ble valgt.
Han befant seg på Monte Morone da et antall dignitærer, munker og lekmenn plutselig forstyrret hans avsondrethet, erklærte at han var blitt valgt til pave av et samlet kardinalkollegium, og bad ham akseptere sin utnevnelse. Pavestolen hadde da stått tom i to år og tre måneder, men konklaven var splittet under påvirkning av stridighetene mellom ghibellinerne og guelferne, samt mellom Orsini- og Colonna-familien. Hundretusentalls personer kjente til hans utnevnelse før han selv gjorde det, og Pietro Angelerio kunne derfor ikke flykte, slik han først hadde tenkt å gjøre. Han tok pavenavnet Celestin.
Pave, fratreden[rediger | rediger kilde]
Etter et liv i from meditasjon og bønn var Celestin helt uforberedt på maktkampene og intrigene han ble stilt overfor ved pavehoffet. En av hans rådgivere, kardinal Benedetto Caëtani, fikk overbevist ham om at en pave kunne tre tilbake, hvilket Celestin gjorde etter fem måneder på Peters stol. Han var ikke den første paven som abdiserte.[2]
Etter dette ville han tilbake til grotten han regnet som hjemmet sitt, men Caëtani, som nå var blitt pave under navnet Bonifatius VIII, sørget for å holde ham innesperret og bevoktet av to munker fra hans egen orden. Celestin døde ti måneder senere i en alder av 81 år. Ryktene gikk om at han var blitt mishandlet i sitt fangenskap og til slutt henrettet, men dette er ikke bevist.[3] Valget av Bonifatius var likevel omstridt, og folk regnet Celestin som en hellig mann.
Nye undersøkelser[rediger | rediger kilde]
Pave Benedikt 16.s abdikasjon i 2013 vakte interesse for Celestin, og skjelettet hans ble hentet frem til nye undersøkelser. Tidligere var det utstilt i kirken - pussig nok med en ansiktsmaske av brun voks som ikke viste hans egne ansiktstrekk, men derimot ansiktet til kardinal Carlo Confalonieri (1893-1986). Med ny teknologi ble Celestins eget ansikt rekonstruert, og en sølvmaske støpt ut fra funnene. Videre undersøkelser viste at Celestin led av kronisk bihulebetennelse og leddgikt i korsryggen, samt slitasjeskader etter å ha båret tungt i ung alder. Et hull i hodeskallen hans ble regnet som bekreftelse på ryktet om at Bonifatius 8. skulle ha myrdet ham ved å drive en spiker inn i hodet på ham; men hullet er oppstått etter Celestins død, trolig en av de gangene han ble flyttet på. I dag blir han vist frem dekket av pavelig skrud, skjenket av Benedikt 16.[4]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Erkebiskop Giovanni Castrocoeli, O.S.B. (?-1295) *bispeviet ca 1282
- Kardinal Hugues Aycelin de Billom, O.P. (1230-1298) *1294
- Pave Celestin V (1215-1296) *1294[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ Maranzani, Barbara. «A History of Papal Resignations». HISTORY (engelsk). Besøkt 23. februar 2022.
- ^ Gregorovius, Ferdinand (1906): History of the City of Rome in the Middle Ages bind 5, del 2
- ^ «The mystery surrounding Pope Celestine V’s skull». Strange Remains (engelsk). 14. januar 2014. Besøkt 23. februar 2022.
- ^ «Pope Celestine V (St. Pietro del Morrone (Angelerio))». www.catholic-hierarchy.org. Catholic-Hierarchy. Besøkt 23. februar 2022.
Kilder[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «COELESTIN V.» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1078–1079.
- Peter Herde: Cölestin V. (= Päpste und Papsttum. Band 16). Hiersemann, Stuttgart 1981, ISBN 3-7772-8102-6.
- Friedrich Baethgen: Der Engelpapst. Idee und Erscheinung. Koehler & Amelang, Leipzig 1943.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Caelestinus V – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 |
Forgjenger: Nikolas IV |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Bonifatius VIII |