Brannen på Vaterland 1819

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Brannen på Vaterland 1819 (også kalt bordtomtbrannen) var en av de voldsomste som rammet Christiania. Den brøt ut 4. mai. Brannen krevde visstnok ingen menneskeliv, men skadene var så omfattende at den er kalt en landsulykke[1]. Den ødela først og fremst et veldig trelastlager, men også en reperbane, et tjærelager og noen pakkhus. De totale skadene ble beregnet til 40 000 pund sterling. Brannårsaken ble aldri brakt på det rene.

Før brannen[rediger | rediger kilde]

Kart fra 1840, med Vaterland og bordtomtene til høyre (øst for) det gamle Christiania, der Operaen ligger nå. Vaterland var blitt innlemmet i byen året før.
Vaterland på bykart fra 1860. Nederst sees jernbanespor, som ble tatt i bruk da Hovedbanen Christiania–Eidsvoll ble åpnet i 1854.

På denne tiden hadde trelasten lenge vært en meget viktig eksportnæring for Norge. Dette skyldtes bl.a. behovet for skipstømmer, men også de stadige bybrannene i Europa; det ble sagt at Norge varmet seg godt på brannen i London 1666.

Trelasthandelen var ikke minst viktig for Christiania. Byen var nettopp blitt hovedstad (i 1814) og hadde ca. 10 000 innbyggere. Ca. 240 sagbruk leverte tømmer til byen for eksport. Om vinteren ankom mengder av tømmersleder Vaterland, hvor trelasten ble lagret.[1] Det var særlig plankekjørerne som gjorde Strømsveien til en av Nordens mest trafikkerte de siste tiårene før Hovedbanen ble åpnet i 1854. På 1840-tallet kunne det ifølge Byantikvaren gå 1000 lass gjennom Groruddalen hver dag.[2]

Området rundt Akerselvas munning var lenge brukt av nederlandske skuter, som ankret opp her for å laste tømmer, og det skal ha vært nederlendere som gav området navnet Waterland (våtmark). Etter hvert steg området fordi landet hevet seg; i tillegg ble deler av området fylt opp. På Vaterland fantes bebyggelse alt før bybrannen 1624, og ny forstadsbebyggelse grodde opp igjen etter at den gamle ble brent av stattholderen i 1658. Ennå i 1819 var Vaterland en forstad.

Nødsår og krisetid[rediger | rediger kilde]

Årene etter 1807 var nødsår i Norge. Danmark-Norge ble angrepet av England og kom dermed med i napoleonskrigen. Også de første årene etter 1814 var en krisetid, preget av økonomisk svikt, med mange konkurser. I tillegg til krigen kom flere uår. Dette hadde trolig sammenheng med en alminnelig nedkjøling etter flere vulkanutbrudd, bl.a. Tambora 1815. Trelastnæringen var særlig hardt rammet, desto mer etter at et stort trelastlager i 1817 brant ved Drammen, en av de største utskipningshavnene.[3]

Selv om klimaet på denne tiden var kjøligere enn i dag, tyder det som skjedde 4. mai på at våren 1819 i Christiania hadde vært forholdsvis tørr og varm.

Brannen[rediger | rediger kilde]

Alarmen gikk[rediger | rediger kilde]

Brannen brøt ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet ca. kl. 1215. Den skal ha blitt oppdaget ved at et ektepar fra Svelvik, som gikk langs plankestablene, kjente røyklukt. Mannen varslet brann. Kort etter ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vår Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod allerede høyt i været. Snart visste hele den lille byen at det brant på bordtomtene. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget, frivillige – med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter.

Hele byen i fare[rediger | rediger kilde]

Ilden spredte seg fra bordstabel til bordstabel, med økende hastighet. Snart var hele trelastlageret et flammehav. Etter hvert forstod folk at det ikke nyttet å slukke brannen på bordtomtene. Nå gjaldt det å redde bebyggelsen – både selve byen og Vaterlands forstadsbebyggelse. Vinden og ilden stod snart mot byen, snart mot forstadsbebyggelsen. Vinden var ikke sterk, og tidvis var det stille. Men den kom stadig fra nye retninger, med uberegnelige ildvirvler, som førte med seg brennende bordbiter.

Ildens fremmarsj mot byen ble forsøkt stanset ved Glasmagasinet, som lå der Jernbanetorget ligger i dag. «Paa tak og bordstabler var folk paaferde med at strække seil. En mængde sprøiter holdt det gaaende med vandmasser og pøser ble langet fra mand til mand. Mangfoldige mennesker av alle klasser og stænder viste et heltemot og den mest udmerkede utholdenhet paa de farligste steder», skrev Den Norske Rigstidende.[1]

Både Glasmagasinet, Paléhaven og annen bebyggelse ble flere ganger satt i brann. Og da mørket falt på, virket brannen enda nifsere. Hele himmelen lot ut til å stå i flammer, og Ekebergåsen så ut til å gløde i gjenskinnet fra brannen. Folk fryktet selvfølgelig at vinden skulle øke på. Men her hadde de hellet med seg. Henimot midnatt var det vindstille, og den største faren var over. Og de andre branntilløpene lot seg slukke med datidens redskap. Byen var reddet.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

To dager etter brannen ble en kommisjon nedsatt for å skaffe opplysninger om brannen. Mistanken falt på en Ole Olsen Østbye, kalt Ole Niefing fordi han hadde bare ni fingre. Han og noen få vitner ble forhørt i fire og en halv måned. Han ble frifunnet, men måtte betale 140 spesiedaler i omkostninger. Det tilsvarte en bra årslønn på den tiden. Heller ingen andre ble dømt, og brannårsaken ble aldri brakt på det rene.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Branden paa bordtomterne - en landsulykke». Brann- og redningsetaten, Oslo kommune. 18. februar 2011. Arkivert fra originalen 12. november 2013. Besøkt 11. august 2016. 
  2. ^ «Fra stier og tråkk til 4-felts motorvei» (PDF). Kulturminneatlas for Groruddalen. Arkivert fra originalen (pdf) 27. august 2006. Besøkt 8. januar 2017. 
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. november 2013. Besøkt 12. november 2013.