Blekk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Blekkhus med glasspenn.

Blekk er en flytende væske som er sort eller mørk i farge og brukes til å skrive, tegne, eller trykke med. Ved å dyppe en pensel eller en penn i en liten flaske med blekk, blekkhus, kan man påføre blekket på et skriveunderlag som papir. Blekk kan også bli brukt i fast form, og denne typen blekk blir benyttet i trykkerier og den litografiske presse. Vanligvis er blekk svart, men i våre dager kan man få det i ulike farger. Etymologisk kommer det norske ordet blekk fra et angelsaksisk ord og tilsvarer det engelske ordet black.

Blekkets historie[rediger | rediger kilde]

Karbonblekk[rediger | rediger kilde]

Blekk har lang historie, blant annet fra Kina og Egypt. Blekk bestod opprinnelig av sot (engelsk «carbon black», norsk «karbonblekk») eller farger fra mineraler, planter og dyr, utrørt i vann, vin eller eddik som bindemiddel. Oppfinnelsen av å fremstille karbonblekk er blitt tilegnet kineseren Tien Chen (ca. 2697-2657 f.Kr.).

Karbonblekket ble laget av lampesot og gummi arabicum («Arabias tårer») tynnet ut med et løsemiddel (som for eksempel vann). Karbonet ga farge til væsken. Gummien holdt karbonet flytende og virket som bindemiddel på skriveunderlaget. Grekerne kalte karbonblekket for atéramnon, romerne atramentum, som betyr sort. Som konserveringsmiddel ble det tilsatt moskusolje eller kamfer.

Jerngallus[rediger | rediger kilde]

Rundt år 1100 e.Kr. ble det oppdaget at blekk kunne fremstilles ved en løsing av jernsulfat i ekstrakt av eikegalleple. Reaksjonen mellom jernsaltet og garvestoffene i et ekstrakt fører til utfelling av svarte, mikroskopiske partikler. Grekerne kalte det énkauston etter verbet enkaiein som betyr ‘å brenne inn’. Romerne betegnet jerngallusblekket incaustum. Ordet lever videre i det gammelfranske ordet enque og det engelske ink.

Jerngallusblekk var standard i skrive- og tegneblekk i Europa fra 1100-tallet og til 1800-tallet, men holdt seg også langt inn i på 1900-tallet. En offisiell spesifikasjon for bruk av jerngallusblekk på offentlige dokumenter var i bruk i USA1940-tallet og i Tyskland helt frem til 1974.

Moderne blekk[rediger | rediger kilde]

Siden 1860 er blekk hovedsakelig blitt fremstilt av syntetiske fargestoffer løst i vann, der tilsetning av salter av jern eller andre metaller kan gjøre skriften mer holdbar.

Kulepenn- eller tørrblekk bestod opprinnelig av forbindelser mellom fargestoffer (basiske anilinfarger) og fettsyrer, men denne blekktypen hadde lang tørketid og dårlig lysfasthet, og senere er kulepennblekket videreutviklet til pastaer av lysfaste, organiske fargestoffer løst i blant annet glykoler og aromatiske alkoholer; til sammen opptil ti komponenter.

I våre dager brukes blekk mye i datastyrte skrivere eller printere.